Jeg måtte sette «til» i hermetegn i dag. Vårlivarden ligger ute mellom Hommersåk og Ims, forbi Vatne, virkelig i utkanten av Sandnes, men ikke så altfor langt fra der min slekt har sin opprinnelse og deler av slekten fortsatt bor. Det er en topp som går 387 meter over havet, ingenting for fjellandet Norge, men høyt for vårt område, så utsikten er god, om man kommer seg opp. Det gjorde ikke vi. Vi hadde med lille Irina, på to år og snart to måneder, fra Myrland til Kvelvane gikk hun som beina var trommestikker, men så var det slutt, så var det mat. I stedet for å ta en topptur, og en vanlig rundtur, tok ti rundturen før vi var halvveis engang, og gikk ned over nedlagte Kvelvane gård og tunet på en gård der det ennå bodde folk.
Irinas bestemor, min mor, skulle være med på turen i dag. Det var en stund siden, hun har vært ganske opptatt i det siste, så Irina og jeg har operert på egen hånd, eller sammen med Tone. Irinas mor, min Olia, liker seg best når hun kan være hjemme og lese fag, ordne med huset eller drive med sitt, det er sjelden vi får med henne ut. I går reiste vi imidlertid alle tre for å se på mors nye kaffemaskin, en deLonghi, kjøpt til bursdagen hennes, og vi benyttet selvsagt anledningen til å smake litt på kaffen. Si hva man vil, men kaffen er bedre fra de skikkelige maskinene. Litt mer penger i potten, og mye bedre kaffe – det er det verd. Vi avtalte også å reise sammen på tur.
Mor syntes det ble litt i lengste laget å reise helt til Vårlivarden, det er noen mil fra der vi bor, og selve turen er heller ikke så kort. Dessuten var været så som så, og vi ville ikke komme oss ut før litt utpå dagen, og det blir allerede tidlig mørkt. Sånt ville ikke jeg høre snakk om, Vårlivarden skulle det bli, så da Irina begynte å bli våryr midt om høsten, reiste vi av gårde og ventet på mor nede i Ganddal sentrum med prixen og brasen, butikken og gatekjøkkenet. Der skjer det ingenting som helst, men mer skal det heller ikke til for at Irina og jeg skal ha det ganske greit.
Jeg er ganske knyttet til årstidene, jeg er jo det, følger med på årets gang og hvordan naturen forandrer seg, og er svært opptatt av at det blir mørkere og mørkere i mørketiden, for så å bli lysere og våres igjen. Oktober er den beste høstmåneden. Da kan man få passe varme dager, trærne har ennå bladene på, og høstfargene gir et fargespill ingen andre årstider byr på. Det gjelder å gå tur i skog og li, finne frem til Løvskogen, gå der det er blader å se. I år var det altså Vårlivarden.
Innover fra Vatne og Hana er det allerede fjell og natur som dominerer. Inn veien mot Ims er det bjørketrær på begge sider, gule og fine i bladene. Opp mot Myrland har man allerede en liten turopplevelse, fra bilen.
For lille Irina begynner imidlertid turopplevelsen da hun kommer ut. Da er den til gjengjeld stor. Hun er som en liten hund, den blideste av alle, og også med et stort behov for å gi uttrykk for denne gleden. Hun løper av gårde, først av alle. I dag lærer hun seg å si «folk», det er «folk», når folk kommer. Sett i sammenheng med at hun fra før er i stand til å si «det er sau», «det er hund» og det er stort sett det, så blir det ganske koselig. Mennesket finner sin plass når Irina setter navn på dem.
Hun er fabelaktig til å komme seg opp terrenget på de små føttene sine. Det skal ikke mange centimeters høyde før hun må klatre, eller ned på alle fire, noe hun gjør uten å mukke. Her i området rundt Vårlivarden, som ellers rundt i småfjellene på Sandnes, mellom Gandsfjorden og Høgsfjorden, så ligger steinene midt i stien, og det er krevende og anstrengende for et lite barn å gå over og rundt. Ingen sak. Irina fyker oppover, og pludrer i vei, i sitt karakteristiske språk.
Nå er også bestemor med og får se hvordan det er når Irina og far er på tur. Irina går selv, overalt og hvor som helst, og blir bare løftet og leid om det er sørpe eller umulig, hun må finne ut av det selv, og til en viss grad kan hun velge selv hvor vi skal hen. Om det er noe hun vil se nøyere på, får hun alltid lov, alltid. Denne gangen hadde hun lyst på inn i skogen, heller enn oppover langs stien. Inne i skogen var det pinner, den store slageren denne måneden og i høst. Å løfte pinner, og å slå med dem i vann, eller bare kaste dem, eller bære dem.
Den vesle skogen Irina hadde tatt inn i var enklere for et lite barn, enn for en hel voksen. Greinene hang lavt, men Irina kom seg under dem. Vi voksne måtte gjennom. Til slutt var det slik det gikk, jeg måtte inn, og hente henne ut. Fra nå av gikk det saktere. Irina trengte matstasjoner, litt sjokolade, litt boller, og det ble stadig mer klart at det var ganske urealistisk å komme seg helt opp til Varden. I hvert fall før første, ordentlige rast.
Jeg husket det var en stor åpen plass oppe på veien, men ikke at den plassen het Kvelvane, og at det er en gård der. Uansett gikk vi opp dit. Siste del slengte jeg Irina oppover, mer enn hun gikk selv, holdt henne i armene, og slengte i vei. En liten fjellhylle var litt vanskelig, både for bestemor og Irina, men så var vi der.
Med bestemor på tur er det litt mer kvalitet på maten. Jeg hadde nå med hjembakte rundstykker, som alltid (men denne gangen ikke ferske, de var fra frysen), og litt sjokolade og varm solbærsaft. Mor hadde i tillegg hjembakte boller, horn og juice til Irina, litt forskjellig. Det var stort, åpent og fint, så Irina og jeg kunne tusle rundt og se på ting. Jeg forsøker å lære henne navnene på trærne, de letteste først, gran, furu og bjørk. Det er i ferd med å gli inn.
Irina er fri som et englebarn, og går langt av gårde på egenhånd. En nettside som kaller seg Godturen har en fin beskrivelse av turen opp til Vårlivarden, de har også en rammetekst i grønt om Kvelvane gård. Det står at det var begynt på en vei, den var tenkt helt ned til Hetland, men kom ikke akkurat så langt. Som den ligger, er den en fin påminning om hva det gjaldt om i en tid som var. Her er det laget med håndkraft. Og huset som ligger der, har ingen veiforbindelse. Kanskje var det derfor ingen helt holdt ut å bo der?
Lille Irina løper bortover veien så bestemor blir nervøs. Det er ganske langt ned, et par meter på det meste, og Irina vil også klatre opp på steinene langs kanten. Da må far bort, og stødig sørge for at dette blir helt trygt.
Vi er på dette stedet ganske lenge, før Irina finner ut at det er nok, og rett og slett setter seg i bæremeisen. Da er det på tide å gå hjem. Jeg får med meg mor på veien videre til gården, og ned, så det blir en liten runde. Mor er skeptisk, hun synes det er tryggest å gå ned samme vei, der det er røde merker fra turistforeningen, og alt er helt, helt trygt. Men med veien nedenfor i syne er det riktig så trygt å gå ned veien jeg har tenkt også. Den største utfordringen er faktisk at det plutselig står noen hester akkurat i området vi har tenkt å gå. Noen av gårdene er ennå i drift.
En av gårdene i drift går vi altså forbi, rett over tunet. Irina i bæremeisen har rappet luen min, og satt den på sitt eget hode. Nå begynner hun å bli svært trøtt, og sovner søtt akkurat i det vi er i ferd med å nå frem til bilen. I den er det ennå en god halvtime før vi er hjemme. Det var ganske langt å kjøre for en så kort tur. Slik vi gikk, kunne vi jo gått et sted nærmere. Men det var en fin opplevelse, og en fin kjøretur også. Irina hadde det helt topp, og satt med røde kinn og oppvakt ansikt hele kvelden, til hun sovnet rolig og nybadet og lykkelig, klar for nye dager og eventyr.
En helt grei blogg 