Sykdomsuke

Min kone Olia fra Kiev ser den russiske TV-serien Interny. Der er det i et av programmene en scene der en mannlig ansatt er blitt syk, og han går rundt i gangene til tonene av Mozarts Requiem, i sakte film, med drypp rullende ved siden av og armene ut som en Kristus-figur. Det passet godt hun så akkurat denne scenen, rett før jeg ble syk.

Det begynte sist søndag. Jeg hadde sånn trang til å sove, sov lenger på morgenen, og ville sove mer i løpet av dagen. Mandagen var for slapp til å kunne trene, tirsdagen hanglet skikkelig, og så var det ut. Requiem, av Mozart. Requiem aeternam dona eis, Domine, «la den evige hvile komme til dem, O Herre». Olia og jeg sang den for meg, det var full oppvartning, godstol og tykke tepper, alt for at det skal være varmt og behagelig. Toplinka, som de sier på russisk.

Så det er greit å være syk når man har en kone som dette. Hun har eksamen om ikke så lenge, vi har barn å passe, men hun setter seg selv helt til side, og får et helt merkelig overskudd til å ta seg av både barnet og meg. Det er viktig å spise, så hun lager god mat, og danderer det så det ser lekkert ut.

Problemet er når også hun blir syk. Onsdag morgen var det ingen tvil om at hun var verre enn jeg. Vi måtte outsource barnepasset, til bestemor på Klepp stasjon – bare for å få barnet levert tilbake med beskjed om at også hun var syk. Hun hadde stort sett sovet, og ikke vært seg selv i det hele tatt. Sove gjorde både Olia og jeg, de tre-fire timene lille Ira var vekke.

Så da var var vi tre syke. Lille Irina mye mindre energisk enn vanlig, stort sett sittende i sofaen og se på film, eller tusle rundt i sakte lek. Mama Olia lese alt annet enn fysikk. Jeg leste diktsamlinger (av Edith Södergran, det er ikke så mange, så jeg fikk lest alle), lengre nyhetsartikler og andre tekster, sånn jeg ellers ikke får lest, i tillegg til å høre podcast og lengre nyhetssendinger. Som regel ble jeg avbrutt, riktignok, av Olia som ville si noe, eller Irina som ville gjøre noe.

Onsdag kveld ble VM i sjakk avsluttet med seier til Magnus Carlsen. Det var ikke noe problem å holde seg våken å se på det. Døgnet ble litt snudd, så mye vi alle sov på dagen, jeg mens jeg kanskje hørte noe på øret. Senere den natten satt jeg i stolen i stua, med lille Irina på fanget. Det var på den måten hun klarte å sove. Og når jeg satt slik, kunne Olia sove litt hun også, på rommet.

Det har i det hele tatt vært å hangle seg gjennom. Torsdag var stort sett å sove. Natt til fredag kunne jeg lese lange artikler på russisk, om Sergej Karjakin. Jeg fikk jo ikke sove uansett. Senere på fredagen kviknet vi litt til, alle mann, og jeg kunne hatt overskudd til å få gjort noe, om bare ikke Irina også hadde hatt det overskuddet, og ville gjøre ting med meg.

– Vot tak, vot, sa hun, ubeskrivelig søtt, og la nettbrettet mitt fra seg på bordet, slik jeg gjør det. – Vot tak, vot, er russisk, og er noe jeg sier hele tiden, alltid når jeg skal vise Irina hvordan noe skal være, – se slik, ja, betyr det, omtrent, eller – slik skal det være. Olia bruker det når hun har forklart noe, og etterpå ser at nå har hun forklart det riktig, – vot tak, vot. Nå var det Irina som sa det, helt ut av det blå, og aldeles riktig, – se her, far, sånn skal det være, nå skal nettbrettet ligge her, og så skal du holde denne løven.

Dermed fikk jeg ikke lest ferdig den artikkelen om Karjakin i den stunden. Men like søtt som hun hadde tatt nettbrettet fra meg, gav hun det til meg igjen, når vi var ferdige. Da skulle hun se film, og krøp opp i sofaen med sitt eget nettbrett. Jeg satt i godstolen. Konemor Olia lå inne og sov. Det var nesten så jeg gikk inn og vekket henne, for å beskrive øyeblikket.

Jeg tror det er første gang lille Irina har vært syk i Norge. Det ser ikke ut til å ha plaget henne nevneverdig. Hun er på full fart mot sitt gamle jeg, nå i dag, og har knapt bremset på utviklingen av språket og hjernen. Olia har funnet frem et gammelt matematikkspill, mattemix, der det er terninger med tallene fra 1 til 15, er det vel, og Irina smeller til og husker alle tallene fra 1 til 9. Ikke verst før hun er 2 år og 3 måneder. For å variere leken legger jeg tallene i sirkel, og sier tsirkel, som er sirkel på russisk. – Tsirkel, tsirkel, sier hun også, og vil stadig ha tallene i sirkel. Jeg legger dem i sirkel så godt jeg kan. – Oval, sier hun så.

Det ble en ampurtert start på julemåneden her hos oss, men det hadde sin sjarm også å være syke alle sammen samtidig. Alt gikk saktere, her, noen dager. Nå som vi friskner til, har vi alle mye å ta igjen, og forhåpentlig er dagene helt som vanlige for oss, fra i morgen.

Advertisements

One comment on “Sykdomsuke

  1. Lille Irina klarte nok å smitte bestemor, for i dag var det jeg som måtte kaste inn håndkleet! Men – jeg kan tilbringe dagen i ro i motsetning til dere som også har et barn dere må ta dere av! Godt å høre dere er friske igjen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s