Tittelkamp i sjakk – Magnus Carlsen vs. Sergej Karjakin

I dag klokken 2000 norsk tid begynner tittelkampen i sjakk mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin. Det er de yngste spillerne som noensinne har deltatt i en tittelkamp. Begge er i midten av 20-årene, og begge ble stormestere mens de ennå var barn. Det er den nye generasjon som møtes, spillere født etter 1990.

Sergej Karjakin ble født på Krim, i det som den gang var Sovjetunionen, siden ble Ukraina, og nå er annektert av Russland. Han har russiske foreldre, er av russisk familie, og ble russisk statsborger i 2009, lenge før dagens konflikt. Han bor i Moskva, hvor han er gift med Galija Kamalova, tidligere var han gift med Katarina Dolzjnikova. Begge disse to er kvinnelige mesterspillere i sjakk. Med Kamalova har han et barn, født sent i 2015.

Karjakin er aktiv på sosiale medier, hvor han legger ut gutteaktige bilder og kommentarer. Han bruker mye smilefjes og såkalte emojis, sparer ikke på dem,  og han fotograferer gjerne venner og mat og sosiale settinger med tommelopp og muskler og glede. Ganske som folk flest, med andre ord. De få gangene han har postet noe politisk, er unntak, men får veldig mye oppmerksomhet. Det gir et ufortjent dårlig inntrykk av ham, klart medieskapt, og villet av de som vil ham og landet hans vondt. Det er disse, som godt kjente og atskillig mer kontroversielle Gary Kasparov, som deler og sprer disse hans.

Som profilert person i en betent politisk situasjon skulle kanskje Karjakin vite bedre. Kanskje føler han seg meningsberettighet om Krim, siden han nå en gang er derfra, men han skulle kanskje vite at dette ville bli brukt mot ham, og kunne bringe ham opp i problemer. Som det utvilsomt har gjort. Russiske sjakkspillere og andre som har holdt kjeft, har sluppet lettere fra det. For meg illustrerer kvalifiserer disse tingene han legger ut opp under hans gutteaktige stil, der han poster i vei uten å tenke for mye på konsekvensene.

Det er også slik at Karjakin har lært. Bare sjekk de åpne kontoene hans, det er langt mellom politikken, og de meldingene som kan være politiske kommer gjerne med et forbehold. På meg virker Karjakin til å være en skikkelig jovial, alright type, med ønske om å bli akseptert og at folk skal synes han er ok. Han er åpen og hyggelig mot alle, ler mye, særlig av andres vitser, og er meg bekjent ikke i konflikt eller dårlig stemning med noen i verdenseliten. Min kone og jeg fikk postkort av ham da han var på bryllupsreise i de forente arabiske emirater, var det vel, etter bryllupet med Kamalova. Også postkortet var enkelt og greit: Best wishes! Sergej Karjakin.

I Norge har Karjakin utmerket seg ved å vinne Norway chess to ganger. Så ble han ikke invitert, i det som vanskelig kan tolkes som annet enn et politisk spill. Karjakin tolket det i hvert fall slik selv, eller insinuerte det, «folk må selv avgjøre», skrev han. Den gang, i 2015, var forholdet melom Russland og resten av verden veldig betent. Og sentrale folk i sjakkverdenen har vel fyrt opp stemningen atskillig mer enn Karjakin har gjort, det kom godt synlig til overflaten under olympiaden i Tromsø i 2014.

I år var Karjakin på ny invitert, heldigvis, men takket nei etter først å ha takket ja. Det ble det først litt murring over, men det la seg fort. Begge parter har fordel av et godt samarbeid, og nå har de takket nei til hverandre en gang hver. Karjakin hadde også en ganske god grunn til å trekke seg. Han gjorde det etter å ha vunnet kandidatturneringen. Etter utladningen med å vinne den er det mulig å skjønne Karjakin ville ha en pause, og i hvert fall at han ikke ønsket å møte Magnus Carlsen igjen straks.

Opp gjennom årene har Magnus Carlsen hatt et godt tak på Karjakin, som han har hatt et godt tak på de fleste spillerne i verdenseliten. Så vidt jeg vet har han positiv score mot alle (med unntak av Anish Giri), og overveldende positiv score mot mange (som amerikaneren Hikaru Nakamura). Under normale forhold skal Carlsen vinne. Men i kandidatturneringen var Karjakin fryktinngytende, ikke minst sånn som han holdt nervene under kontroll, og spilte de beste trekkene i alle typer posisjoner, også når han var under sterkt press. Samtlige av de andre deltakerne i turneringen hadde øyeblikk der de brøt sammen, og spilte langt under sin normale spillstyrke. Utenom kandidatturneringen har ikke Karjakin vist noe lignende, aldri vært så overbevisende. Det er et klart høydepunkt i karrieren hans. Ellers i år har han spilt på det jevne.

Så spørsmålet er om Karjakin klarer å mobilisere. En del har forsøkt å gjøre et poeng at han har den russiske sjakkføderasjonen og den mektige russiske staten i ryggen. Det har ikke stått på pengene og ressursene i forberedelsene. Jeg tror ikke det har så veldig mye å si om han har personlig trener, massør, psykolog og kokk, hva de nå har samlet sammen. Et overdimmensjonert støtteapparat kan gi vel så mye press, som oppmuntring. I årevis har det russiske laget i sjakkolympiaden hatt det klart største støtteapparatet, uten at det har hjulpet dem til å vinne noen gang. I sjakk er noe av det viktigste å holde nervene under kontroll. Man må skjerpe seg av presset, ikke la seg tynge av det.

Magnus Carlsen har også et enormt støtteapparat av alle mulige slags folk. Det står ikke på pengene der heller. Og kanskje mer enn Karjakin har Carlsen en samlet nasjon i ryggen. Carlsen har også støtte i Skandinavia, Vest-Europa og det meste av verden ellers, inkludert USA, hvor kampen foregår.

Det har vært bittelitt utenomsjakklig sverdfekting, som at team Carlsen har leid inn Microsoft for å «sikre at russerne ikke hacker seg inn på datamaskinen hans» og at Karjakin ønsket en kampleder som kan russisk, noe han ikke fikk. Heldigvis er ingen av disse tingene fyrt opp unødig. Både Carlsen og Karjakin er fine folk, de har godt forhold til hverandre og til resten av sjakkmiljøet. Det vil ikke bli noen personfeide, og heller ikke noen storpolitisk maktkamp. Det er langt unna Spassky – Fischer i 72, veldig langt.

Carlsen er favoritt, men det er litt som et lotteri der han har størst sjanse til å vinne. Trekk ut et tilfeldig tall opp til 10, blir det 7, 8, 9 eller 10, vinner Karjakin, blir det lavere vinner Carlsen. Det er sannsynlig han vinner, men langt fra sikkert. Det er bare 12 partier, og de fleste vil bli remis, uavgjort. Får Karjakin inn en seier, kommer Carlsen under press, og må ta sjanser for å få inn en seier han også. Det gir muligheter for Karjakin. Matchen minner kanskje litt om Kasparov – Kramnik i 2002. Den gang var Kasparov stor favoritt, og den klart beste spilleren, men han klarte bare ikke å beseire Kramnik. Kramnik, derimot, vant to partier, og ble verdensmester. Som Kasparov har Carlsen problemet at alle venter han skal vinne. Det er tøft psykisk om det sniker seg inn en følelse om at han kanskje ikke vinner likevel.

Det kommer til å bli ganske intenst. Begge spillerne er maksimalt forberedt, og kommer til å gi alt de har. Begge spillerne er kjent for å ha sterke nerver, men presset er så stort, at det er umulig ikke å la seg merke av det. Jeg tror det kommer til å bli mange dramatiske partier, mange partier som varer lenge. Begge vil benytte seg av hver minste lille fordel til å tyne motstanderen så lenge som mulig. Både Karjakin og Carlsen er svært gode til å forsvare seg, men Carlsen er nok hakket bedre til å presse på og angripe. Det er veldig spennende og kjekt at de møtes.

Som pappa Carlsen pleide å si på bloggen sin: May we see a good fight!

Advertisements

12 comments on “Tittelkamp i sjakk – Magnus Carlsen vs. Sergej Karjakin

  1. esalen sier:

    1. parti ble ganske rolig. Carlsen overrasket med å spille åpningen Trompowsky, noe journalistene i Norge ikke kunne unngå å lage ordspill av. De gikk også over hverandre i å lage spennende overskrifter, men disse overskriftene gjengav ikke partiet. Karjakin viste at han ikke var villig til å ta noen sjanser, at han ser det som sin oppgave å vinne tittelkampen, ikke å lage severdige partier. Ved hver anledning valgte han det sikre, og Carlsen fikk derfor ikke noen sjanser han heller til å kunne presse for å vinne. Partiet endte med sin logiske avslutning, remis. Sånn kommer mange partier i denne matchen å ende, går det an å tippe.

  2. esalen sier:

    2. parti ble rolig det også. Denne gangen var det Karjakin som hadde hvit. Og igjen viste han at han ikke har til hensikt å ta noen risiko. Da Carlsen ikke gav ham noen sjanser, forsøkte han ikke å skape noen heller. Slik vil det nok bli i alle partiene. Karjakin tåler gjerne å bli upopulær og få krtikk for å spille passivt. Kanskje vil Carlsen føle større press i å finne på noe spektakulært. Da vil Karjakin gripe sjansen, og forsøke å få inn en seier. I det ligger også hans største sjanse for seier i matchen. Den sjansen er det han satser på. Om begge spiller tamme partier helt til endes, går det til hurtigsjakk og siden lynsjakk. Der er Carlsen blant de aller beste i verden, som han er det i langsjakk, men Karjakin har heller ikke noe å frykte i disse grenene, og har vel så store sjanser der, som i langsjakken. De beste TV-sendingene og mest spennende partiene ligger det ikke an til, men begge spillerne velger naturligvs den strategien som gir dem størst sjanser til å vinne matchen. Neste parti er på mandag, med Carlsen som hvit.

  3. esalen sier:

    3. parti ble svært dramatisk, etter en rolig åpning. Det virket som om de unge tittelkjemperne enda en gang skulle spille risikofritt og feilfritt, og lede partiet til en trygg remis, men denne gangen viste sjakken sin rikdom seg, og brakte de to ut i seks og en halv time beinhard fight. Jeg satt ikke oppe hele natten og så, jeg la meg kort etter Karjakin hadde spilt c5, med ivrige folk i NRK-studio, men med den russiske mesteren Nepominatsji menende at Karjakin hadde nok motspill til å berge remisen. Det hadde han kanskje, men ikke før å ha forsvart seg tappert i timesvis. Det var to trekk som brakte Karjakin utpå, nevnte c5, men også Ta2 kort tid før. Disse trekkene gav Carlsen sjanser i en stilling som skulle være lik, og sin vane tro grep Carlsen sjansen nådeløs. Sluttspillet de spilte var vanskelig for begge to, så de gjorde begge hver sine feil videre også, noe som sjelden er til å unngå når det er mennesker som spiller. Det viser at det kan være liv i en stilling som ser død ut, som den gjorde etter åpningen, og det viser at et sjakkparti ikke trenger være avgjort, selv om det ser avgjort ut. Carlsen hadde flere sikre eller sikre vinstsjanser, som han overså, Karjakin hadde tilsvarende muligheter til å redde remisen. Alt i alt må det da sies å være et greit resultat, med begge med litt grunn til å være både fornøyd og misfornøyd. Det lover godt for fortsettelsen!

  4. esalen sier:

    4. parti overgikk parti 3. når det gjaldt forspilte sjanser for Magnus. Her kom han bedre ut med svart etter åpningen, ganske sjeldent på toppnivå, men det viser hvor rik sjakken er og hvor umulig det er å forberede seg på alt. Åpningen var spansk, uten Berlin, uten Marshall, med tidlig h3 og d3, det som kalles lukket spansk, veldig godt kjent, selv amatørspillere kan mange av trekkene, her. Karjakin gjorde imidlertid en veldig merkelig strategisk vurdering da han brukte hvitfeltsløperen til å slå av springeren på c5. Hvitfeltsløperen er en nøkkelbrikke i spansk, jeg tenkte det måtte være en kortslutning hos Karjakin, og at ønsket om å bytte av brikkene og komme seg til remis uten risiko, ødela for en objektiv vurdering av stillingen. Men Karjakin slo også aggressivt av bonden på h6, noe som viser at killerinstinktet ennå er der, bare at dette trekket også var en feilvurdering. Etter Dc6 vinner Magnus en sentrumsbonde tilbake, og å bytte en bonde på kanten mot en i sentrum er så godt man kan håpe på for de aller beste spillerne i verden. Når Magnus i tillegg har løperparet, plassfordel og aktive brikker er det så godt det kan bli. Snart vinner Magnus en bonde, og da tar jeg kvelden, sikker på at dette partiet er avgjort. På dette tidspunktet stod Karjakin trangt og umulig, praktisk talt uten trekk å spille, tvunget til bare å vente og se hvilken plan Magnus vil sette i gang. Han har i vente timesvis med tortur, før et sannsynlig tap. At jeg neste morgen hørte på nyhetene at partiet hadde endt remis allikevel var veldig overraskende. Jeg sjekket ved første anledning, og fant som jeg hadde hørt Magnus si selv også at vurderingen å spille f4 i stedet for å slå av på g4 var feil, og at feilen skyldtes at han ønsket å vinne partiet sikrest mulig. Da er det vondt å gi slipp på en god bondestruktur. Dobbeltbonde i g-linjen kan kanskje blokkeres, mens en fri f-bonde kanskje kan støttes av g-bonden om svart en gang får slått av hvits g-bonde. Det er ingen stor feil å spille f4, men det er dette trekket som taper partiet til remis. Karjakin kan være lettet over å sluppet unna dødsgrepet to parti på rad, men må være bekymret for at han på denne måten blir utspilt, særlig med hvit i en av standardvariantene.

  5. esalen sier:

    Parti 5 ble ganske utrolig. Igjen la jeg meg for tidlig, overbevist om at dette kom til å ende i en rolig remis etter lang tids spill. Jeg prioriterte søvn fremfor et ulikefarget løpersluttspill med små sjanser for noen. Neste morgen kunne jeg imidlertid se at Magnus Carlsen hadde vært i alvorlig trøbbel, etter smått utrolige Kg3 fulgt av virkelig utrolige Kg2 i trekket etter, med en enda mer utrolig forklaring enn trekket i seg selv. Carlsen oppgir å ha notert feil, slik at han ikke fikk med seg trekkontrollen i trekk 40, han trodde det han var i trekk 39. For å finne ut av feilen i fred, så gjorde han bare et raskt pausetrekk, Kg2, som viste seg å være en alvorlig tabbe, fordi kongen dermed stenger for tårnet, og Karjakin gjennom avbytte på g4 kan trenge inn i h-linjen. Karjakin gjorde avbyttet, men fulgte ikke opp med de beste trekkene, og Carlsen slapp med skrekken. Det er ikke gitt Karjakin ville vunnet, selv om han hadde funnet den beste planen, ingen har vist en overbevisende vei helt frem til mål, men dette var likevel grovt unødvendig av Carlsen, og Karjakin sjanser han ikke skulle hatt. Russeren kom på alle måter mye bedre ut av dette partiet enn de to foregående, og var derfor naturlig nok den muntreste og blideste på pressekonferansen etterpå. Karjakin utlignet greit et forsøk på italiensk i fra Carlsen, og han spilte Dh4 på riktig tidspunkt, noe som også signaliserte at han ikke har noen frykt for å spille offensivt om det trengs, og sjansen byr seg. Han feiget imildertid raskt ut med å gi fra seg løperparet ved å slå av en springer, og i samme slengen låse bondestrukturen sin på dronningfløyen. At Karjakin skulle få enda en sjanse til, var ikke noe han kunne regne med. Det var en gavepakke fra Magnus. Karjakin spilte ikke dårlig etter dette heller, han både så og spilte den aggressive og offensive planen d4, gi fra seg bonden for å få aktivistert løperen, men også her valgte han ikke den beste fortsettelsen, og Carlsen fikk forsvart seg ved å ofre en bonde tilbake. Det er virkelig spennende parti i matchen, enda de alle blir remis. Det er slett ikke uten sjanser, og tre netter på rad har jeg lagt meg for tidlig, nå, og gått glipp av spenningen mens den foregår. Det anbefales ikke.

  6. esalen sier:

    Parti 6 ble remis mer eller mindre rett ut av åpningsduellen. Igjen var det Magnus Carlsen som viste seg å være aller best forberedt. Så mye for den russiske kraftmaskinen det har vært snakket så mye om, Karjakin har vært den som har blitt overrasket og måttet være forsiktig i åpningen, Carlsen den som har kunnet være mest fornøyd. Denne gangen fikk Carlsen unna et svartparti, uten store anstrengelser og risiko. Partiet var kort, men severdig. En vanlig spansk åpning fikk et forholdsvis sjeldent d5 fra svart, et bondeoffer som hører hjemme i Marshall-varianten, men Marshall-varianten hadde Karjakin styrt unna. Carlsen spilte altså offeret likevel, og det viste seg at han kom unna trygt i live. Om det var noen som hadde sjanser i løpet av partiet, så var det svart. Hvit måtte være litt forsiktig. Det er ikke lett å vite om også Karjakin hadde spilt gjennom alle disse trekkene på forhånd, og kjente dem. Han har spilt gjennom et lignende parti mot amerikaneren Onischuk (opprinnelig fra Simferopol på Krim, slik som Karjakin selv – uten at Onischuk er kritisert for det, slik Karjakin er blitt), så helt ukjent i åpningen er han vel neppe. Men han ville ikke spilt varianten om han hadde vist det skulle ende slik, det var å gi fra seg et hvitparti. Det er Karjakin som nå på tenke gjennom hva han skal gjøre neste gang. Jeg tror nok hans team vil prøve hardt å være den som spiller det første overraskende trekket, neste gang, den som tar styringen. Halvveis i matchen er det helt jevnt, 3 – 3, alle partier remis. Tittelkampen er åpen, og jo lenger ut mot slutten vi kommer, desto mer tilfeldig vil det være hvem som til slutt vinner. Magnus Carlsen er den sterkeste spilleren. Det betyr ikke at det er han som vinner. Syvende parti er i morgen, igjen med Karjakin som hvit.

  7. esalen sier:

    Parti 7 innledet andre halvdel av matchen, der Karjakin skal ha hvit først. Dermed fikk han to hvite på rad, uten at Carlsen kom i noen alvorlige problemer i noen av dem. Det er karakteristisk for matchen at Carlsen kommer best ut av åpningen, uventet for dem som laget så stort nummer av alle ressursene Karjakin hadde til rådighet, med Putin og den russiske føderasjonen i ryggen, liksom. Det er nok litt overdrevet. I parti 7 skiftet Karjakin til å spille d4, han fikk det jo aldri til med e4 og spansk, og kom bakpå eller likt, hver gang. Det samme skjedde nå, med d4. Carlsen spilte slavisk med en tidlig a6, og Karjakin kom ingen vei. Det var heller svart som hadde press og fordel, med en ubehagelig springer på b4, og bindinger og muligheter i sin favør. Denne lille fordelen spilte Carlsen ubegripelig bort med et merkelig nonchelant trekk, Tc8, nesten litt ukonsentrert, må det kalles. Karjakins svar, Sf6, var temmelig opplagt, og en mesterspiller skulle ikke ha noen problemer med å regne ut variantene, og at dette ikke ville være til hvits fordel i noen av dem. Carlsen endte opp med bonde under, fra den gode åpningen sin, men de ulikfargede løperne reddet ham. Karjakin hadde ingen mulighet til å komme seg fremover, og innstilte forsøkene ganske raskt. Antagelig ser han det slik at lange, intense partier er fordel for Carlsen, tidlig hvile er fordel for ham. Karjakin følger sin matchplan som han skal, hans oppgave er ikke å underholde, men å vinne. Carlsen er kanskje frustrert over at han ikke får inn en seier, og at verdensmestertittelen som han ser på som sin, står i fare for å mistes. Det er fem partier igjen, små marginer, og for hvert parti som går uten Carlsen-seier, øker sjansene for Karjakin. Parti nummer 8 spilles nå i kveld, med Carlsen som hvit. Åpningsvalget er helt i det blå, som alltid når Carlsen spiller.

  8. esalen sier:

    Parti 8 ble nesten utrolig, jeg kjenner ikke noe annet tilsvarende eksempel fra VM-historien. Det nærmeste må kanskje være den berømte tabben til Bobby Fischer i 1972, mot Boris Spassky, der Fischer helt uforståelig låste inne sin egen løper ved å slå bonden på h2, og Spassky rolig kunne spille g3 (den bonden var støttet av bonden på f2), og spasere bort med kongen og fange løperen. Som Carlsen, var Fischer nesten fanatisk etter å spille på gevint, og kortsluttet i hodet for å unngå remis. Forskjellen er at Fischer gjorde tabben en gang i partiet, Carlsen gjorde den flere. Først kom de to ganske likt ut av en rolig, men spennende åpning, der de endte i en stilling med stort potensiale for begge. Dette er hva Carlsen håper på, ny åpningssuksess fra ham. Det fulgte litt manøvrering, Karjakin var som vanlig en tanke passiv, og gikk for avbytter, men Carlsen hadde også noen avventende trekk (som De1) før han gikk på offensiven. Etter avbyttene, som gav en liten fordel for Carlsen, men som økte sjansene for remis, ofret Carlsen en bonde på a4, noe som var med risiko, men ennå ikkke hodeløst. Karjakin fant de beste trekkene, og gikk – som han måtte – på offensiven når situasjonen krevde det, passivt forsvar ville føre til hans egen undergang. Det var neppe noe bedre i stillingen for Carlsen enn å bytte flere brikker (tårn mot Karjakins hester, med minst en bonde for Karjakin på kjøpet), og tillate en uklar stilling med åpen konge for ham selv, og sannsynlig remis. Det ville være vanskelig for Carlsen å få til noe, med kongen blottet for sjakker fra dronningen. Carlsen valgte i stedet det svært dristige h3, fulgt av Kh2. Nå var kongen trygg, men stillingen verre. Det var nå også gryende tidsnød for begge, bare minutter igjen på 8-10 trekk. I denne situasjonen valgte Carlsen enda et dristig trekk, c5, som taper direkte med beste forsvar. Karjakin fant det innledningsvis, men karakteristisk for alle sjakkspillere på alle nivåer gjør han feilen akkurat i det situasjonen ser ut til å være reddet, der man puster ut litt for tidlig. Dd3 inneholder den rette ideen for Karjakins forsvar, men tillater Sxe6, og Karjakin må gi fra seg materiell. Ved tidskontrollen er stillingen helt lik, computeren gir sågar fordel for Magnus, men Karjakin har en farlig fribonde i a-linjen, og moderne regnemaskiner kan nok regne nøyaktig ut hvordan å stoppe den, for vanlige – og uvanlige – mennesker kan det være vanskelig. Karjakin har imidlertid en vanskelig psykologisk situasjon, han har spilt bort en kjempesjanse, Da4 vinner partiet, Dd3 blåser det til remis. Det er også Carlsen som avviser en mulighet for trekkgjentakelse, det riktignok ikke er sikkert Karjakin ville akspetert. Uansett spiller Carlsen snart bort denne stillingen også, med et par ganske uforståelige trekk. Plutselig er han sjanseløs, og Karjakin gjør ingen feil, og realiserer gevinsten øyeblikkelig. Carlsen får så på det nærmeste blackout, gir ingen intervjuer, og forlater også den obligatoriske pressekonferansen før den er blitt holdt. Det er i det hele tatt en liten katastrofe for team Carlsen, mildt sagt mye å gjenreise på de fire partiene som gjenstår. Karjakin virker imidlertid utilnærmelig, veldig fokusert og profesjonell, og forbausende rolig tross spenningen dette må ha utløst hos ham. Jeg har alltid ment at Karjakin har hatt for dårlige odds i matchen, og at pengene skulle satses på ham, nå har jeg svært vondt for å tro at Carslen vil slå tilbake. Da vil heller Karjakin vinne enda et parti. Sjakken er også en psykologisk kamp, og den ser Karjakin ut til å vinne. Neste parti er i morgen. Karjakin vil da ha hvit, og som vanlig spille rolig, og gripe til om sjansen byr seg. For Carlsen vil det være vanskelig å justere seg. Han må ta sjanser, men uten å miste hodet. Karjakin vil også benytte enhver mulighet til avbytter eller trekkgjentakelse, og Carlsen vil etter hvert bli nødt til å velge mindre gode fortsettelser, for å unngå dette. Det merkelige er at i parti 8 gjorde Carlsen dette frivillig, og hodeløst. Nå fremover vil han være tvunget til det. Jeg tror dette går Karjakins vei.

  9. esalen sier:

    Parti 9 ble igjen svært, svært dramatisk, med Carlsen bare en hårsbredd fra et nytt tap. Det begynner å tegne seg et bilde av at folk undervurderer Karjakin, og tror han er kommet bare for å slippe unna med mest mulig remis. Mange spådde en kort kamp i dag, fordi Carlsen heller ville prøve sjansene sine med hvit. De glemte helt at Karjakn kanskje ville prøve sine muligheter med hvit. Partiet viste også hvor feil man kommer ut om man stirrer seg blind på supercomputerne som følger partiene, inkludert den etter hvert berømmelige pila på NRKtv. For første gang i matchen vant Karjakin åpningen. Carlsen valgte en lang, teoretisk variant i spansk, arkhangelsk variasjonen, kalles den, og det er vanskelig å tro annet enn at målet var å komme seg inn i en evig sjakk, et sted. Åpningen gav små og ingen sjanser for Carlsen, mens Karjakin kan spille på gevinst med liten risiko for å tape. Carslen, derimot, endte etter hvert opp i stor risiko, og viste på ny at han mot Karjakin taper den psykologiske kampen. Carlsen spiller seg selv opp i tidsnød, et sikkert tegn på at han er litt nervøs og ikke helt trygg på seg selv, også et problem under kandidatturneringen i 2013, som han vant,men ikke uten et nært sammenbrudd mot slutten. Tidsnøden brakte Carlsen opp i ganske uoversiktlige vanskeligheter, men pressekonferansen etterpå viste at begge de to spillerne hadde en nesten utrolig oversikt over hva som foregikk. Langt bedre enn supercomputerne som vurderte stillingene, og som førte til at sjakkspillere opp til høye nivå utbasunerte på Twittter hvordan dette kom til å gå, og hvem som hadde gjort tabber. Karjakins Th4 var et sant mestertrekk, tilsynelatende merkelig, men langsiktig veldig nyttig både i potensielt angrep og i forsvar. Carlsen la en veldig avansert felle, en veldig avansert, der det så ut som han gav fra seg kvalitet (tårn for løper) om Karjakin hadde spilt 33. La4, men erfarne sjakkspillere lukter fare når sterke spillere tilbyr noe slikt. Karjakin fant fellen han også, og unngikk den. Siden spilte Carlsen med ned mot minuttet igjen på klokken 38. .. Sd7, og stengte for dronningen som beskyttet bonden på f7. Karjakin så selvfølgelig muligheten, og brukte de gjenstående drøyee 20 minuttene av tenketiden sin på å avgjøre om han skulle slå med løperen staks, eller spille Db3 først. Computeren var ikke i tvil, heller ikke millionene som fulgte computeren, og mente det var en tabbe at Karjakin slo med løperen. Det viste seg imidlertid ved nøyere gjennomgang at Karjakin hadde sett alt nødvendig å se, computerforskjellen på 0,3 gav bare marginale forskjeller i reelle vinstsjanser, de beste variantene gav svart gode remismuligheter, og ingen – ingen, heller ikke supercomputerene – kunne vise en forsert vinst, en variasjon svart ikke kunne forsvare seg mot. Trekket Karjakin spilte, Lxf7, gav vel så store praktiske muligheter, sjansene var vel så store der, for at sort skulle trå feil. Carlsen med sort hadde imidlertid den fulle oversikten han også, og spilte de nøyaktige han trengte for å holde remisen. På NRK var det litt panikk over at Karjakin hadde muligheten til å spille 48. Lf6, og tvinge dronningavbytte til hvits fordel, og bedre bondestruktur. Heller ikke den varianten er mulig å vinne, og Karjakin beholder sjansene ved å holde dronningene på brettet. Den største feilen Carlsen gjorde, var åpningen. Her havnet han i timevis med tortur, kanskje på grunn av en feilaktig gjetning fra han og temaet hans at Karjakin ville være fornøyd med remis. Når partiet først ble som det ble, holdt Carlsen nervene under kontroll, og spilte de beste trekkene. Det samme gjorde Karjakin. Det er en match på høyt nivå, det beste verden kan frembringe av sjakkprestasjoner nå om dagen, og det til tross for hva alle hobbymestere med supercomputere måtte mene. Saken er at heller ikke supercomputerne kunne klart å slå Carlsen etter Sd7, den såkalte tabben. Det gav seg store utslag i computerens vurdering av stillingen, men ikke nok til at den var mulig å vinne med beste spill fra begge parter. Og det var det vi fikk.

  10. esalen sier:

    Parti 10 ble også et nervedrama. Denne gangen endte det med seier til Carlsen, etter et parti som ikke var uten feil fra noen av partene, men hvor det stort sett nok en gang ble holdt svært høyt nivå både i strategiske avgjørelser og i utregningen av kompliserte variasjoner. Det er lettere å irritere seg over publikum på alle sjakklige nivåer, som ser på sine supercomputere at stillingsvurderingen endrer seg etter et trekk, og dermed ser på det som en tabbe. Spillerne er mennesker, tenker som mennesker, og føler press som mennesker. De er ikke de følelelsesløse regnemaskinene supercomputerne er, de som kan regne seg flere titalls trekk nedover i forskjellige variasjoner, og se at den ene eller den andre vil ende opp med en snau bonde i overtak. Viktigere enn disse enkelttrekkene. som spillerne gjør «feil» i hermetegn, der de ikke spille det supercomputerne sier er det aller beste, er de tingene spillerne skulle ha kontroll over, og prinsippene som ligger bak vurderingene de gjør. Her var det for første gang noen problemer for Karjakin: For første gang var det synlig for ham at han spiller om en verdensmestertittel han kan ha sjanse til å vinne. Forskjellen mellom å være verdensmester og å ikke være det, er helt enorm. Det er ikke bare pengepremien, men det er også om alle fordelene som følger med å være mester, invitasjonen til alle storturneringer, plassen i historiebøkene, og hvor vanskelig det er å kvalifisere seg for en tittelkamp. Dette kan være Karjakins sjanse. Kandidatturneringene er knalltøffe, det er svært mange som vil ta plasen fra ham, ved en eventuell neste korsvei. Det vet han. Kanskje var det derfor han ikke behandlet klokken like bra i dette partiet, som i de ni første? Åpningen var spansk, ikke noe spesielt uvanlig, og ikke uventet at Carlsen skulle spille noe sånt som dette. Karjakin kom greit ut, hadde mange passe gode trekk, men klarte ikke å bestemme seg hvor hvilket av mange omtrent like gode trekk han skulle gå for. Den tenketiden han brukte her, på ganske uviktige trekk, hadde kommet godt med senere, da det var kritisk. Likeledes gjør Carlsen en ubegripelig vurdering når han slår av løperen på e6. Det gir fra seg mange av fordelene han hadde, og løser mange av Karjakins problemer. Etter dette har han en klar plan å spille etter, og trenger ikke bruke så mye tid på klokken. At trekket også åpner for muligheten for remis, med evig sjakk, hører med. Carlsen gav denne muligheten ikke bare en gang, men to. Karjakin så selvfølgelig muligheten, men var usikker på en av variantene, og valgte å gå for en annen fortsettelse. Hadde Karjakin her spilt «riktig», ville en rask remis være et faktum, og hele bedømmelsen av partiet og matchen vært mildt sagt annerledes. Hylekoret på siden ville kritisert Magnus for å tillate noe sånt, og han ville vært under enormt press for de to siste partiene. I stedet endte Karjakin i et dårligere sluttspill, med mange svakheter og problemer i egne rekker, og mange måter å spille på og prøve seg på for Carlsen. En drømmesituasjon. Det er viktig å ha i hodet at denne drømmesituasjonen kom fordi Carlsen tok sjanser, jeg skulle gjerne satt det i kursiv, Carlsen tok risiko. Først var det en overseelse, så tillot han muligheten en gang til, litt mer komplisert. Begge gangene slapp han unna. Og fikk en stilling der han hadde gode muligheter til å spille på gevinst, og kunne pine og plage Karjakin i timevis. Ingen er vel bedre til å holde ut slik pine enn nettopp Karjakin, om enn hans utnevnelse om verden beste forsvarsspiller kanskje er litt bråkjapp, andre er også gode å forsvare seg, og Karjakin har også andre egenskaper. Uansett, en slik stilling mot nettopp Carlsen i match med slikt press, er nesten umenneskelig. Det er nesten umulig å holde ut for alle truslene og alle mulighetene trekk etter trekk etter trekk, med klokken som tikker ned, og uten muligheter for å kunne ta en kontring eller en forenkling, og få en ende på det. Det er bare å vente, og passe på alt. I denne fasen må vi også bedømme Carlsen for imponerende spill. Han venter til nøyaktig riktig øyeblikk før han gjør fremstøtet, følger ikke en gang planen til computeren, som ville prøvd seg tidligere, computere skjønner ikke at det også gjelder å mørne motstanderen. Da gjennombruddstrekket b5 ble spilt, hadde Karjakin tårnene sine helt forferdelig plassert. De stengte for hverandre, og kunne ikke komme seg til den åpne d-linjen, fordi d7 var dekket av springeren på c5. Karjakin var forsvarsløs, men spilte så de beste trekkene han hadde før nederlaget var et faktum. Etter seks og en halv time. Det var imponerende av Karjakin etterpå å stille på pressekonferansen, og svare saklig og profesjonelt på spørsmål, jeg hadde likt godt om vi hadde journalister som kunne vise litt medmenneskelighet, holde litt igjen fra de mest idiotiske spørsmålene som «hvordan har du det nå, er du veldig skuffet», til og med med et oppfølgingsspørsmål, om «hvorfor ikke?» da Karjakin svarte nei. I tilsvarende situasjon stakk Carlsen av, som vi husker. Jeg synes vi skal behandle sjakkspillerne som mennesker, også de aller beste. La dem få lov til å ha en reaksjon etter påkjenningen etter et nederlag er, la dem få være litt i fred, vis litt respekt. De kan svare på spørsmål når de kommer til hektene igjen. Det gjenstår to partier, mange holder Carlsen som favoritt, men det svinger fort, og er ikke på noen måte avgjort. Sjakk er svært komplisert, marginene er små, og det er helt umulig å holde kontroll på absolutt alt i et parti og for hvert trekk. Magnus Carlsen er den beste spilleren, men Sergej Karjakin har vist seg formidabel i matchsituasjonen, og spiller og oppfører seg på en måte som øker sjansene hans maksimalt. Dette er ikke avgjort.

  11. esalen sier:

    Parti 11 endte igjen med remis, men denne gangen var det Carlsen som fikk initiativet og med det en viktig psykologisk opptur før det avgjørende siste partiet i kveld. Karjakin åpnet med e4, og det utviklet seg etter hvert til en variant i lukket spansk, med tidlig d3 for å unngå det vanskelige og teoritunge Marshall-angepet. Varianten som ble spilt, er en som Karjakins landsmann, Peter Svidler, har brukt ofte som sort. Den inneholder 9. .. Le6 og 10. .. Sd5, men er ikke kjent som noe som gir sort gode muligheter. Også Svidler har forlatt varianten. Derimot fungerer den som en overraskelse, og tar Karjakin ut av forberedelsene. Som så ofte før i matchen vinner Carlsen åpningsduellen. Karjakin er da snar til å sikre seg mot uhell, og har vel hatt et problem med at han til dels spiller for trygt. Tilsvarende har en Carlsen en tendens til å ta for store sjanser, og spille for utrygt. Her, i dette partiet, var imidlertid alt i balanse. Carlsen gjør en kontring med et bondefremstøt i sentrum, Karjakin avvikler til et sluttspill han ikke har for store sjanser med å holde, men der bare Carlsen har vinstsjanser. Carlsen har derfor god grunn til å være fornøyd, tilbake i førersetet, og med Karjakin som tilsynelatende bare ser ut til å ville holde ut til de kortere tidskontrollene i tiebreaken. Dog er det slik at det gjenstår kun ett parti, Carlsen har hvit, men hittil i matchen har altså over 8 av 10 partier endt med remis. Det er ikke så altfor langt i fra det samlede resultatet i oppgjørene mellom Carlsen og Karjakin. Følges det i kveld, er det 80 % sjanse for remis. Carlsen ser nå ut til å vunnet ro i hodet sitt, og kommer ikke til å finne på noe vilt, som i parti 8, der han tapte etter selv å sørge for å havne i en elendig stilling. Karjakin virker litt presset, men er til fingerspissene profesjonell, og en av de beste i verden til å tåle slikt press. Det blir veldig spennende å følge med på tidsbruken hans. Er han usikker, og tenker lenge, skulle mulighetene for at Carlsen kan avgjøre øke. Om han spiller som i de åtte første partiene, alltid sørge for å være foran på klokken, så tror jeg dette ender i remis. Jeg vil også benytte anledningen til å komme med et lite stikk til dem som klager over for mange remis, og som også blir høylytte når Carlsen og Karjakin ikke spiller de beste trekkene etter computeren. Når begge spiller feilfritt, ender det i remis. Sånn er det bare. De er nødt å gjøre trekk som skaper muligheter, og å utnytte mulighetene når de byr seg. Så langt har de vært temmelig like gode i det, derfor står det fortjent uavgjort. Merk også i kveld, at åpningen blir veldig, veldig viktig. Får Carlsen tidlig Karjakin ut av kjente spor, så vil usikkerheten kunne snike seg inn, og sjansene for å spille feil øke. Tilsvarende er det slik at om stillingen ender opp død, kan Carlsen bli frustrert og bli for overmodig i forsøkene på å skape liv i den likevel. Mitt tips er imidlertid at ikke noe av det skjer. Carlsen vil presse, Karjakin vil holde – ny remis.

  12. esalen sier:

    Det tolvte matchpartiet ble et skikkelig antiklimaks, med remis etter bare 35 minutter. Carlsen så ut som om han ikke engang forsøkte, og hadde mer tid å klokken da partiet var ferdig, enn da det begynte. Karjain hadde også spilt gjennom alt dette på forhånd, var godt forberedt, og måtte bare forsikre seg om at det ikke var noen skjulte feller av noe slag. Det klarte han uten problem overhodet. Åpningen ble Berlinforsvaret i spansk, noe som ante meg, da det gir hvit fordel uten risiko, og hvor det er svært vanskelig å bryte gjennom svarts forsvar. Varianten var imidlertid ikke den vanligste, men en som Carlsen hadde spilt mot russeren Kramnik for noen år siden. Den gang hadde Carlsen presset, men det er ganske naivt å tro at ikke Karjakin og hans team hadde studert dette partiet nøye. Sjakkeskpertene er nesten litt i vantro, hvordan kunne Carlsen skusle bort en hvit på denne måten? Forhåndstipsene til de samme ekspertene ble gjort grundig til skamme. Det var veldig mye snakk om Carlsens psykologiske fordel og hans siste med hvit, og at nå ville det bli vanskelig for Karjakin. Det er nesten litt vanskelig å vite hva Carlsen egentlig prøvde på. Noen mener han ikke ville ta noen sjanser, og risikere å spille bort tittelen med å gjøre feil i et parti hvor han ikke kan rette det opp igjen. Da heller spille fire hurtigsjakksparti, hvor hans spillstyrke kan komme til sin rett. Selv sier Carlsen også det, han følte det ikke var riktig å gå for noen vinst i dag. Karjakin sa imidlertid på pressekonferansen at partiet var ikke så enkelt som det så ut, det var vanskeligheter her, men det så lett ut, fordi han var så godt forberedt. Kanskje hadde Carlsen en strategi om å spille på dette absolutt trygge, der det kanskje ville bli muligheter for å presse, som han gjorde mot Kramnik, men der det også lå en sjanse at Karjakin ville utjevne med en gang. I så fall er det strategisk å si at dette var planlagt, for å forsøke å holde et psykologisk overtak. Jeg har vanskelig for å tro at Carlsen bare gir fra seg en hvit, som han vitterlig gjorde i dette partiet. Nå blir det veldig spennende med tiebreak i morgen. Men jeg hører til dem som er såpass konservativ at jeg ikke synes det er helt bra mestertittelen i klassisk sjakk blir avgjort med lynsjakk og hurtigsjakk. Den slags ville aldri blitt tillatt i de gode gamle dager. Det er god underholdning, men ikke nødvendigvis god sjakk. Jeg tror også matchen nå er helt åpen. Det er ikke lett å spå hva som vil skje i nervedramaet som nå venter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s