Åslandsnuten – en fantastisk søndag

I dag var en fantastisk dag. En av de beste i mitt liv. Sånt skal man ikke skrive ofte, jeg gjør det heller ikke ofte. Men det var en dag med min lille familie, en vanlig dag, uvanlig bra, og min gode kone og kjære barn var – de også – fantastiske.

Det er høstferie, som jeg skrev om i går (eller i dag, og tilbakeposter). Jeg hadde stor glede av peisen i går kveld, satt og brant og drakk rødvin, hørte på BBC World Service og Podcast, hadde det helt fint, strålende. I dag tidlig våknet jeg etter en god natts søvn, og til nydelig vær, som det også var meldt. Til frokost laget jeg ferske rundstykker, som lyktes meg mer enn vanlig, store og luftige, og spist på terrassen. Første frokost på den nye terrassen. Lille Irina løp rundt, konemor Olia kom etter hvert.

Irina var herlig i hele dag. Da hun våknet, og kom inn i stuen der jeg satt, gikk hun ikke til brett og data og spill og youtube, hun gikk til lekene sine, og lekte analogt. Med ord og fakter, veldig sjarmerende å se på, hun har jo ikke helt utviklet språk ennå, så det er vanskelig å forestille seg hva som foregår i hodet hennes når hun leker. Men løver, elefanter og dinosaurer går til værs, og blir stilt opp på rekke. Byggeklosser blir stablet sammen, revet ned, endret og bygget opp igjen.

Olia var nyforelsket i hele dag, enda hun ikke hadde noen spesiell grunn til å være det. Indrefilet (som i går) og ferske rundstykker pleier ikke gjøre store forskjellen med henne, det er andre ting som setter hennes stemning, og i dag var det nok sant å si ting uavhengig av meg. Jeg for min del har vært nyforelsket alle syv årene vi har vært gift.

Jeg satt på den ene stolen jeg har båret opp på terrassen, Olia satt på en pute ved siden av, og Irina på krakken sin. Hun leste en bok, var full i aktivitet, denne dagen. Veldig nysgjerrig på alt som fantes i verden. Neba – himmel – var et nytt ord hun lærte i dag, og hun pekte mot himmelen, og sa det og forklarte.

Så var det ut på tur. Irina og jeg skulle til Åslandsnuten. Jeg pakket nybakte rundstykker med ost, sjokolade, druer, pepperkaker (fra i fjor) og yoghurt. Litt saft og litt vann å drikke, og så litt varmt vann på termos jeg ville prøve å ha kokekaffe i. Olia blir aldri (eller veldig sjelden) med på turene våre, det er fin avlastning for henne å få fred. Enten arbeider hun, som oftest gjør hun det, men i dag slappet hun av.

Jeg hadde et lite mål om at Irina skulle gå mest mulig selv, denne turen. Det er slutt på at jeg har med øretelefoner for å høre podcast med In our time mens hun sitter i bæremeisen og sover. Jeg var litt i stuss om jeg skulle ha med bæremeis i det hele tatt, kanskje bare prøve en vanlig sekk. Mitt turantrekk var kortbukse, og den nye turjakken jeg har kjøpt for rolige turer. Irina stilte i bukse og fleece. I knappeste laget for oss begge, når solen var vekke, som den gjerne var.

Irina var lykken selv som var ute og løp, da hun slapp ut av bilen. Dette var kjekt! Hun fór bortover veien, inn grinda da jeg åpnet den, og oppover bakkene. Seu, kunne hun si, for hun kjente igjen landskapet, og vet det pleier være sauer der det er gras og stein. At hun sier det på den måten, har gjort meg oppmerksom på at jeg er litt byasaktig med det ordet, ingen jærske saoe, her, jeg sier virkelig seu. Det gjør hun også.

Hun hadde god fart, Irina, men så var det slutt. 100 meter oppi hogget var det å sette seg plump ned, og sende i vei strømmen av ord som gjør at hun får en sjokolade. Som regel prøver hun seg med mat, men hun sier mye annet også, en god del uartikulert. Jeg forsøker å presse på så vi kommer noe lenger opp før sjokoladepausen, sånn opp til selve fjellet, kanskje, der terrenget skifter litt.

Irina går i utmerket humør 10-15 meter til, men så er det mat. Nå følger en tid der det er pause hver femte meter. Vi hilser og snakker med de fleste som passerer forbi, Irina har som mål å gå opp til toppen, mange er imponert. Hun har selv litt motivasjon av steinene, så lenge vi klatrer på dem, får jeg lurt henne oppover. Hun er ikke i nærheten av å syte eller klage, det er bare mat, hun setter seg ned. For henne er det jo ingen vits å gå lenger enn vi er. Sånn er hele livet hennes. Alt er interessant nok. Det er sjelden noe et annet sted er bedre eller mer interessant enn der hun er nå.

Til slutt setter jeg henne litt i bæremeisen. Det går en 100 – 150 meter slik, opp til vi er nær toppen. Da er det ut å gå for henne igjen. Hun får motivasjon av at det er en båt ute på sjøen langt, langt unna, utenfor jærstrendene. Vi kan se den om vi er på toppen, eller slik at vi har fri utsikt mot vest, mot sjøen. Der det er litt for høyt eller vanskelig, løfter jeg henne litt.

Sånn kommer vi opp til toppen. Der spiser hun youghurt med hele seg. Bokstavlig talt.

Jeg spiste rundstykkene, drakk kaffen, og kom ingen vei med druer eller gamle pepperkaker. Deretter var det å følge etter henne, som løp omkring der oppe på toppen. Jeg er veldig glad for at hun tidlig får trening i å bevege seg i norsk terreng, å komme seg opp og ned steiner og skråninger, vite hva som går og ikke går, vite hvordan man gjør det. Så langt jeg er godt fornøyd. Hun setter rompa opp, og beveger seg resolutt på alle fire, bestemt og greit. Der det ikke går, gir hun opp, som hun skal.

Ned igjen stikker hun rett og slett fra meg. Jeg har ikke fått ryddet ned i bæremeisen, før hun forsvinner nedover det lille passet som er der oppe. En ganske spesiell følelse. Jeg vet det er ikke noe farlig der borte, alt som kan skje er at hun kan falle å slå seg. Men det er noe eget å ha toåring 100 meter unna og vel så det på toppen av et fjell, og på vei ut av syne. Jeg måtte likevel rydde tingene ned i meisen, og gjorde det, før jeg enkelt tok henne igjen. Hun tuslet fornøyd og ubekymret nedover.

Store deler av nedstigningen leide jeg henne. Da kunne jeg gå omtrent i vanlig tempo. Flere ganger ble hun hengende og dingle i armen, uten at hun så ut til å reagere noe på det, hun er råsterk i de tynne fyrstikkarmene sine. Hun henger seg og spreller i hver eneste stang vi møter på vår vei, løfter beina og svinger frem og tilbake, blir sterk av det. Små barn skal man være forsiktig med, når man holder dem etter armene. Lille Irina har ingen problemer, for kortere tidsrom. Hun er villig med, i det tempoet jeg går, og flytter føttene nesten helst symbolsk enkelte ganger, det er jo like greit å bare henge med.

Noen ganger går hun selv. Det er ganske bratt, ikke for erfarne fjellfolk, men for en toåring. Så hun kan nesten sette seg ned, og skli. Hun finner den beste veien for seg selv, prøver seg der hun kan klare det og der hun kanskje kan klare det, men vil ha hjelp om det blir litt for skummelt og vanskelig. Aldri noe grining eller klaging, hun trenger bare en hånd for å stige ned om humpen er for stor.

På et tidspunkt kommer vi i snakk med ei dame som blir mektig imponert da hun får vite at Irina bare er to år, ikke engang to år og en måned. Hun har nok sett oss, som vi går. Irina har nettopp spist yoghurt, på en liten ekstra pause vi hadde. Hun spiste uten skje, den fant jeg ikke, og ble enda mer tilsølet enn til vanlig. Men det sjernerte henne ikke, hun gav seg i vei med å bli med i samtalen hun også, med de ordene hun kunne. Båt, tre, stein. Så fikk damen vite hva vi hadde sett, og hva vi så. Da de fikk kontakt fant Irina ut hun kunne tøyse litt også, og trakk luen ned over ansiktet, før hun trakk den opp igjen med et stort smil, se her!

Hun ble sjarmert i senk, den damen, som alle blir og burde bli. Irina fortsatte nedover med store øyne og stor iver, etterpå. Nå var vi blitt vante, jeg kunne gå litt i forveien, hun komme etter. Jeg kunne løfte henne over gjerdet, så vi slapp å gå helt bort til grinda. Det var bilvei, så jeg sa hun måtte stå stille mens jeg også kløv over lenger borte, noe hun gjorde. – Nå kan du komme, sa jeg, og hun sprang. Stort smil. Nå var det bilen.

Der sovnet hun pladask.

Hjemme ventet altså konemor med indrefilet og stor kjærlighet. Vi hadde en god og koselig middag, om enn den ikke var etter kokekunstens regler, indrefileten ble stekt så den kjente hvem som bestemte.

Etterpå var det å lage seg god kvalitetskaffe på presskanne, og trekke ned i kjellerstuen for å fyre opp i peisen. Der sitter jeg ennå. Mitt gamle musikkanlegg fra studietiden i Bergen virker ennå, det har ikke vært i bruk siden i fjor vinter, og knapt nok da. Olia var nyforelsket, jeg er fremdeles det, lille Irina kom også ned og danset litt og underholdt. Det er vanskelig å vite hva mer man skal be om. Det har vært en fantastisk dag i en tid som må være høydepunktet i livet, tiden som småbarnsfar i en lykkelig familie. Og så jeg som er så glad i peis, terrasse, natur og god mat. Her er det overflod av alt.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s