Nobelprisen til Bob Dylan

Jeg tenkte å skrive litt om at Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur. Helst ville jeg latt det forbigå i stillhet, for min del kunne hele prisen blitt lagt ned. Mangelen på gode kandidater til de ulike prisene er mange ganger ganske pinlig, prisene og kriteriene for dem er laget for en annen tid. Jeg har ikke så lyst til å engasjere meg i dette.

Men jeg er ganske opptatt av Bob Dylan. Han har jeg hørt på siden jeg kjøpte mine første plater på midten av 90-tallet, studenttiden i Bergen, den gang jeg konsekvent kjøpte meg en ny CD-plate i måneden. De første platene av Bob Dylan var Oh’Mercy og Highway 61 Revisited. Siden har jeg kjøpt veldig mange flere, og de jeg ikke eier selv, har jeg fått sjekket ut på ulike strømmetjenester de siste årene. Svært mange av sangene har jeg lært meg på gitar, og har da også lært meg tekstene utenatt. Fra en gang på begynnelsen av 2000-tallet var jeg med i Dylan-society i Bergen, en broget forsamling Dylan-fan med ulike tilnærminger til både ham og musikken hans.

Jeg har og har hatt et sterkt forhold også til mange andre artister og grupper. De fleste av dem har famlet litt med årene, de hører til perioder av livet. Jeg husker jeg likte dem da, og skjønner hvorfor, men nå som jeg er voksen og midtveis i livet, så blir det meste litt enkelt og kanskje ungdommelig. Med Dylan er det motsatt. Hans musikk og hans tekster vokser.

Jeg så Stavanger Aftenblad forsøkte seg i en lederartikkel å kommentere prisutnevnelsen. De roste nobelkomiteen for å «tenke utenfor boksen», som om det var det det gjaldt om, og som om dette uttrykket ikke er direkte komisk, særlig for de som er litt opptatt av litteratur og sånn. Aftenbladet foreslo Leonard Cohen, Nick Cave og Tom Waits som andre alternativ, hvis nobelpriskommiteen virkelig ville gjøre noe oppsiktsvekkende. Bob Dylan er det trygge valget.

Bob Dylan skiller seg ut fra de tre Aftenladet nevner og andre han er blitt sammenlignet med, med det at han er så mye mer variert. Cohen skriver mystisk og inderlig om kjærligheten, men alle tekstene hans er temmelig like i tema og i bruk av virkemidler. Nick Cave treffer blodfansen, men tekstene i seg selv er jo ganske tynne, det er bare å se på mengden ord han bruker og iderikdommen i dem. Tom Waits har litt mer variasjon, og han har også stor påvirkningskraft, noe nobelkommiteen og litteraturvitere som strever etter å finne objekte kriterier for kvalitet, er opptatt av. Men settingen i sangene hans er jevnt over ganske lik, Waits tenker ut et lyrisk jeg, som er den som fremfører sangen, ofte en litt fordrukken og utenfor type.

Dylan har protestsangene, kjærlighetssangene, tøysesangene, kristne sanger, filosofiske sanger, politiske sanger, og han låner triks og virkemidler fra et svært variert repertoir. Han har også bredt med referanser, til andre artister, til folkemusikken, poeter, Bibelen og den klassiske litteraturen. Det er ingen andre artister som er i nærheten.

Kommentatorene og forståsegpåerne har hentet frem de tre platene på midten av 60-tallet som spesielt viktige og rike, Highway 61 revisited, Bringing it all back home og Blonde on blonde. Her er det tekster som er ganske uforklarlige, som man aldri blir ferdige med å analysere, om man prøver seg på det. Sangen Desolation row fra den første, It’s all right ma… (for eksempel) fra den andre, og Vision of Johanna fra den tredje. Det er mange flere eksempler, både fra disse platene, og fra platene rundt. Dylan lager tekster ingen andre artister er i nærheten av å kopiere, eller å ligne på.

Jeg for min del får ikke all verden ut

 

Advertisements
This entry was posted in Musikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s