Ukraina tre år etter Maidan

I dag er det på dagen tre år siden nasjonalforsamlingen i Ukraina stemte ned en frihandelsavtale med EU. Jeg skrev en post om det den gang, litt annerledes enn det norske og vestlige medier ellers skrev. Min kone er fra Kiev, og hun var veldig glad de stemte ned avtalen. Jeg skriver litt om hvorfor, i posten. Det er tre år siden, etter det er det ganske mange som har stemt ned handelsavtaler med EU, og frihandelsavtaler generelt blir møtt med stor skepsis. Den gang ble det imidlertid fullt kjør om at det var direkte uhørt at Ukraina stemte ned en slik avtale. Støttet av vestlige medier og politikere trakk folk i Kiev ned i sentrum, til Uavhengighetplassen Maidan nezavisimosti, og barrikaderte seg der tre måneder, i demonstrasjoner som utviklet seg til rene gatekamper. Det endte med at den demokratisk valgte presidenten, Viktor Janukovitsj, ble jaget bort, og partiet hans og blokken som støttet ham gikk i oppløsning i parlamentet.

Euforien var stor, den gang. Jeg var en av de få som var skeptisk, og kritisk. Dess mer jeg leste meg opp om saken, jo mer kritisk ble jeg. Jeg skrev flittig om det på bloggen i 2014 og 2015, og ble til dels heftig kritisert. Nå er det ganske stille om Ukraina. Det gikk jo ikke noe bra, der. Og krisen i Ukraina har ført til en krise i det internasjonale samarbeidet mellom stormaktene også. Det har gjort verden mer utrygg. Man taler igjen om opprustning, for å stå rustet mot en aggressiv fiende, heller en nedrustning, for å skape en fredeligere verden.

Det var riktignok ukrainerne selv som gikk ut og demonstrerte, den gang. Kanskje var de representative, den lille brøkdelen av befolkningen som forskanset seg på Maidan, eller som stakk ned der hvert ledig øyeblikk. Kanskje er det symptomatisk at det ikke var noen andre byer enn i Kiev det ble demonstrert, noen «bred støtte i befolkningen» var mer synlig i Vesten, enn i Ukraina. I de østlige og sørlige delene av Ukraina var de direkte fiendtlige til dem, og gikk til motdemonstrasjoner, som de også var det og gjorde det på Krim. De hadde jo også støttet og valgt presidenten det ble protestert mot, og de kjente de politiske lederne som nå frontet demonstrasjonene.

Det ble fullstendig ignorert i Vesten. Her var støtten hodeløs og ukritisk, både i media og blant politikerne. USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadør Geoffrey Pyatt var ute og delte ut småkaker til demonstrantene på Maidan, er det i det hele tatt mulig at noen andre ambassadører eller statssekretærer skulle gjøre noe lignende? Vår utenriksminister, Børge Brende, gikk ut og sa president Victor Janukovitsj måtte gå av. Han skulle vite bedre, eller så skulle statsapparatet hans gjøre det.

For hva var alternativet? De tre ledende ukrainske politikerne på Maidan var Arsenej Jatseniuk, han professor Richard Sakwa kalte an ouright nationalist, der var bokseren Vitalij Klisjko, han Dagens Næringsliv i magasinet var «professor Ironfist», og Oleg Tjagnibok, en av grunnleggerne av partiet Svoboda, et rent fascistisk parti. Jatseniuk ble statsminister, til begeistring i den vestlige verden, en plage for oss med familie i Ukraina. Da han til slutt ble avsatt, var oppslutningen om han og hans parti slik at de hørte inn under kategorien «andre» på meningsmålingene. De deltok ikke engang i lokalvalget i 2015, året etter de vant valget i Nasjonalforsamlingen, så upopulære var de.

Tyst i Vesten. Det stod bare om ham, om Jatseniuk, så lenge han snakket negativt og nedsettende om Putin og russerne, og slikket oss i Vesten opp etter ryggen. En slange bør kalles med sitt rette navn, Jatseniuk var virkelig en motbydelig type, på alle sett og vis.

Bokseren Vitalij Klisjko var det aldri noen som tok alvorlig. Den gang Dagens Næringsliv skrev en lang og «lærd» artikkel om, florerte det allerede videoer på YouTube om alle tabbene han har gjort. Han fremstår jo litt dum, og blir nesten søt når han fomler og famler for å si noe fornuftig, særlig når han skal gjøre det på engelsk eller ukrainsk, språk han ikke kan så godt. Også amerikanerne kalte ham naiv, det var godt kjent for alle som fulgte med.

Han og hans parti, Udar, stilte i presidentvalget og til nasjonalforsamlingen. De var ganske populære, representerte liksom noe nytt. Men presidentvalget ble avgjort i et hotellrom i Wien. Der møttes oligarken Dmitro Firtasj med oligarken Petro Porosjenko og bokseren Klisjko. Ingen vet riktig hva som der ble sagt, men rett etter møtet ble det annonsert at Klisjko trakk seg som presidentkandidat, og gav sin støtte til Porosjenko. Med det ble det åpenbart at Porosjenko ville vinne. Han hadde ingen seriøs motstand.

Demokrati?

I vestlige medier stod ikke et ord, heller ikke da omstendighetene rundt dette møtet kom frem. Ganske lugubert, for øvrig, i forbindelse med en rettssak mot nevnte Firtasj, der amerikanske (!) myndigheter var etter ham for en sak om korrupsjon i India. Firtasj ble frikjent.

Det er ikke så lett utenfra å holde kontrollen på Ukrainas oligarker, og forbindelsen mellom dem. Det er 4-5 store, Rinat Ahmetov, nevnte Firtasj, Petro Porosjenko har slått seg opp, han er president, må vite, og Pintsjuk er å regne med. Så er det bøllen Kolomoisjkij. Herre min hatt så mye disse folkene her har stelt i stand. Bare unntaksvis står det noe i vestlige medier, de færreste – selv opplyste mennesker – vet hvem de er, og hva de har gjort. Som en begynnelse kan interesserte begynne å nøste litt opp i Kolomiskij. Det finnes ikke maken.

Det skjedde så mye tull i Ukraina disse årene. En amerikaner ble finansminster, Natalia Jaresko. Ikke bare er hun amerikaner, hun har også arbeidet i den amerikanske statstjenesten. Hun beholdt det amerikanske statsborgerskapet. Professor Stephen Cohen uttalte flere ganger at Ukraina utviklet seg til å bli en amerikansk koloni. En drøy uttalelse, men ikke uten røtter i virkeligheten. Kunne vi tillate en amerikansk finansminister i Norge, folkens? Er ikke dette en av de viktigste ministerpostene? Ukraina gjorde mer for å krype for USA, onkelen med pengesekken, for eksempel å la visepresident Joe Biden tale i nasjonalforsamlingen, ved nasjonalforsamlingens talerstol, opptil flere ganger.

De hentet inn en bajas fra Georgia, en klovn og en brumlebasse, Mikhail Saakashvili. Mer eller mindre egenhendig forsøkte han å lokke NATO inn i krig med Russland, da han angrep russiske såkalte fredsbeverandre styrker i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkashia, august 2008. Han kom til makten ved et statskupp, «roserevolusjon», ble det riktignok kalt, en del av de mange «fargerevolusjonene» i den perioden. Kontroversiell, kan man kalle ham, for å være litt diplomatisk. Omdiskutert. Mange her i vest og rundt omkring var imidlertid parat til å støtte ham også, slik man straks får tiltro til ambisiøse politikerfolk i stand til å si noe negativt og positivt om oss i Vesten. Hykle litt demokrati og menneskerettigheter. Det skal ikke så mye til. Saakashvili var John McCains mann, fan av George Bush, kalte opp en hovedgate etter ham, i hovedstaden, George Bush boulevard. Han ble satt til å være guvernør i Odessa, en av Ukrainas viktigste regioner, og en av de betente, russiskvennlige. Over 40 mennesker ble brent inne der, mai 2014, mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen. Etterpå la de ut hånlige meldinger på sosiale medier om «brente russere». Bare med et mer nedsettende begrep om russere.

Vi var forresten i Kiev på den tiden. Langs hovedgaten, Kresjtsjatik, var meldinger om takk til de ukrainske patriotene som hadde deltatt i det som endte som en massakre, og en beklagelse og sympatimelding for de ukrainerne som ble skadet. Langs samme hovedgate stod ultranasjonalistiske og militante Høyre sektor, og samlet inn penger til våpen. Helt åpenlyst. Ikke en vestlig korrespondent eller journalist tok tak i det. Jeg la ut melding og bilde her på bloggen, og på Facebook, tror jeg, uten at det hjalp så mye, naturligvis.

Saakashvili mistet nettopp posten sin han også, og reiser antagelig tilbake til USA. Han har ikke georgisk pass, lenger, så vidt jeg vet, og er etterforsket der som korrupsjon. President Porosjenko plasserer sine folk overalt. Ny statsminister etter Jatseniuk er Groisman, en lite profilert type, lakei av presidenten. På meg virker det som om Porosjenko i ro og mak øker og forsterker sin maktbase, beriker seg selv, ganske sånn som Janukovitsj og alle andre ukrainske statsledere har gjort før ham. Vi i Vesten blir helt blendet av at President Porosjenko snakker fint om oss, har som en av sine viktigste kampsaker «visumfrihet til Europa». Blir kalt Europavennlig.

Siden 2013 er det blitt krig, konflikt, splittelse og fattigdom i Ukraina. De har gått fra vondt til verre. Visumfriheten til Europa har de ikke fått, visumfriheten til Russland har de mistet. Mistet har de også mange av handelsforbindelsene til Russland, uten at nye handelsforbindelser med Europa og Vesten har vært i nærheten av å overta. Ikke i nærheten. Det er en konflikt som har ødelagt livene for millioner av mennesker. Og det begynte med denne handelsavtalen Ukraina skulle undertegne, og valgte å la være. Prosjektet fra EUs side var en del av deres «Partnerskap mot øst», partnerskap med Ukraina, Hviterussland, Moldova, Georgia, Aserbadjan og Armenia. Det er mye å si om det også.

Jeg prøver å ikke følge så mye med lenger. Det er ikke verd å ødelegge likevekten på en sak jeg kan gjøre så lite med uansett. I Kiev blir det nå lagt ut boligannonser, du kan betale en tusenlapp i måneden, frem til en gammel pensjonistdame dør, så får du leiligheten hennes, etterpå. Hun er 77 år, så det varer neppe lenge. Pensjonen strekker ikke. Det er grotesk. Men vestlige medier sluttet å interessere seg, så fort revolusjonen var et faktum.

Det er mye her som er personlig, så det kan bli litt følsomt. Vår lille niese går i klasse med ei jente fra Donetsk, og har bestevenninne fra Lugansk. Begge steder har det vært krig, de er vel per definisjon interne flyktninger. Tanken på de to der, de små jentene og mødrene deres, og bestemødrene som er igjen, det gjør det helt uutholdelig med spørsmålet som har vært oppe gjentatte ganger, om USA og NATO-landene skal levere «dødelige våpen», som de kaller det, til Ukraina. Tidligere øverstkommanderene for de europeiske væpnede styrker i NATO, general Breedlove, han har fått hacket mail der han forsøker å fremprovosere en slik våpenlevering. Det var han som sa «russerne kommer til å angripe» hele tiden. Alltid ukritisk gjengitt i vestlige medier.

Jævler.

Moren til hun fra Lugansk, er igjen i byen. Jeg husker vi snakket litt om det, sommeren 2014. Moren er uten gass, uten vann, uten strøm, og det er bare en plass i byen mobiltelefonen virker, så hun må gå bort dit for å ringe. Jeg vet ikke om de har fått tilbake gassen, vannet og strømmen, hvordan det er med de tingene, hvor lenge de måtte gå uten. Våpen fra USA ville forlenget krigen, der.  Ukraina sendte bombefly dit, bombet sin egen by med fly og artilleri, det heter vel grad-raketter, jeg skrev engang om nøyaktigheten i siktet, det var sånn cirka et par hundre meter, rektangelformet, en eller annen plass inni der. Rett inn i boligområder.

Det er bare til å bli i dårlig humør av, alt i hop. Allerede i 2013, den gang avtalen med EU ble stemt ned, gikk det an å kjenne på stemningen at folk hadde det vanskelig. Siden har økonomien falt dramatisk, tosifret antall prosent, etter hva jeg har lest, slik at 4 % vekst i året gjør at man vil ta igjen nivået under Janukovitsj en gang på 2020-tallet. Folk merker det på at prisen øker, alt stiger, utenom lønningene. Valutaen har falt kraftig, så kraftig at Ukraina nå er Europas fattigste land målt etter gjennomsnittsinntekt for befolkningen. Dette er et av Europas mest ressursrike land, og sammen med de baltiske statene den mest løfterike Sovjetrepublikken ved oppløsningen. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet som er verre stilt nå, enn den gang. Folk er fattigere enn de var i Sovjettiden, Brutto nasjonalprodukt er lavere, og pengene er mer ujevnt fordelt.

Ukraina har akkurat det samme vanstyret de alltid har hatt. De er bare blitt mer nasjonalistiske og antirussiske. De har noe de kaller derussifisering, ta knekken på alt russisk. De har begynt med Lenin-statuer og gatenavn, navn på byer, suvenirer og symboler. Hundrevis ble vedtatt endret av en «komite» som satt sammen og snakket et par dager. De ukrainske styresmaktene klarer ikke å gjøre noe med korrupsjonen, men her kan de vise «handlingsdyktighet». Sikkert greit for folk i Norge og i USA, det er jo fritt frem og nærmest politisk korrekt å snakke negativt om Russland nå om dagen, så at ukrainerne for eksempel kaller opp Moskvagaten etter Stepan Bandera, nazikollaboratøren, lever man godt med i Norge, ingen bryr seg her. Men jeg er nå giftet inn i en ukrainsk-russisk familie i Kiev, vi har aldri hatt noen problemer med russerne, vi er veldig glade i den russiske kulturen og føler og mener Russland og Ukraina hører sammen. Det er vårt land, folkens, min datter er tospråklig, norsk og russisk, når all informasjon er på ukrainsk, skjønner hun ikke språket i sitt andre hjemland. Når folk i Ukraina er i mot alt russisk, er de i mot oss. – De angriper identiteten min, sier kona. – Hvis jeg ikke kan være russer, hvem er jeg da?

Det er ingen grunn til optimisme. Ukraina er helt fortapt. Ved neste valg vil antagelig pendelen snu litt igjen, man vil velge et mer russervennlig styre, og på ny vende seg mot Russland. Slik har det vært hele Ukrainas korte historie, frem og tilbake. Uansett er det mektige oligarker med egeninteresse som står over og trekker i trådene, det er de som kontrollerer politikken. Det er de samme ansiktene, bare med forskjellig navn på partiene. Det er bare å sjekke historien, også til de som stod på barrikadene og liksom var «europavennlige» og «demokratiske» på Maidan. Det var storpolitikk, et langsiktig amerikansk mål om å trekke Ukraina bort fra Russland, og over til oss. Og ukrainske politikere som kastet seg på, fordi det åpnet en vei for egen makt. Det har de jo klart.

Nå er Ukraina i tillegg til alle de andre problemene også tynget ned av gjeld fra IMF, EU, og fra Russland, selvfølgelig. Det var folkets stolthet, de var gjeldfrie. Ikke nå lenger. Så om handelsforbindelsene med Russland på ny skulle bli normalisert, som de forhåpentligvis vil bli en gang i tiden, så vil pengene i overskuelig fremtid og vel så det gå til å betjene umulig gjeld fra det internasjonale pengefondet IMF. Det er ikke mulig å se noen vei ut av dette. Så det er like greit å ikke følge med. Livet er bedre enn at det er verdt å bli deprimert i det.

Det ukrainske folket løser det også så greit de kan. Med dem er det ingen problemer, nasjonalismen er ikke så synlig hos dem, som hos politikerne deres. Vi snakker konsekvent russisk, som alle andre, og når det er snakk om konflikt og den politiske situasjonen, så er det straks økonomien som kommer opp. Det skrev jeg også, helt fra begynnelsen, da alle i Norge var så glade for at Ukraina «nå skulle bli demokratisk». De var helt ute å kjøre økonomisk, og tåler ikke krisen de har fått. Tenker jeg på det, blir jeg bare aggressiv. Det er det ikke verdt.

Fremdeles assosierer jeg Ukraina og Kiev med lange, lyse sommerdager, langs bredden av Dnjepr, nå også med et lite, skjønt barn derfra, mitt eget. Disse dagene ser jeg bare glade mennesker, som skjuler godt problemene de har, og som smiler, ler og bruker humor over elendigheten. Det er slik jeg vil ende posten, i et positivt bilde, Irina løpende på strandpromenaden, alltid barn på lekeplassen, alltid noen å leke med, alltid god stemning.

Advertisements

3 comments on “Ukraina tre år etter Maidan

  1. esalen sier:

    Den proukrainske, engelskspråklige avisen Kyivpost skriver om akkurat det samme i artikkelen: Three years after EuroMaidan revolution, Ukrainians disappointed. Blant opplysningene i artikkelen er at 80 % av befolkningen i Ukraina mener livet har blitt verre siden revolusjonen, og 60 % uttrykker at de ville være villige til å trekke i gatene for en ny revolusjon, denne gangen for sosial rettferdighet. Temaet er at revolusjonen ikke har oppfylt sine løfter, men artikkelen gir stemmer til de som støttet den fra begynnelsen av, og hvordan de ser veien fremover nå.

  2. Dan sier:

    Hei!
    Fint du skrev noe om denne dagen og en liten status oppdatering.
    Mye kan vel sies, men jeg har hatt nok av diskusjoner om emnet blant ukrainere til å ha min mening. Politiske ord er flott, men min oppfatning, basert på input jeg har fått fra vanlige folk og ved mine reiser, det er vel att ting har gått til det verre på alle plan. Hadde sist en diskusjon forrige uke om dette med noen fra Kiev. En annen jeg pratet med for noen uker tilbake var bekymret for det ville bli et nytt opprør. Jeg tok samtidig opp emnet angående dette med nye gatenavn og hvordan man behandler den russiske kulturen. Vi stoppet der siden vi hadde gjensidig forståelse og ikke verdt å snakke om det. Bare elendighet alt sammen. Folk vil ha fred og ting har bare gått til det verre, akkurat det kan ingen diskutere imot.

    • esalen sier:

      Ja, jeg glemte også noen poeng jeg tenkte jeg skulle ta med. Speakeren – jeg tror ordet blir brukt på norsk også, de bruker det i hvert fall selv, ukrainerne, i den engelske formen – i parlamentet er en gammel nazist, eller fascist, eller hva de skal kalles, en av grunnleggerne av partiet Svoboda. da med navnet Sosial-nasjonale partiet i Ukraina. Når man tenker på hva Hitler kalte sitt parti, så er det ganske likt. Fyren heter Andrej Parubij, ganske uhyggelig at en som ham skal ha en av de viktigste politiske posisjonene i det som ennå er vårt andre hjemland. Sjefen for politistyrkene er Vadym Trojan, en nasjonalist langt til høyre, han også, tidligere kommandant i den beryktede Azov-bataljonen, der et betimelig spørsmål er om de åpent er nynasistiske eller om det bare ser sånn ut. De er forferdelige, har mange krigsforbrytelser på samvittigheten, selv Amnesty er etter dem, og nå er altså en tidligere oberst der sjef for politstyrkene i landet.

      Så det er veldig, veldig rart at urainerne og deres styresmakter enda blir betraktet som snille og gode, mens man er betimelig rett for høyrekreftenes og nasjonalismens spredning i andre deler av Europa og verden. Det er veldig mye som blir sett mellom fingrne på, når det gjelder Ukraina. Det går ut over sivilbefolkningen der, selvfølgelig, de har fått det betraktelig verre etter denne «revolusjonen» til et mer nasjonalistisk og like korrupt, og mer fattig Ukraina. Motsetningene og polariseringen var ille nok fra før, men er nå blitt sterkere. Heldigvis er det ennå blant folk flest mer fornuft enn det er blant politikerne, og som er synlig i mediene. Folk i Ukraina, som du skriver, virker til å ha en ganske klar oppfatning om hva som foregår, og hvor landet er på vei. Jeg håper det går bra, men det er ikke i øyeblikket så lett å se hvordan.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s