Mer avansert lek

I fjor hadde jeg et veldig godt år med å være hjemme i pappapermisjon med lille Irina i hele 40 uker. Nå er jeg i jobb, men har det like godt som jeg hadde det i fjor. Huset er omtrent ferdig pusset opp, vi bor ikke på en byggeplass som vi gjorde i hele fjor. Jeg kan tenne opp i peisen, og sitte foran den, og så er det tettet og isolert i kortveggen borti her. I vinteren som var så jeg bare rett inn i murveggen på den. Iskaldt.

Nå som mørketiden er her, vi er allerede et godt stykke inn i det mørke halvåret, så tar jeg gjerne med Irina ned i kjellerstuen, fyrer opp i peisen, og sitter foran den, med henne. Mama Olia er oppe og leser fysikk og lineær algebra. Det er alltid fristende å gi Irina et nettbrett eller noe, slik at jeg også kan sitte med nettbrett og nyheter eller et eller annet å lese, eller skrive. Men jeg er gladere i Irina enn som så, hun skal ha lek, og det gjelder å finne på noe så vi kan sitte i godstolen, med peisen foran oss.

Nå som hun er i full fart med å lære språk og grammatikk og setninger, og skal lære hva det vil si å delta i livet, så er det lettere å finne på leker. Irina er også veldig, veldig lett å leke med, full av initiativ og respons, og noe så til de grader bra på å gi uttrykk for det når noe er kjekt. Hun stråler så solen blekner, hyler så måker tier stille, ler så verdensaltet hører det. Hun har lært ordet misjka, russisk for «bamse», og det er allerede nok. Vi har tre bamser her, bjørnebamser, to veldig små, på størrelse med en finger, og en ganske stor, omtrent så stor som henne. Det er fingerbamsene vi leker med. De har med seg en kanin, krolik.

Og hvordan skal man så leke med et barn på såvidt over to år? Det gjelder å gjøre tingene hun kan, og gjøre dem hele tiden. De to bamsene og ene kaninen hilser på hverandre, spiser og sover. I avanserte øyeblikk går de på do, tisser og bæsjer, noe hun godt kan lære seg hun også kan gjøre andre steder enn i bleien, og er greit hun vet hva er. I dag kjørte de også fra det ene armlenet på stolen, til det andre.

Så er det på tide å sove. Da sier de para spat, som betyr «på tide å sove», der Irina bare får til spat, «sove». Og så sier de spokoinoj notsji, «god natt», noe Irina tar etter, på sitt vis. Så legger de seg i en liten boks, i går var det lokket til en kortstokk, i dag var det et litt større lokk, til en litt større kortstokk. De våkner med en gang, og da sier de priviet. Det betyr «hei». Irina tar det herlig etter, vivet, sier hun, som regel. Hun får det ikke helt rett, men får alltid med seg slutten, det skal ende med -vet, den er på plass, tonefallet og lydene. Så er det på tide å spise, para kusjat, og de spiser fra den samme boksen de sover. Drikke må de også, pitj.

Mer gjør de ikke. Og vi kan holde det gående i timevis. På spilleren er det gjerne musikk som jeg liker, en opera, noe klassisk, eller bandene og artistene jeg hørte på fra jeg var 20 til jeg var 40, den gang jeg hadde tid til sånt, skikkelig, og det betydde veldig mye for meg. Peisen knitrer og brenner. Irina rister av latter over bamsene og kaninen som sier «hei» til hverandre. Hun liker også å legge dem inn under genseren og t-skjorten min. Da pleier hun å klore meg litt opp, så det ser ut som jeg har vært i kampen med tigeren eller mamuten våre forfedre måtte drepe. Det er slik jeg formulerer det for vår kjære konemor, Olia. Her ser du resultatet av dagens kamp, jeg kom fra det med livet i behold. Jeg trekker linjene tilbake til våre forfedre og jeg, så også Olia og jeg kan le oss i søvn.

Advertisements
This entry was posted in Barn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s