I skyggen av det litt spesielle valget i går og alt skrålet omkring det, meldte BBC om en sak få fikk med seg. Det er den amerikanske hamburgerkjeden McDonald’s som ikke får lov til å sette opp en restaurant på Piazza del duomo i Firenze. Det er i hjertet av byen, den viktigste byen i renessansen, den viktigste plassen, sentrum. Det er big business møter katedral så til de grader. McDonald’s saksøker byen Firenze for 18 millioner euro.
Aldri skal jeg sette min fot i en McDonald’s restaurant igjen. Annet enn for å pisse der.
For tiden er det en del forhandlinger om store handelsavtaler mellom EU og USA, USA og stillehavslandene, EU og Canada. «Fri handel», er mantraet, mottoet. Handelen over verdenshavene skal gå fritt, handelsrestriksjoner må bort. At McDonald’s ikke får sette opp restaurant hvor de vil, er handelshindring.
Nå saksøker de altså byen, slik at skattebetalerne i Firenze skal fylle opp investorenes lommer i McDonald’s. Eierne der er søkkrike, de største eierne kvalmende rike. Firenze sliter vel antagelig som byer flest i Italia, det er et land i dype, finansielle problemer. Særlig for unge er det vanskelig å finne jobb.
Jeg har bodd to somre i Firenze for å lære italiensk. Skolen – Scuola Leonardo daVinci – lå like ved domplassen, like i nærheten av hvor McDonalds hadde tenkt å sette opp restauranten sin. Den ville være et fremmedelement der, og ville ødelagt plassen, slik Narvesen-kiosker har ødelagt utallige sentrale plasser her i Norge. Torgallmenningen i Bergen er det grelleste eksempelet jeg vet. Når jeg går forbi der, tenker jeg alltid at det ville de ikke tillatt i Italia.
Heldigvis gjør de ikke det heller. Hva slags verden som gjør at en gigant som McDonald’s da kan saksøke byen, det er over min forstand å begripe. Det er et system jeg ikke vil være med i. Derfor må jeg være i mot alle slike handelsavtaler som skal gjøre slike ting mulig, og politikerne som kjemper for å få dem innført. Jeg vil ha respekt for fortiden, for kulturen og for naturen. Om big business og handelsavtaler trenger seg inn på slike områder, sier jeg takk for meg, det vil jeg ikke være med på.
Det ser ut til å være flere enn jeg som har fått dette systemet opp i halsen. Særlig de anglosaksiske landene, med Storbritannia og USA i spissen, ser ut til å gå på en politisk self destruction, som det heter på deres språk. EU har mange av de samme problemene. Politikerforakten og eliteforakten er svært stor. Når man ser på hvordan de oppfører seg, er det ikke så rart. Jeg håper inderlig at rettssaken McDonald’s nå setter i gang slår tilbake på dem selv, at de taper grådig med penger, det eneste de bryr seg om.