Tur til skogen rundt Bråsteinsnuten

I dag gikk turen til Bråstein, skogen rundt Bråsteinsnuten, den vi kaller hundeskogen, fordi hunder får lov til å gå fritt der. Det er et område vi har gått i enormt, helt fra jeg var ganske liten. Nå er det jeg som tar med mitt barn for at også neste generasjon skal få oppleve turgledene, og bli glad i naturen.

På vei ut hørte vi forunderlige nyheter. Therese Johaug var tatt i doping, og Bob Dylan hadde fått nobelprisen i litteratur. Det var hele nyhetene på NRK radio klokken 1300. Det var en tid sånt var ikke-nyheter. Bob Dylan ble vel ikke engang spilt på NRK i glansperioden på 60-tallet, rock og populærmusikk ble ikke ansett oppbyggelig, det var ikke noe å befatte seg med. Viktige folk brydde seg heller ikke om sport. Det var for arbeiderklassen som trengte noe å gjøre etter jobb. Tidene forandrer seg, som Bob Dylan sier det på engelsk.

Tidligere var dette turområdet noe jeg nådde til fots. Jeg har ennå ikke hatt bil i ett år, så luksusen å kjøre til stedene vi skal være er ikke noe jeg har pleid å ha siden vi flyttet tilbake hit i 2011. Da lille Irina ble født, tok jeg henne med ut hit, først i vognen, så i bæremeis. Å parkere akkurat her ved selve skogen, hovedparkeringsplassen for den, har jeg aldri gjort siden jeg flyttet for meg selv. Ennå sitter det i meg at det er veldig omvei å kjøre. Jeg parkerer heller på Foss-Eikeland, og går langs elven eller småfjellene bort. Det blir en fin, passe lang runde.

Men nå er Irina så stor at hun kan gå litt selv, og ennå så liten at hun ikke kan gå langt. Da må turen tilpasses henne. Noen kilometer er passe. Vi bør være i det riktige området straks. Da nyhetene på NRK er ferdige tre minutter over ett, skrur jeg av motoren. Vi er i det fri.

Irina tar med en gang sjokoladetrikset sitt, setter seg ned og vil ha «mat». Denne gangen har vi med litt sjokolade, det er torsdag, nesten helg. Som vanlig lirker jeg henne et lite stykke fremover, og så er det greit.

Vi tar av første sti til venstre vi ikke har gått på en stund. Ganske snart ender vi opp i tett skog, noe jeg har en fornemmelse av at jeg pleier å gjøre når jeg går i dette området. Det er stier, men de ender mange av dem opp i ingenting. Våre dagers mennesker går på grusstier, laget av maskiner.

Jeg er stolt og forundret over lille Irina. Jeg drar henne gjennom ganske tett granskog, greinene stikker og plager og må bøyes vekk, man må under, rundt og finne riktig vei, det er ikke så mange voksne og ungdom jeg ville fått med inn hit. Men lille Irina mukker ikke, hun tusler etter meg, gjennom gress og tuster og hauger på høyde med henne, og får seg gjennom grankvistene også på et vis. Nøkkelen er å ha veldig god tid. Når hun finner noe interessant, må jeg vente.

Vann er interessant. I enhver form. Her inne er mange gjørmepytter og grøfter med stillestående, skittent vann. Da jeg var i militæret hadde vi «stridsløype» i disse områdene, krøp nedi disse grøftene med geværet og hodet og hendene som det eneste over vannet. Irina liker å kaste steiner og kvister uti, eller å stå og røre med en grein hun har funnet. Vi stopper ved hver eneste én av disse grøftene og pyttene. Vi har god tid.

Den ene grøften er så bred at jeg må ta sats for å hoppe over alene. Med Irina på armene er det på grensen, det kan ende med et lite fall, om jeg ikke treffer fast grunn på andre siden. Men om vi ikke hopper over, må vi gå helt tilbake, og rundt. Det vil vi ikke i det hele tatt. Jeg legger sekken på andre siden, etter å ha hoppet over selv, og finner den beste plassen å hoppe med Irina også. Hun sitter tillitsfullt i armene mine. Det går selvfølgelig bra.

Det er denne grøften det er bilde av øverst. Leserne kan jo se for seg hvor de ville hoppet med et lite barn på armen. Karakteristisk har Irina funnet seg en grein å røre med. Hvem vet hva som rører seg i hodet hennes, mens hun gjør dette?

Jeg begynner å se meg om etter et sted å spise nisten. Irina har funnet seg et lite gjørmehull med vann, og masse greiner og graps rundt. Der kan hun bli sittende. Det er ganske kaldt, overskyet, og solen er bare antydningsvis baki der. Det er også litt vind, så vi må finne et sted i le.

Det er en liten rydning mellom skogen og nuten akkurat her, man har hogd ned litt, og noe ser ut til å være falt av seg selv, blåst over ende. Vi finner oss en liten haug å være på. For å komme dit må Irina over og under urealistisk med veltede trær og greiner rundt omkring. Jeg må løfte henne litt, og sørge for at hun får normal grunn under føttene. Myr og vått er det også her og der.

Nisten er primitiv. Vi hadde med nudler å koke på kokeapparatet, men glemte bestikk og kar å spise det i. Så det var ganske nyttesløst. Vi spiser i stedet en appelsin, og litt småkaker jeg har bakt. Irina har yoghurt. Sjokolade. I stedet for skikkelig mat her, kjøper vi til en bedre middag på vei hjem (den ble også skikkelig god, med ferske urter for (nesten) første gang i vårt liv, timian og basilikum på kjøttdeig og spaghetti – vår lille familie på 3 spiste hele, jeg spiste først opp hele porsjonen med spaghetti jeg hadde laget til alle, så vi måtte lage ny, og da forsvant alt, inkludert 400 gram kjøttdeig med hakkede tomater og puré).

Det var her vi traff de eneste menneskene på turen, så lenge vi var utenfor hovedstien, et ektepar og en hund som pilte rundt. De lurte nå på hva lille Irina gjorde her, dette er villmark, sa damen. Det hadde hun rett i. Men lille Irina er som sin far allerede i ferd med å bli glad i villmarken, det er her vi vil være.

Veien hjem går i spesielt ulendt terreng. Opp og ned hauger, nesten usynlig sti, om det er noen sti, høyt gress rundt. Det er hogstområdet, hvor tørt, gult gress straks har overtatt mellom trestubbene som har mistet treet sitt. Irina sitter på skuldrene. Glad og fornøyd, om enn også jeg får litt problemer med balansen de verste stedene.

Vi må over et gjerde, over en grøft, og gjennom tett granskog med tørre kvister, uten antydning til sti, før vi er på en av de gamle hovedstiene mellom grusveien og området rundt nuten. Den stien har vi gått mange ganger, også bare konemor Olia og jeg, tilbake i påsken 2010. Derfra har vi mange fine bilder, deriblant jeg liggende på en spesiell grein ut i fra et furutre. Den går i bue rett opp, som et nytt tre. Nå finner vi dette treet Irina og jeg. Jeg setter henne på, og tar et bilde. Slik binder vi sammen årene og livene våre.

Irina bruker lang tid ved grøfta i nærheten, kaster uti pinner og rører med greiner. Så går vi videre, Irina stort sett til fots. Da vi endelig kommer til grusveien er vi langt nede fra parkeringsplassen. Vi er nesten nede ved innkjørselen til hovedveien. Det går ekstra lang tid, siden Irina stadig setter seg ned og pusler med steinene på grusveien. Det får hun lov til. Selvfølgelig.

Slik får vi oss en ny liten tur i timesvis. Vi gjør det hver dag vi har fri, hver dag nå i høstferien. Fremgangen til Irina er så synlig og rask, hver dag klarer hun nye ting, kommer over en hindring hun ikke har klart før, får sagt et nytt ord, eller flere. På denne turen hadde hun helt kontroll på «pinne» og «vann». Det aner meg også at hun er i ferd med å oppdage at vi snakker to språk, russisk og norsk, enda hun ennå bruker ordet bolsjoj for «stor», både på russisk og norsk. Her var det flere steiner som var bolsjoj.

På vei hjem var radioen ennå optatt av dopingen og nobelprisen. Det er en annen verden enn vår. Vår endte i en bedre middag, bedre utgave av kjøttdeig og spaghetti, med rødvin til, for anledningen, som alltid er der.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s