I dag er det Lucia-dagen. Den blir forbigått i stillhet i vårt hjem, som så mange andre merkedager. At det er mor som pynter til jul er en av de ikke altfor mange ting som henger igjen fra de gamle kjønnsrollemønstrene, om far gjør noe, så er det å henge opp lysene ute. Kalendere, adventslys, nisser og julekuler og stjerner og engler, og røde duker og gardiner, det er det mor som sørger for. Sånn tror jeg det er i ganske mange familier, ennå.
Sånn er det imidlertid ikke hos oss. Min kone er fra Kiev. Der har de russisk juletradisjon, hvor nyttårsaften og første nyttårsdag har overtatt helt, med alle juletradisjonene. Det er den dagen treet er pyntet, og den natten gavene blir lagt under det. Noen julepynt ellers er ikke å snakke om. Vi er jo generelt veldig pyntete av oss, her oppe i nord. I Kiev, hvor livene er hardere og pengene aldri strekker til, blir pynt regnet som unødvendig dilldall. Så kona synes vi gjør altfor mye ut av det, og vil ikke være med på det.
Dermed er det jeg som må sørge for julepynten. Hvilket betyr at den glimrer med sitt fravær. En enslig julestjerne henger i et av vinduene, det er satt opp et lite stabbur i karmen, ellers er det lite og ingenting.
Det samme gjelder juletradisjonene. Jeg er jo egentlig ganske tradisjonsbunden, men har vist meg ganske dårlig til å ivareta dem selv. Det eneste er maten, julematen, der sparer vi ikke på noe, og kjøper inn overdådig av spekemat og kjøtt. I mørketiden gjelder det å spise godt.
Nå har vi imidlertid et lite barn som vokser til. Irina begynner så smått å merke seg at det er noe som heter jul, og at det er nisser og utstillinger i butikkene. Hun har vært med bestemor og bakt julekaker. Hun har snappet opp ordet jul, på norsk, og rozjdetsvo, på russisk, uten at hun bruker dem selv. Hun reagerer bare på dem. Det er noe der.
Med tiden regner jeg med at hun vil få med seg enda mer, og begynne å kreve sin rett og at vi skal ha det som andre. Det er spennende tider i vente. Mama Olia er parat til å holde veldig sterkt på sin tradisjon, sånn hun husker det fra sin barndom, mens jeg nok heller mot ja-takk, begge deler. Og synes vel kanskje julehysteriet har gått vel langt, oppe hos oss, vi kvalifiserer vel ikke lenger til å bruke uttrykket «amerikanske tilstander». Det er like ille hos oss, med pynt og overforbruk.
Nåvel, poenget med denne posten var å skrive at jeg gjorde et lite forsøk med lille Irina å innføre en juletradisjon jeg husker godt fra egen barndom. Det er å ha nellik i en appelsin. Det lukter godt, og er koselig. For lenge siden kjøpte jeg inn appelsiner, på tilbud, 5 stykker. Helt tidsnok til første desember var jeg riktignok ikke, men det var ikke så langt i fra, heller.
Problemet var nellikene. De fant jeg ikke. I flere butikker lette jeg etter nelliker, mens dagene i desember ble flere og flere. Så fikk jeg nellik av mor, nå på fredag. Lørdag satte jeg dem i den ene appelsinen, 24 stykker, jeg telte dem sammen med den lille. Hun fulgte nøye med.
Så gjelder det jo å ta bort én nellik for hver dag frem til jul. Vi var ti dager på etterskudd, og måtte ta ti stykker ut igjen, straks. Irina fulgte kort etter på med å ta ut resten. Appelsinen ligger nå på kjøkkenbordet med 24 hull, der det en gang har vært nelliker. Og ingen vet hvor mange dager det er igjen til jul.
En helt grei blogg 