Entrecôte med 12 poteter, løk og champignon

I dag skjedde det igjen. Jeg skulle lage mat til meg, min kone og barnet, men så ble det så godt at jeg spiste alt selv.

Det er travle dager, og jeg kom sent hjem. Jeg skulle trene først, og levere en julegave. Klokken var seks da endelig var hjemme.

Min kone Olia ville jeg skulle klippe håret da jeg kom, slik hun av og til får et innfall om. Den sløve klipperen som rev og lugget gav en god representasjon av sinnsstemningen min.

Til slutt kunne jeg endelig gå i gang med middagen. Lille Irina sov, så det var foreløpig bare Olia og jeg. Vi hadde entrecôte, kjøpt på tilbud forrige uke, to stykker i en pakke. Sikkert 400 gram, eller sånn som det er vanlig å pakke dem.

Jeg tenkte vi måtte ha rikelig med poteter, og la tolv skrelte stykker i gryten. Det var Folva-poteter, også kjøpt på tilbud, på Coop. Jeg passet på at potetene var ganske store også, slik at det virkelig skulle være tolv poteter, og ikke bare tolv biter. Den siste jeg la oppi var som flere slik at den kunne deles i to, og kalles for to.

Tilbehør var løk og champignon. Veldig gammel champignon, tørr og skrukkete. I pannen med dem, alle det gikk an å spise. To løk, rødløk. Stekt i smør, Kviteseid. Ekstra godt, eller ekstra dyrt. Eller begge deler. Så kjøttstykkene.

Og da også hvitløk og sitron. Jeg spurte Olia, hva som hørte med, om hvitløk og sitron gikk an å blande. Selvfølgelig. Alt hører med. Jeg slengte oppi noe gammel timian også, en gang frisk potteplante, nå best egnet som hyssing. Stekte alt i hop.

Olia laget mos av potetene, og overlot spisingen til meg. Hun ville vente. Big mistake, som de sier på engelsk. Huge.

For dette var så godt at det gikk ikke an å stå i mot. Aldri i mitt liv hadde jeg ventet hvitløken, sitronen og timianen skulle gå så godt i sammen, det gav en skarp smak til kjøttet som var uimotståelig for meg. Det første stykket forsvant med en gang, og det andre stykket måtte også til pers, siden Olia nå en gang ikke var der, og lille Irina sov.

I anstendighetens navn forsøkte jeg å få henne til å spise, i det minste å smake. Men det ville hun ikke. Og jeg skjønte at her kom all maten til å forsvinne. Potetmosen var også himmelsk. Jeg vet ikke hva min kone hadde gjort med den, om det var noe rømme i den, eller hva. Og så dette Kvitseidsmøret, blandet med kraft fra kjøttet, og smak fra hvitløk, sitron, timian og rødløk.

Når man spiser poteter som potetmos må man nesten dele antallet på to. Tolv poteter blir seks, når de er i mos. De sklir rett ned. Særlig når det man spiser er veldig godt. Kanskje var det ytrefilet, vi spiste, forresten, ikke entrecôte. Jeg skrapte gryten tom for mos. Helte alt i stekepannen over tallerkenen, skrapte stekepannen også. Alt skulle med, alt skulle ned.

Det var et himmelsk måltid. Igjen og igjen fortalte jeg min kone at vi må kjøpe to pakker til middag, 800 gram er vår dose, og 20 – 25 poteter, om de skal lages som mos, himmelsk mos, og derfor deles på to.

Lille Irina våknet til slutt, og bidro til sluttspurten. Også hun spiste med god appettitt, selvfølgelig. Dette var jo eventyrlig godt. Alt skal vekk, og alt forsvant.