Priviet!

Helg. Foran peisen. På spilleren Nick Drake, Pink moon.

Jeg syklet hjem fra jobb i dag, og rett ut med lille Irina, til Stemmen, vanndammen på Kverneland. For å få med oss siste rest av solen denne dagen. Jeg skiftet ikke engang vekk fra kortbuksen, slengte bare på meg en genser og en litt varmere jakke enn sykkeljakke. Flott ettermiddag i restene av sommervarmen, Irina i praktslag, hun lo allerede på vei mens hun satt i bilen.

Hjemme igjen sovnet hun straks til mors bryst, så jeg fikk spist middag i fred. Deretter gikk jeg ned og fyrte opp i peisen. Snart etter våknet Irina, litt uheldig, selvsagt, klokken ni, hun kunne jo sovet hele natten. Men det er så kjekt med henne, at det er egentlig bare greit. Hun fikk være med meg i kjelleren, mens mama Olia satt oppe og leste fysikk.

Her var det fremgang i språk og i aktivitet. Det går så raskt om dagen, ute på tur ved vanndammen fikk hun med seg ordet «magen» på norsk, og helt med seg ordet «pinne». Hun er etter å skille mellom «pinne» og «pinnen», og hun sa både «and» og «ender», riktignok uten at det ennå går an å slå fast hun skjønner forskjellen. Nede i kjelleren sa hun «ne rabotet» om det lille keyboardet vi har. Det er ganske avansert for ne rabotaet, «det virker ikke», eller egentlig «det arbeider ikke». Tydelig har jeg sagt det om kranen vi har hatt utenfor, den har arbeidet på nabotomta, men av og til har den stått stille. Ne rabotaet. Ganske sannsynlig har jeg eller mama Olia sagt det også om noe annet, som ikke har virket, eller arbeidet, og så har lille Ira snappet det opp. Nå sa hun det helt selv, og helt riktig. Keyboardet virket ikke. Vi måtte koble i kontakten, og skru det på. Så virket det.

Etterpå satt hun og jeg i lenestolen foran peisen. Jeg liker så godt å sitte der, selv før vi fikk Irina likte jeg det. Nå sitter jeg der med henne. Vi har en IKEA-boks med leker nede i kjelleren, de er ikke brukt på en stund, og virker nye og friske for Irina. Det er en liten bjørn der, misjka, på norsk «bamse». De bruker det helt likt som oss, både om dyret og om kosedyret. Kanskje er de enda ivrigere med det enn oss, det heter nå en gang den russiske bjørn, det er som et nasjonaldyr for dem. Irina liker også veldig godt bamser av enhver sort, mika, kaller hun dem. Nå hadde vi en til foran oss, en knøttliten – det var egentlig en nøkkelring.

Den lille bamsen hadde også en rød t-skjorte på seg, der det stod «Sjefen». Den klarte Irina plutselig å ta av. Til enorm glede for henne, og smittende glede for meg. Er det noe med jenter som liker å kle av og på dokkene sine? Ikke vet jeg, Irina likte det i alle fall enormt, og kledde av og på denne bamsen i opp mot en halv time, hele tiden med latter og gledeshyl, hver gang t-skjorten kom av, og på. På måtte hun ha litt hjelp, t-skjorten var jo ikke større enn en finger, og hun måtte tre den gjennom nøkkelringen også.

Irina var fornøyd bare t-skjorten kom over hodet, men jeg ville ha armene på plass også. Jeg lyktes aldri med mer enn én arm før Irina begynte å ta t-skjorten av igjen. Den ene armen fikk jeg imidlertid alltid tredd gjennom, og sagt ruka, «arm» på russisk. Luka, sa Irina, som hun gjør det, rett tonefall, L for R. Luka, Luka, Luka! Hun gjentar begeistret ordene når hun får dem riktig. Og så pludrer hun med sitt eget språk, snakker i vei så bare hun og alle andre forstår, bable-bable-luka-luka-yiiii! Veldig kjekt.

Olia har tatt et av risikostuntene sine og latt lille Irina sitte på meg og lenestolen uten bleie, og jeg har ikke merket dt. Olia kommer ned før uhellet er ute, og får bleien på. Jeg vil gjerne vise Irinas nye triks, hvordan hun bent frem leker med bamsen, kler av og på den, og sier ruka. Jeg tar armen inn, og sier priviet, russisk for «hei». Armen sier hei. «Plivet», sier Irina. For første gang.

Det er fremskritt. Nå kan hun si skikkelig hei. Tidligere har hun bare sagt «allo», som fungerer både på norsk og på russisk. Med priviet åpner det seg muligheter, og det er ubeskrivelig søtt når barn sier det, særlig når barnet er ens eget. Og en selv er norsk. Irina fikk full respons for privieten sin, og var etterpå ustoppelig med å si det. «Plivet, plivet, plivet». Hun har det helt inne, og skjønner når det skal brukes.

Hele tiden.