Rovfugl

I dette bildet skjuler det seg det som antagelig er en flott spurvehauk, hannfugl. Fuglen gled over hele det åpne området til venstre i bildet, men i det bildet ble tatt, smatt den inn bak det første treet. Jeg tok et bilde til, men da var den bak et annet tre. Så jeg fikk ikke bekreftet at jeg så det jeg trodde jeg så, og kan ikke kontrollere nøyaktig hvilken rovfugl det var.

Hauk eller falk? Jeg hadde en kollega som sa det var vanskelig å se forskjell, når de var langt unna og kom seilende mot deg. Jeg hadde i dag en rovfugl rett over hodet, 20-30 meter unna, i langsom glideflukt. Jeg kunne knapt tro mine egne øyne, fikset opp kameraet i en fart, men fikk ikke tatt bilde av annet enn – trærne.

Det var i Vagleskogen. En av de mest intetsigende skogene i Rogaland, den er på størrelse med et skogholt, det er restene etter en kunstig beplantet barskog av gran og furu, som ikke har noe her å gjøre, den er fremmedelement i Jærlandskapet, men er beholdt til tur, rekreasjon og trening i lysløyper på stier på kryss og tvers overalt i den lille skogflekken. Jeg husker vi trente der da jeg var liten, skitrening, like useriøs som skogen selv. Det var aldri snø der. Vi spratt rundt i lysløypa med staver og joggesko. Slik gikk nå de vintrene.

Men i dag skulle lille Irina og jeg bare på en kort tur. Høsten er på hell, og vinteren er på sitt aller sureste. Mørkere og mørkere blir det for hver dag, kaldt er det, og løvtrærne står bare naknere og naknere. Vi kjørte bort til Vagleskogen, parkerte på baksiden, der med rideanlegget og det som en gang var sivilforsvaret, nå et eller annet tilhørende redningstjenesten. Så var det å slippe Irina ut og gå.

Hun var ute og gikk i går også. Fra tante Tone og Sara på Klepp stasjon, ned til og over broen Ormen Lange, en tur på sikkert 4-5 kilometer. Godt gjort på små bein. Det er måneder til hun blir to og et halvt. Grandtante Nina og bestemor var også med på denne turen. Den fikk sin naturlige slutt nettopp hos bestemor, med godt brød og ekstra innkjøpt pålegg, kjøpt av grandtante Nina. Som vanlig var lille Irina solen selv, stråler, gleder og varmer, i den egentlige solens fravær.

I dag gikk hun imidlertid noe halvhjertet. Hun snublet og snublet og snublet i skogen i går. Det er ikke lett med kvister og røtter. Kanskje var det derfor hun straks ville i bæremeisen, da jeg straks ville ut av hovedstien, og opp i terrenget? På en typisk skogssti hadde vi sedvanlig aktivitet, løftet og kastet på pinner, klatret opp på og hoppet ned fra stubber og steiner, brukte skogen som lekeplass, sånn vi liker det.

Så var det pause, latterlig tidlig, men Irina hadde fått nok. Nå var det mat. Hun spiste tappert av mine harde rundstykker, hjembakte samme morgen, men jeg er nok ingen bakermester. Viljen er sterkere enn resultatet. Jeg la merke til at det var en uvanlig fugl på en grein et stykke unna, hvitlig på brystet, større enn småfuglene, ikke en due. Jeg forsøkte selvsagt å se nøyere og finne ut av det, men hadde ingen sjanse. Det falt meg heller ikke inn i hodet at det var noe virkelig uvanlig jeg så, at det var en rovfugl.

Det så jeg først da den fløy over hodet på meg. Med en gang så jeg det ikke var en kråke eller en skjære, at det var noe skikkelig. Jeg tenkte det måtte være hauk, men kan det ikke ordentlig i hodet, jeg måtte hjem og kontrollere først. Da fant jeg at det passet til hauk, spurvehauk, og at fuglen jeg hadde sett på greina, var den samme hauken. Jeg trodde ikke rovfugler ville sitte på greiner så langt nede, deres verden er i høyden, tenkte jeg. Jeg trodde også de var større, enn den jeg så sitte. Men det er vingespennet som er stort, flyvende var den majestetisk, sittende minnet den om fuglene litt større enn de minste.

Jeg kan ikke huske å ha sett noen slik fugl før, og i alle fall ikke så nær. Å se den i Vagleskogen er nesten litt sprøtt. Jeg har vært med ungdom og lett etter og funnet gulpeballer i andre småskoger i området, små baller med det rovfuglene ikke kan fordøye, typisk pels og fjær og den slags. At det alltid går an å finne gulpeballer om man leter, viser at rovfuglene er her, og at de er aktive. Det er bare så uvant å se dem.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s