Det er kjekt disse dagene å ta litt pause fra verdens nyheter, og heller drukne seg i sjakken og nyhetene derfra. Det er en altoppslukende hobby, man blir aldri ferdig med å lese alt og spille igjennom alle partiene. NRK har maratonsendinger med hele turneringen, mandag og onsdag fulgte jeg med på dem, og tirsdag satt jeg hjemme og fulgte med på litt forskjellige livesendinger. For mitt vedkommende ble det den kjekkeste vinneren av dem alle, jeg digger simpelthen Ivanchuk, han er noe helt, helt for seg selv.
Jeg kan begynne med å si litt om ham, og hvorfor jeg er så fascinert. Jeg har en dragning mot folk som er sine ting fullt og helt, som ikke gjør ting for å oppnå noe, men som finner verdien i tingene selv. Sånn har jeg problemer med PR-agenter og markedsføring, og moderne journalistikk, der man sier og gjør ting for å få oppmerksomhet, bli lest eller selge et produkt. Jeg kan ikke stole på dem. For Ivanchuk er det ingen slike problemer. Han er helt uinteressert i alt som ikke har med sjakk å gjøre, vil aldri si ting for å forsøke å gjøre seg selv mer populær, man kan stole fullt og helt på at fra ham får man ærlige svar. Eller svar som er taktiske, for å øke sjansene hans videre i turneringen og i andre turneringer, for ikke å gi fra seg hemmeligheter og innsikt konkurrentene kan ha nytte av. Hvert intervju av ham er ubetalelig. NRKs journalist, Ole Rolfsrud, kjenner ham ikke, og får ikke ut det beste. Sjekk heller Peter Doggers, på arrangørens sider og på chess.com.
Mandag reiste Irina og jeg til mor for å se, og for å spise opp rester etter julemiddag. Etter flere formelle dager, med mange gjester og fin pynt, var det fint å være litt nedpå, og ikke være så nøye på tiden og at alt var på stell. Vår familie og slekt er jo ganske avslappet, generelt, så det helt store stresset vil det aldri bli, og ingen bryr seg stort om noe går litt feil, men vi er jo veldig mange, så det blir lett litt mye når alle er invitert. Uansett, Irina og jeg kom, jeg satte meg til med god kaffe fra kaffemaskinen mor fikk fra oss barna til jul, og middagen kom på bordet sånn litt etter hvert.
NRK følger stort sett bare Magnus Carlsen, og litt de andre norske. Sendingen er laget for å nå bredt, for meg som er en grei hobbyspiller er det bedre med de russiske og internasjonale sendingene, der kommentatorene forventer at seerne kan litt, og ikke bruker tid på det aller mest elementære, og kommer seg til det som er interessant og viktig. Men sendingene til NRK er populære, og det er veldig kjekt sjakk får denne interessen det har fått. Til det er det å takke Magnus Carlsen og NRK, de må bare holde frem som de gjør!
Starten for Carlsen ble litt halvveis, med bare et halvt poeng på de to første rundene, og selv det halve poenget skulle han ikke hatt. Magnus Carlsen har noen demoner i seg, han er sin egen verste fiende, og sliter med at han kan bli for overmodig eller uinteressert mot svakere spillere. Han tar dem liksom ikke helt alvorlig, selvtilliten er for grandios. Det er veldig vanskelig å få gjort noe med, for nettopp denne selvtilliten er jo med på å gjøre at han er villig til å spille på mot hvem som helst, i svært jevne stillinger, og male motstanderen sammen, presse ham til å gjøre feil. Selvtilliten gjør også at han tar den risikoen han gjør, går inn i uklare stillinger, unngår remis, og får mange seiere.
Men det slår tilbake noen ganger. Og Carlsen har nok nå i sin historie litt for mange negative opplevelser som plager ham, litt mange «skal dette skje igjen»? Han er ikke alene om det, i sjakkverdenen. Vinneren Ivanchuk er notorisk for disse nervesammenbruddene sine, og russeren Nepomniatsji, som ledet klart to runder før slutt, fikk fjoråret opp igjen, da han også ledet klart, men knakk sammen.
Carlen har imidlertid egenskapen at han er i stand til å ta seg sammen. Han blir ganske forbannet, og er i stand til å bruke dette til noe positivt. De tre siste partiene første dagen vant han greit, de var alle skikkelige spilt. Irina og jeg fikk også en veldig god middag, svinesteik med surkål, og forlot mor veldig godt fornøyd. Han som ledet etter første dag, ukraineren Korobov, kjenner vi litt fra før, og liker godt. Vi som er både norske og ukrainske og russiske har det bra når det blir spilt sjakk. Det er veldig ofte en av oss som vinner!
Jeg må vel her også kommentere noe ekspertkommentator Atle Grønn så på sendingen til NRK. Det var ukraineren Korobov som hadde slått russeren Grischuk i fjerde runde, tror jeg det var, og Grønn mente det var litt ekstra spenning i det partiet, at det er litt gnisninger mellom ukrainerne og Grischuk. Vi er godt vant med at norske og vestlige medier fremstiller konfliktene og krisene i Ukraina på en måte vi ikke kan kjenne oss igjen i, men Grønn er professor i russisk og skal vite hva han snakker om. Han sa årsaken var at Grischuk var kjæreste med en ukrainsk sjakkspiller som ble russisk statsborger, og at dette er ganske kontroversielt. Sjakkspilleren var den beste kvinnelige spilleren i Ukraina, det må være Katarina Lagno. Grønn er sikkert mer infomert i sjakkverdenen enn vi er, men vi synes dette høres rart ut. Kona fra Kiev sier også Grischuk er ukrainer, navnet hans er i alle fall ukrainsk, og hun har større problemer med at Lagno først var gift med en franskmann. Hva var vel det for noe? Det hadde vært artig å vite mer hva dette går i, og hva Grønn baserer uttalelsene sine på, han må ha noe konkret han må vite. Mitt generelle inntrykk er at ukrainere og russere flest ennå er veldig gode venner, og at vi i vest og ellers i verden skulle jobbe for at de skal forbli det.
Anyway, på dag to i turneringen hadde jeg min første hjemmedag i julen. Det betydde også at jeg måtte rutinemessig ut med lille Irina. Til min store skrekk skjedde det akkurat i runden da Carlsen møtte Ivanchuk, og armeneren Aronian møtte Grischuk. Det er kjempeparti alt sammen, og veldig fine folk, skikkelig spennende typer. For første gang satte jeg på mobilnettverk 4G for å følge med, mens Irina lekte i lekeapparatene i skolen like ved der vi bor. Ivanchuk spilte et kjempeparti, feide rett og slett Magnus Carlsen av banen, Carlsen kom seg aldri egentlig ut av åpningen. Ivanchuk bagatelliserte siden prestasjonen, og sa Carlsens problemer skyltes nettopp feil i starten, og at det da ikke er så vanskelig å få det til å se flott ut. Kanskje det, en prestasjon var det i alle fall, og det er nesten merkelig å se hvordan Ivanchuk etter først å ha fått overtaket holder alle ting under kontroll, og ikke gir Carlsen noen sjanser til å komme inn i spillet igjen.
Resten av dag to spiller Carlsen seg opp, to seire og en remis, mot Aronian, og en seirene var med svart mot Grischuk. Det er imponerende. Ivanchuk avsluttet også sterkt, og fikk til og med inn en seier med svart mot aserbaijaneren Mamedjarov, og ledet med ti poeng da dagen var slutt.
På dag tre, i går, reiste vi på ny til mor for å se. Denne dagen stod kalkunbryst med kremet appelsinsaus på menyen, slett ikke, slett ikke verst, og det var på ny rolig og avslappet. Mor var på jobb da vi kom, og fikk løpeturen sin etterpå. Lille Irina tuslet rundt og lekte med togbaner og byggeklosser og kjøleskapmagneter, og fikk se litt film på Netflix og YouTube sammen med far, når hun ville.
Første parti til Magnus Carlsen ble spektakulært mot ukraineren Korobov. Korobov kom helt elendig ut av åpningen, og mistet en bonde og hadde problemer alle veier, men Carlsen ble angrepet av sine indre demoner og ville avslutte spektakulært. Da Korobov fant et ikke altfor avansert forsvar mot Carlsens veldig konkrete angrep, var det plutselig Carlsen som stod uten sjanser. Man kan se på Korobov at han har ikke noen problemer med nervene i slike parti, han er vant til at det er komplisert og taktisk, og de få problemene Carlsen kunne stelle i stand var ingenting for ham. Carlsen var rasende etter dette partiet, med god grunn, mens Korobov kom med avsløringer det ikke er så vanlig at spillerne sier offentlig: Når Carlsen spiller mot de beste, spiller han svært sterkt, når han spiller mot amatører, som jeg, vil han gjøre det for spektakulært. Et eller annet sånn, var det han sa, og det var etter mitt syn helt treffende og riktig. Korobov utnyttet rett og slett Carlsens svakhet, Carlsen hadde ikke tålmodighet til å male Korobov i stykker, slik han ville gjort mot de beste, slik som Grischuk, Aronian, Karjakin og de andre.
Nå var Carlsen nødt til å vinne de fire siste partiene, og det gjorde han sannelig min hatt også. Han er svært god til å ta seg sammen, og nå var det mentale helt ordentlig. Han spilte tålmodig, sakte, og bygget opp presset slik han gjør på sitt beste, og avsluttet med imporende seire med svart mot Nepomniatsji og hvit mot Mamedjarov. Det var imidlertid ikke nok til å vinne, tapene tidlig i turneringen kostet for dyrt, og Carlsen møtte for få av de beste til å hevde seg i kvalitetsberegningen som gjaldt i turneringen. Den gikk ut på å legge sammen ratingen til motstanderene, noe en ren og prinsippfast som jeg synes er veldig merkelig, jeg synes ikke hva man har gjort tidligere skal telle i turneringen man spiller nå. Da jeg selv var aktiv gjaldt kvalitetsberegningen prestasjonen i turneringen, sammenlagtpoengene til de spillerne man møtte, for meg en opplagt bedre måte å gjøre det på. Carlsen ville imidlertid ha tapt uansett.
Men han fikk 11 poeng. Det samme gjorde Ivanchuk, og Grischuk. Da er det egentlig ikke noe som skiller dem, de er like gode og kan kalles mestere alle sammen. Forhåpentligvis blir premiepotten delt, slik den blir i klubbturneringer, når poengsummen er lik, og det er kvaliteten som skiller. Tanken er at det var lettere for Carlsen å få poengene han fikk, enn det var for Ivanchuk og Grischuk. De møtte bedre motstand. Og det er jo helt riktig. Bare at for Carlsen er bedre motstand en fordel, fordi han spiller bedre mot de beste.
I dag og i morgen er det lynsjakk. Det kommer til å legge beslag på store deler av dagen min. Men alt med måte, jeg har en juleferie og en familie også å ta vare på. Så vi får høre med kona hva hun vil, kanskje blir det handel eller andre ting. Det er litt vanskelig å følge med på lynsjakk når det går så fort, og er så mange parti. Jeg er interessert i flere enn Carlsen. Alle norske, ukrainere og russere er våre, i likhet med skandinaver og folk fra de tidlige sovjetrepublikkene, vi liker godt de sterke spillerne fra Armenia og Aserbaijan, for eksempel. Merk at tidligere turneringer er det forskjellige som hevder seg i hurtigsjakken og lynsjakken. Jeg har to på at de tre øverste vil gjøre det bra igjen, men fra 4 til 10 er det mange som vil skiftes ut. Mange svært sterke spillere var usynlige på toppbordene i hurtigsjakken. Det er ikke sikkert de vil være det nå som det er lyn. Det blir spennende å se!
En helt grei blogg 