Så er det klart at tittelkampen i sjakk mellom Sergej Karjakin og Magnus Carlsen går til omspill. Magnus Carlsen dominerte de fire første partiene, men så overtok Karjakin mer og mer etter hvert som Carlsen begynte å spille nesten litt ukonsentrert. I flere av partiene kommer det merkelige feil fra Carlsen, som det ubegripelige Kg2 i parti fem, og nonchelante Tc8 i parti sju. Begge trekkene forandret vurderingen av stillingen, om det var Carlsen som gav seg en fordel, eller Karjakin som fikk den. I parti 8 gikk det ikke lenger. Carlsen spilte som om han måtte gå all in allerede, og slapp ikke unna denne gangen. Karjakin vant, overbevisende. I parti 9 fikk Karjakin på ny stor fordel, og kom svært nær seier, men så greide Carlsen å slå tilbake i parti 10. Det var det første partiet Karjakin viste han kjente presset, og brukte lang tid på hvert trekk. Partiene 11 og 12 var forsiktige.
Den psykologiske fordelen i matchen har svingt enormt. Karjakin sa på en av pressekonferansene at dette er 80 % psykologi, 20 % sjakk. Etter å ha vunnet parti 8 og vært nær i parti 9, han Carlsen virkelig i tauene, og var ikke seg selv i pressekonferansene heller. Karjakin, derimot, virket profesjonell til fingerspissene. Fullt fokusert, både i partiene og pressekonferansene, og lojal til strategien han og teamet er blitt enige om. Han er mennekelig, sjarmerende, smiler og ler, men har også litt av denne gamle Sovjetmaskinen, med idrettsutøvere ufølsomme for press og nerver. Det var til parti 10. Da var det plutselig han som virket litt ute. I neste parti fikk også Carlsen litt press, nå med svart, og virket å gå inn i siste parti med klart psykologisk overtak. Men nå var det Carlsen som feiget ut, og knapt nok prøvde.
Som TV-underholdning i Norge har matchen vært en stor suksess. Hundrtusenvis av TV-seere benker seg foran TV-en gjennom kvelden og deler av natten, for å få med seg trekkene og kommentarene. Sjakken er nesten blitt en folkesport. Torstein Bae er passe tørr og både saklig og humoristisk i kommentarene, og gjør at folk på alle nivåer i sjakk klarer å følge med. I New York er Ole Rolfsrud og intervjuer managere og publikum på stedet. De får godt frem fellesskapet i sjakken, og nervene og dramaet mens man venter på neste trekk, og analyserer mulighetene.
Jeg er også veldig glad for at Sergej Karjakin og hans har gjort det så bra. Helt borte er alt snakk om at de er sponset av Kremlin, og at den politiske spenningen ligger som et bakteppe for matchen, og at det er lille Carlsen og Norge mot gigantiske Russland. Det er to unge gutter, unge menn, kjekke idrettsutøvere, som brenner for sporten sin, og føler seg litt beklemt i rampelyset. Karjakin har fått sympati for sin menneskelige opptreden, alltid høflig og korrekt, og med litt vanskeligheter med å få sagt det han vil, særlig på engelsk. Også etter å ha tapt stilte han opp både til intervju og pressekonferanse, uklanderlig i både oppførsel og i svarene, tross noen litt vel spesiell spørsmål (Why are you not disappointed? – Because I concentrate about chess, not stupid questions, sagt med et smil, tross tapet).
Manageren til Karjakin, Kyrillos Zangalis, har tatt Norge med storm. Det er sjelden vi ser så ærlige, så lite medieskolerte folk, med en veldig iver, og en engelsk som ikke alltid er helt på topp. På et øyeblikk ble Facebook-kontoen hans oversvømmet med vennespørsler, og som den gode russer han er svate han ja på alle sammen, inntil det var fullt, og Facebook ikke godtok flere. Og han inviterte alle sammen til Moskva, bo hos ham i hans leilighet. Han planlegger også å reise til Norge, besøke oss. Kjærligheten er gjensidig.
Jeg er veldig glad sjakken sånn er brukt som et fredsprosjekt og forståelse over landegrensene. Veldig fintfølende trakk også Magnus Carlsen seg i den siste pressekonferansen, fra å snakke om problemene nylig avdøde Taimanov hadde med det sovjetiske systemet. Det er ingen vits å fyre opp stemningen, det kommer ikke noe godt av det. Sjakk og sport skal være forbrødring, og i det er det grunn til å være fornøyd med også den jobben vi i Norge har gjort. Vi har vist oss fra vår beste side, synes jeg, åpne og inkluderende, og har tatt til oss også Karjakin og teamet hans i fellesskapet. Vi holder med Magnus, men håper på a good fight og en verdig vinner, for enda en gang å sitere pappa Carlsen og den gamle bloggen hans.
En helt grei blogg 
Omspillet eller tie breaken ble en maktdemonstrasjon fra Magnus Carlsens side. Han var helt overlegen. I det første partiet hadde han svart, men Sergej Karjakin var ikke i nærheten av å få noen sjanser. I det andre partiet hadde Carlsen hvit, og utspilte Karjakin. Det er ganske utrolig Carlsen ikke vant det partiet, der han hadde en helt overlegen stilling, og Karjakin var nede i sekunder igjen på klokken. Karjakin fant en rekke gode trekk i forsvaret sitt, men var nokså sjanseløs i å finne alle, og var bare heldig Carlsen ikke utnyttet noen av mulighetene som bød seg. Til slutt var det Carlsen som tabbet seg ut, og gjorde en feil som tillot Karjakin å fremtvinge remis. Karjakin slapp med skrekken. Det gjorde han ikke i tredje partiet, der han hadde hvit. I spansk åpning overtok Carlsen initiativet nesten med en gang. Det er ganske instruktivt å se hvordan alle trekkene Karjakin finner på liksom ender opp med å være til Carlsens fordel. Carlsen benytter kjente ideer, bondefremstøt med f5, og så bonderekke fra c7 til f5. Det gav ham plassfordel, og tvang Karjakin å gjøre kompromiss på kongfløyen. Carlsen fikk også frem en god springer på e3. Så angrep han på et annet sted av brettet, a5, og Karjakin var simpelthen ikke i stand til å stå i mot angrepet som veltet frem over ham. Med to sekunder igjen på klokken gjorde han den avgjørdende feilen, og tapte straks. Fjerde parti var Karjakin nødt å vinne med svart, og spilte siciliansk åpning. Også her var Carlsen sikkerheten selv, parerte alle Karjakins forsøk, før han overtok selv og avsluttet partiet med et elegant dronningoffer før sjakk matt. Det var ikke lett å gjette det skulle gå slik. Men pressekonferansen etterpå og senere intervjuer har kastet lys over det som egentilg hendte. Carlsen hadde bestemt seg for å gå for omspill allerede etter parti 11, og fikk dermed i realiteten tre ekstra hviledager. Parti 12 trengte han ikke forberede, det kostet ham ingenting. Hviledagen før hurtigsjakken brukte han til å slappe av. Karjakin slet seg ut med å pugge åpninger, og hadde store problemer med å omstille seg til den kortere betenkningstiden. Han var ikke i nærheten av å by Carlsen motstand, der. Han kom bakpå på klokken med en gang, og Carlsen fant alltid en annen åpningsvariant enn team Karjakin hadde forberedt. Så det var en nyttig erfaring for ham, om han skulle få sjansen igjen. For Carlsen var det en stor lettelse, etter virkelig å ha hengt i tauene i den klassiske delen..