Onsdag hadde vesle Irina og jeg planer om å gå i skogen et sted. Jeg pakket brødskiver, pannekaker, yoghurt, småkaker (søte drømmer, bakt dagen før, smør, sukker, hvetemel, egg og hornsalt), appelsin og druer å spise, kaffe til meg, vann og appelsinjuice til oss begge å drikke. Mama Olia har pakket Irina inn som en trillrund kule, veldig mye klær i den kalde, stramme luften, jeg er i standard med ny jakke, genser og turbukse. Planen er Njåskogen i Time kommune, skogen min avdøde far løp i hver onsdag på vei hjem fra jobb, men jeg hold ikke ut bommen og parkeringsavgiften de har satt opp for å parkere der. Hva er det for slags tull? Ingen skal eie skogen, og ta penger for den. De sier det er for «vedlikehold», men jeg vil heller ha mindre vedlikehold og mer natur. Njåskogen er dessuten så vidt jeg vet lønnsom skogsdrift, den er i alle fall virksom, grunneier kan tjene penger på det, og ikke på at folk vil gå tur. Jeg husker også å ha lest i Jærbladet at dette er ulovlig. Grunneiere kan ikke bare sette opp bom og ta avgift for parkering. Prinsippet om fri ferdsel står sterkt i Norge. Men det kan ha skjedd noe siden saken sist var oppe. Jeg kjørte i hvert fall videre.
Slik havnet lille Irina og jeg i Bryne sentrum. Planen var å parkere ved eldresenteret og rådhuset, og gå over broen for å være i området med Sivdammen nederst iFrøylandsvannet. Der var det imidlertid privat parkering for gjester og ansatte, og ikke sånt som er lett for meg å finne ut av. Jeg liker å skjære gjennom i sånne situasjoner, kjøre litt ekstra langt vekk, for så å kunne parkere en plass det er helt gratis og trygt. Den plassen fant vi langs veien som går forbi Høghuset, biblioteket og den nye skolen, det som nesten er blitt en paradegate, gaten med de nye praktbyggene. Jeg synes den gamle bebyggelsen på Bryne er vel så fin, og mye mer sjarmerende, men det får være så sin sak. Lille Irina hadde i alle fall sovnet da vi kom frem.
Dermed fisket jeg frem mobiltelefonen, og gav meg til å lese i en av de mange bøkene jeg har lagret på den. Tidligere holdt jeg på å lese en bok om Iran etter revolusjonen, men den var på et minnekort som er vekk, jeg har ikke den på mobilen lenger, så i stedet leste jeg en bok om «ideer i Pusjkins poesi». Det var et flashback til årene på litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. Her var det om tolkningstradisjoner, formalisme og strukturalisme, her kom det til syne alt som gjør dette faget vanskelig. Det er ikke så lett å gjøre lesing av bøker til en vitenskap, der teorier og hypoteser skal være etterprøvbare, og argumenter være håndfaste. Det er fort gjort å fjerne seg fra objektet, forvanske lesingen i stedet for å åpne den og berike den. Man skal også bruke mye tid og lese mange bøker og artikler før man begynner å få utbytte av alle disse teoriene, og å skjønne litt hva det går i. En dikter som Pusjkin er ganske umiddelbar, og forståelig for alle som kan det russiske språk. Å lese det «formalistisk» eller «strukturalistisk» blir kanskje litt fremmed. Litteraturviterne er selv veldig oppmerksomme på disse problene, naturligvis, det er fagets forbannelse.
En artig informasjon i bokens første kapittel var at Pusjkin holdt et eget bibliotek, og tok notater og gjorde merknader i bøkene. Det meste av dette er registrert og kategorisert, slik at det er mulig for forskerne å vite nøyaktig hvilke bøker Pusjkin leste, og noe om hva han syntes var viktig i dem, og litt om hvilke tanker han gjorde seg. Den sovjetiske og siden russiske fagtradisjonen har vært opptatt av dette, å få det formelle og det biografiske helt på plass.
Nåvel, det var ikke for å lese bøker vi hadde reist ut til bøker. Snart etter første kapittel var utlest, våknet Irina, og vi gikk sammen de par hundre meterne til det lille turområdet vårt. Over broen fikk Irina se på ender, i entall and, og hun fikk inn ordet «and». Hun syntes det var spennende å se, og sto lenge på rekkverket av broen mens jeg holdt henne. Endene i dammen var også veldig aktive, svømte omkring, jaget hverandre og dykket, mye å følge med på!
Tradisjonen tro setter Irina seg ned etter 10-15 meter, og er klar for mat. Det er et herlig, optimistisk blikk hun har, i det hun sier det, hun har lært seg nøyaktig hvordan ansiktet skal se ut for å ha størst sjanse for å få ønsket oppfylt. Det gjelder om å være blid og søt, da er hun uimotståelig. Jeg lirket henne likevel litt videre, for å finne et sted der det var sol, og litt steiner å sitte på. Allerede i oktober står solen så lavt at den ikke skinner over trærne, og i skyggen var det kaldt.
Vi fant et sted som var så perfekt det kan bli i et sivilisert parkområde som dette. En samling steinder helt nede ved dammen, ingen trær som skygget, ingen vind, og (så godt som) bare natur i sikte. Der var vi i timevis.
Nisten var brødskiver, appelsin, småkaker, juice, vann og kaffe. Kaffen jukset jeg litt med, og hadde varmt vann i termos, det helte jeg i kaffekjelen, og så hadde jeg kokekaffe i. Man sparer å ha med rødsprit (som jeg må ha med, siden jeg ikke har gass ennå til kokeapparatet) og kokeapparat, men mister litt av godfølelsen.
Lille Irina ble veldig opptatt av kaffen, og fikk inn ordet, «kavfe». Jeg sa rogalandsk «kaffi». Hun fikk litt kokekaffe i hånden, litt av de malte og brente bønnene, og så kunne hun tømme det oppi boksen jeg oppbevarte kaffeposen i. Hun lekte med posen også, og ville gjerne tømme ut selv. Etter hvert fikk hun også leke med vann, til og med juice (ved en feil, jeg trodde hun skulle drikke den, så helte hun den oppi kaffekjelen, der det ennå var grut). Jeg er litt påvirket av konemor Olia, som lar henne leke og ødelegge ting om de er veldig billige. En liten pose kokekaffe koster så vidt over 20 kroner. Billigere enn en kjøretur på tivoli, eller et annet apparat som varer litt og tar slutt. Man skal ikke leke med maten, er riktig, men for Irina var ikke å utforske kaffen å leke med maten. Det gikk kanskje noen gram kaffe tapt, og en slurk gammel juice godt forbi stadiet de fleste ville kastet den i det nye, velstående Norge. Hun puslet med kaffen, to kopper og kjelen i sikkert et kvarter, hadde det kjekt og interessant. Det var det verdt.
Så var det å klatre på steiner og henge i greiner, prøve hva naturen har å by på. Selv i et ørlite område som dette finnes det nok å finne på. Særlig når været er fint, og det er godt og varmt. Ender hører vi stadig vekk kvekke eller fly skremte opp. En lang grein som står ut fra et gammelt tre går an å gynge på, og for første gang synes Irina det er gøy. Hun hyler og ler høyt, og prøver å ta etter ordet «gynge». I lang tid er hun med på dette, gynger på forskjellige steder av greina, og får merke at jo lenger ut hun er på greina, desto mer gynger det. Hun får prøve å henge etter greina også, det er ikke så lett som å henge etter en stang. Å pille bark av ei bjørk er også kjekt, og noe hun bruker lang, lang tid på. I det fine, lave sollyset får jeg mange fine bilder.
Tilbake på grusstien treffer vi en annen far ute med barna sine på to og tre. Det blir nye lekekammerater for Irina, særlig med gutten på to finner hun tonen. Han er født i juni, et par månder før Irina, men snakker allerede veldig bra. Han har fulle setninger, og er allerede i stand til å gi uttrykk for ganske avanserte meninger, som at jeg skal være en «ulv», og at han går i gul gruppe (i barnehagen). Irina har ikke kommet så langt at hun er i stand til å leke ting er noe annet enn de er, hun er i hvert fall ikke i stand til å vise det eller gi uttrykk for det, og hun er selvfølgelig veldig dårlig i stand for å fortelle noe som har skjedd eller noe som gjelder andre steder enn der vi er nå. At gutten har en storesøster å leke med og lære av hjelper nok, kanskje også at han går i barnehagen. Irina har også et handicap av at hun lærer to språk på en gang, og må knekke forvirringen mellom dem. Det er noe vi verken sier eller skjuler. Irina skal og må delta på lik linje med andre barn.
Om Irina har litt å ta igjen for de fremste jevnaldrene i språket, så er hun helt i ytterste rekke når det gjelder sosialt samvær og sosial aktivitet. Hun er enorm til å aktivisere lek og til å bli med på lek andre finner på, og enorm til å gi uttrykk for en smittende glede. Det er rett og slett kjekt å være med henne, både for store og små. Disse to barna løper omkring og jager hverandre, slår med pinner, turner på fedrene sine, løper igjen, hyler og roper. – High five! sier Irina, det har hun lært er gøy. Gutten har lært det som – give me five, men selv med den tar det litt tid før han skjønner hva det går i. Faren slår imidlertid «high five» med Irina, og Irina – som har lært dette av tante Tone – gnir seg i ansiktet med hendene etterpå. Det var veldig morsomt den gang tante Tone lærte henne High five, siden tror Irina det hører med. Veldig søtt!
Irina får også bolle av denne lille familien. Vi er sammen lenge. Barna løper rundt og leker fint, søsteren på tre kanskje litt utenfor, mens faren og jeg slår av en prat om hvor vi bor, hva vi gjør og hvordan vi organiserer livene våre. Han fra Bryne, jeg fra Ganddal.
Da de går, får jeg Irina med bort i treningsapparatene på denne lille tangen, Sandtangen, som den kalles. Der tar jeg mine styrkerepetisjoner, mens Irina løper rundt og leker i apparatene hun også. Her er det skygge og kaldt, uten at hun ser ut til å være plaget. Ikke vil hun gå når jeg vil det, heller.
På vei hjem går hun til og med innom den knøttlille lekeplassen som er der, det er bare en liten rutsjebane igjen av den. Den rutsjer hun til gjengjeld på, strålende av glede, som vanlig, som alltid. Nye kvarter går. Det begynner å kveldes, solen rekker så vidt over horisonten. Klokken er over sju før vi kommer oss hjem. Vi har vært der over fem timer, på reise og tur i over seks.
En helt grei blogg 