Indrefilet

Jeg tilbakeposter dette innlegget for å få det på riktig dag, den dagen indrefileten ble spist. Dagen innlegget skrives, dagen etter, var det også indrefilet til middag, men posten for dagen blir turen til Åslandsnuten. Så sånn er det. Det er best slik.

*

Fredag begynte en liten ferie hjemme hos oss, høstferie. Jeg så frem til den, og tenkte å kjøpe noe ekstra god mat å markere det med. Høstferien skulle også markere begynnelsen på fyringssesongen. Vi har peis, rikelig med ved og brensel etter oppussing og nedhogging, og vi har nettopp fått isolert og satt opp vegg i kjellerstuen. Det er min kjære kone Olia som har gjort alt dette, stått for nedhogsten av busker og trær, og pusset opp huset på utsiden og innsiden. Hun er skjønn slik. Men det finnes ikke det måltid i verden hun synes det er verdt å vente på når hun er sulten.

Jeg stakk innom min søster på besøk, fredagen, min mor var opptatt. Jeg hadde med lille Irina, og det var et trivelig besøk. Hun løp rundt og sjarmerte alle, jeg drakk kaffe og forklarte hvordan jeg hadde kjøpt indrefilet og selv skulle lage den, og hvordan jeg gledet meg. Rødvin, peis, høstferie. Alt var klart i tankene mine.

Fredagen ble det imidlertid ingen indrefilet, enda så mye jeg hadde planlagt og tenkt. Konemor Olia stod klar med resten av fårikål-kjøttet, som hun i kjent stil hadde kokt opp uavhengig av enhver oppskrift. Kjøttet i vann – ferdig med det.

Jeg slengte i det minste oppi litt pepper og kål de siste minuttene, så det skulle gi litt mening. Men noe indrefilet ble det ikke, og heller ikke noe vin. Fårikål hadde vi hatt over halvparten av dagene den siste drøye uken, billig og godt, skikkelig mat. Dog – ingen fest, ennå. Med til historien så langt må imidlertid at jeg fyrte opp i peisen, det ble veldig koselig, det ble veldig bra. Og middagen ble spist der nede, for lille Irina og meg, til stor fornøyelse for oss begge. Konemor Olia var opptatt av andre ting, rydde i garasjen, eller hva det var.

Så var det lørdag, og da skulle det i alle fall bli indrefilet. Ute med Irina kjørte vi innom butikken, så jeg fikk kjøpt også fersk timian, fra før hadde jeg bare tørket i pose. Ellers var alle ingrediensene på plass, aromasopp og asparges, ekstravaganse til oss å være.

For meg ble hele dagen lagt opp til festmiddagen. Om morgenen bakte jeg brød, god frokost, så var det grøt i passe tid, og slik at middagen skulle bli ferdig i det begynte å bli mørkt, satte jeg i gang med indrefilet.

Det var 1,6 kg, en slik lang pølse, skikkelige saker. Så det tar tid å lage. Jeg fulgte oppskriften, forsøkte å rive av sener på forhånd, noe jeg alltid mister tålmodigheten med, stekte det først litt på høy varme på alle sider, så i stekeovnen for å nå kjernetemperaturen å noe over 60 grader. Noe feil gjør jeg alltid, varmen på ovnen ble skrudd altfor høyt på, og steketermometeret virker ikke skikkelig, vi får ikke til å se hvor varmt kjøttet er, bare hvor varmt det skal bli. Før jeg fikk satt inn potetene, mandelpotetene, i olje, salt og kvernet pepper, alt skikkelig, før jeg fikk satt inn dem, fikk jeg beskjed om at kjøttet var ferdig.

Det var det neppe.

Jeg skriver imidlertid litt på siden av det som var hovedsaken. Mens jeg drev og laget denne fantastiske indrefileten, satt min kjære kone Olia og spiste -fårikål. Siste rest, varmet opp enda en gang, i mikroen, eller om bare alt av kål, kjøtt og allerede kokte poteter ble slengt i en gryte, og kokt opp. Det spiste hun, og det serverte hun lille Irina, på samme kjøkkenet hvor jeg drev og forsøkte å lage festmat. Helst irritert, ble hun, da jeg ikke virket helt konsentrert mens jeg svarte på alle spørsmålene hun stilte meg om forskjellige ting. Jeg kunne forsvare meg med at jeg også forsøkte å mate Irina, følge med på henne også. Som to-åring har hun mye på hjertet, om enn hun ikke alltid har ord og setninger til å uttrykke det ennå.

Tross alt som skjedde på kjøkkenet fikk jeg alt ferdig på et vis. Inkludert en stekepanne med aromasopp og løk, toppet med salt, kvernet pepper og fersk timian. Og småkokt asparges (som riktignok var blitt ganske dårlig, jeg hadde kjøpt med 40 % rabatt fordi den var i ferd med å gå ut på dato, og ikke lagt den i kjøleskapet, for der visste jeg ikke asparges skulle ligge).

Hva jeg ikke fikk gjort skikkelig, var å tenne opp i peisen. Det prøvde jeg på, og som så mange ganger før, litt halvhjertet, ettersom jeg antok det ville gå av seg selv når jeg hadde så mye ved og kvist og graps. Jeg ville så gjerne peisen skulle være i gang når måltidet begynte. Jeg fyrte opp i det kjøttet var ute av ovnen, og stod og hvilte på kjøkkenbenken.

I det alt sammen var ute av ovnen, og på vei ned i kjelleren, var peisen sloknet. Eller så godt som sloknet. Akkurat sånn som det er når det er mest irriterende. Og man som ekte mann ikke vil svekke manndommen sin ved å bruke en ekstra fyrstikk. Heller puste på med en slik blåsepumpe man bruker på peis. Forsøke å få fyr av gnistene. Bedre ble det ikke av at lille Irina stod og hjalp, og også ville flytte på pinner og kaste på og gjøre ting.

Til slutt brukte jeg en fyrstikk uansett.

Og da var maten kald. Kjøttet hadde jeg skåret opp, slik det stod man skulle. Nå hadde det stått på fat i ti minutter, og blitt kjølig. Irina var med og hjalp å spise, hun spiste som en liten heltinne, akkurat som om hun ikke hadde spist fårikål tidligere på kvelden. Til min glede og stolthet ser jeg hun er som jeg, om det er skikkelig godt spiser vi oss mer enn mette, da spiser vi også for gleden, men om maten bare er sånn passe, legger vi ikke noe i det. Da spiser vi bare sånn halvveis.

Olia var helt sikkert denne kvelden og ryddet i garasjen. Hun spiste ikke en smule av indrefileten, ikke av de ovnsbakte potetene og ikke drakk hun en dråpe av vinen. Hun var heller ikke innom kjellerstuen. Og gav ikke uttrykk for at hun savnet noe.

*

Og i dag, etter at lille Irina og jeg hadde vært på tur opp Åslandsnuten — da stod indrefileten i ovnen. Full styrke. 220 grader. Russerne og østeuropeerne er ikke så opptatt av at kjøttet skal være saftig og mørt, det skal være godt stekt.

Jeg fant frem noen poteter og en gammel peppersaus i pose. Rødvinen fra i går. Olia tok seg av Irina, mens jeg svingte ferdig maten. Det var for lyst til å spise nede med peisen, men i stuen på spisebordet fant vi plass. Indrefileten var blitt helt svart.

Det så ikke ut til å spille noen rolle for Olia, som var fra seg av begeistring over den gode maten, kjøttet og tilbehøret og alt. Lille Irina spiste også godt. Det samme gjorde jeg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s