I dag er en merkedag. Det er 25 år siden Sovjetunionen ble oppløst. Første juledag 1991 ringte landets president Mikhail Gorbatsjov amerikanernes president, George W. H. Bush, og fortalte han hadde til hensikt å oppløse unionen. Samtalen er gjengitt i New York times, nå i disse dager, og kommer sammen med andre samtaler mellom de to mektige presidentene ut i bokform. 25. desember gikk det røde sovjetiske flagget med hammeren og sigden ned for siste gang, over Kreml. 26 desember var det det russiske flagget som ble hevet. Sovjetunionen var vekk. Igjen stod bare republikkene. President Mikhail Gorbatsjov var en president uten stat. Han hadde mistet all makt.
Det er skrevet og ment mye om hva det var som egentlig hendte. Jeg er født i 1974, og har vokst opp med det. Det skjedde i det jeg begynte å lese aviser og følge med på nyheter for alvor. Jeg studerte historie på slutten av 90-tallet, var spesielt interessert i russisk historie. Jeg slukte alt jeg kom over. Jeg var helt med på den vestlige narrativen. Det sovjetrussiske systemet hadde kollapset, den kommunistiske økonomien hadde stagnert, vår markedsøkonomi og våre liberale demokratier hadde vist seg overlegne. Et lukket land med sensur og undertrykking kan ikke måle seg med et fritt land der enkeltmennesket får utfolde seg, og fri meningsutveksling fører til de beste beslutningene, og fri konkurranse fører til innovasjon og økonomisk vekst. Historiens dom var klar, det som skjedde var skjebnebestemt – før eller siden måtte det tungrodde og ineffektive sovjetiske systemet gå under.
Siden har mitt syn endret seg lite grann. Jeg begynte å reise til Russland i 2004, lærte meg språket, og giftet meg med ei jente fra Kiev i 2009. Jeg studerte russisk i 2010, og fordypet meg litt i nyere, russisk politikk, og litt mer i russisk historie. Etter krisen i Ukraina kom i 2013 og fremover, har jeg funnet frem til forfattere som professor Stephen F. Cohen og Richard Sakwa. Alt sammen har vist meg at enda så mye jeg følte jeg visste om Sovjetunionen og Russland, enda så mye jeg hadde lest om det i aviser og historiebøker av forskjellige slag, så var min kunnskap ganske overflatisk. Jeg visste ganske lite om hva det ville si å leve i Sovjetunionen på 70- og 80-tallet, og i de tidligere sovjetrepublikkene på 90-tallet. Jeg var klar over, men skjønte lite av hva det vil si å gå fra materiell trygghet og politisk stabilitet i Sovjettiden, til regelrett fattigdom og politisk kaos på 90-tallet. Jeg har snakket med nok folk fra Sovjettiden som kan fortelle hvor billig det var med kjøtt og all slags god mat, til at ingen vestlig kjekkas skal kunne fortelle meg hvor bra det var disse folkene fikk demokrati og ytringsfrihet, og hvor vondt de hadde det i sovjettiden.
I det jeg skriver nå støtter jeg meg mest til Stephen Cohen. Jeg har lest hans Soviet Fates and Lost alternatives, pluss en del av hans andre bøker, i tillegg til alt jeg har funnet frem til av det han har lagt ut på internett. Siden 2014 har han omtrent hver tirsdag blitt intervjuet av John Batchelor i the batchelor show, lagt ut som podcast på iTunes og på nettsidene til the Nation, jeg har lastet ned og hørt de aller fleste programmene av ham. Han er av en jødisk slekt utvandret fra Lithauen, og han er oppvokst i Kentucky. Han har skrevet om nyere russisk og sovjetisk historie siden 1960-tallet, og ble ofte brukt som ekspert og Kremlolog på 70- og 80-tallet. Etter Sovjetunionens oppløsning har han vært kritisk til vår vestlige politikk, særlig USAs, og mener at dette har ført oss inn i en ny kald krig. Han brukte uttrykket allerede tidlig på 2000-tallet, og har vel kanskje en intellektuell tilfredsstillelse at andre kommer etter i å bruke ordet nå om dagen, at han på noen måter hadde rett i sine advarsler.
Det må med i regnskapet at professor Cohen er god venn av Mikhail Gorbatsjov, og derfor kanskje er tilbøyelig til å ta hans side i konflikten med Jeltsin. Cohen er som Gorbatsjov, sterkt kritisk til Jeltsin.
Posten er under arbeid… det er ikke sikkert jeg rekker å skrive den ferdig i kveld…
En helt grei blogg 