Irina teller til ti! Og mer til!

Nå er det sikkert. Lille Irina teller til ti, fra 1 til 5 har hun en stund hatt kontrollen, fra 6 til 10 har hun også kunnet, men hun sier 10 to ganger, i stedet for 9 og 10. På russisk er det ganske likt, uttales djevit og djesit (skrives djevjat og djesjat), så det er det ikke så rart lille Irina uskyldig sier vosjem-djesit-djesit, med den søte stemmen sin. Ikke nå lenger. Nå er det sjest – sjem – vosjem – djevit – djesit, til stor jubel fra alle. Også fra henne selv.

Jeg mener det er Aftenposten eller noe som har liggende ute artikkel om at barn som teller til ti før de er to og et halvt er «spesielt begavede», at da må man «være på vakt». Irina er altså to år og to måneder. Men vi har telt med henne siden før hun var to, sikkert, dette er noe vi har holdt på med, og lille Irina har neppe skjønt ennå hva hun egentlig gjør når hun teller. For henne kan det like godt være en regle, ord som kommer etter hverandre, enda hun også viser på både mine og sine fingre hvor mange det er. Derimot forstår hun overhodet ikke noe spørsmål om hvor mange det er av en ting på forskjellige steder, og det gjør ikke henne stort om hun teller litt feil, så det blir for mange eller for få av noe. Hun forstår ikke at fire steiner er fire steiner, hverken mer eller mindre. Men hun vet nok hvordan fire fingre ser ut. Og hun vet utmerket godt hvordan fem og ti fingre er.

Hun har også skjønt konseptet «tomt». Hun kan ordet på russisk, njeto, men hun får det dårlig til på norsk, når jeg sier det er tomt i lommen, når vi er på tur og hun vil ha sjokolade. Da kan hun gjenta «tomt», men hun vil likevel se i lommen, igjen og igjen. Men njeto sier hun, til tomme fyrstikkesker og når yoghurten er spist opp. Det kom først skikkelig i dag.

Det er ganske overraskende nå om dagen, som Irina plutselig har ord hun ikke før har hatt. Dobbelt kjekt er det siden fremgangen og ordene kommer både på russisk og norsk. Det meste av det som er på himmelen, har hun nå inne, på russisk. Vi står på terrassen og ser, solntse (sol), luna (måne), njeba (himmel) og dozjd (regn). Tilsvarende på norsk har hun så vidt sol, et ord hun ikke bruker selv, sjelden sier hun «måne» også, men regn sier hun, litt sånn som min søster Tone sa det da hun lærte å snakke: hekkn. Den rogalandske skarre-r’en sklir nesten over i en h, eller russisk kh, som enden i tyske Bach. Og ordet er ganske kort og kraftfullt, med tyddelig e. (ikke noen østlandsk diftong, [rein]).

Det er veldig kjekt og spennende for oss som går gjennom dette for første gang, når Irina sier hva hun ønsker, og kan fortelle oss når hun har noe i bleien, og hva det er. Av mat kan hun si hun vil ha egg, eller yoghurt, hun har lenge gitt uttrykk for at hun vil se film, hun bruker tsvet – for farge – når hun vil tegne, eller male, og hun kan si vniz, når vi skal ned. Både når vi leker og når hun selv får vondt, sier hun bolna, og vet vi da må blåse på. Jeg måtte forsikre meg med Olia hvordan russerne sier «vondt i hånden», for eksempel, der er det feller for oss fremmedspråklige. Det viser seg at jeg har lært Irina litt barnespråk, slik jeg ikke vil lære henne på norsk, jeg sier «bolna ruka», noe som tilnærmet blir «vondt arm». Det heter bolna v ruku, eller ruka bolit.

Når det gjelder tellingen, er Olia ambisiøs som få, og går straks videre med å telle opp til 15. Jeg liker tilnærmingen, det går alltid an å lære mer, men 10 må først skikkelig inn. Og så må jeg lære henne det på norsk. Derfor var det En-to-tre-fire-fem-seks med steinene langs vannet, jeg tror det skal gå ganske fort for henne å få det inn, nå som vi har begynt med det. Hun er i ferd med å skjønne hun snakker to språk, men har ennå ikke vist utvetydig hun har kontrollen (dog er det sjeldnere det kommer norske ord i det russiske snakket, og omvendt). Hvor spesielt det er at hun behersker det ser vi når vi synger barnesanger på norsk. Da slår vi rett over til norsk, fra russisk, og synger tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Og hun synger helt flott her er jeg, her er jeg, og sikter seg så etter god dag, god dag, god dag (veldig søtt når hun synger for seg selv, da er det her-er-jeg, her-er-jeg, da-daa, i en nydelig omskriving av sangen, også når det gjelder hvordan hun ender ut melodien). Så er det over til å telle disse fingrene, da er det adin-dva-tri, på perfekt russisk.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s