Telefonsamtale mellom Trump og Putin

Jeg skriver en post om dagens telefonsamtale mellom Donald Trump og Vladimir Putin, før jeg på ny lar slike saker være, og  konsentrerer meg om våren som er i anmarsj og livet som er bra hos oss i vår lille og litt internasjonale familie.

Det var knyttet stor spenning til denne samtalen, jeg var selv spent, og lurte på hva innholdet ville være. Jeg lurte også på hvordan Putin ville legge det opp, han pleier å være utspekulert i å kommunisere på flere nivåer, og til å ha et bredt register i å bearbeide sine forhandlingspartnere. Jeg er nok i så måte mer skeptisk til Trump, han virker til å være ganske enkel, og lett å manipulere.

Men man kan også bli pessimistisk og deprimert av å sette seg for grundig inn i hva som egentlig foregår i internasjonal nå om dagen. Fornuftige folk har Trump og Putin så langt oppe i halsen, at de ser ut til å ha mistet dømmekraften. Kanskje er det et eksempel på det, at over halvparten av de ti mest leste sakene på BBC world service akkurat nå, har direkte eller indirekte med Trump å gjøre. Han skaper overskrifter, kan man trygt si.

Mange er så i mot både Trump og Putin at de ikke ønsker det skal bli noen avtale mellom dem. Det demokratiske partiet i USA, og deres støttespillere, har jobbet knallhardt for å ødelegge ethvert forsøk på oppmykning av forholdet mellom de to gamle supermaktene. Beskyldningene hagler, særlig fra USA mot Russland, om hacking og planer av snarlig invasjon, forflytting av tropper, militærøvelser, opprustning, det ligner lite av hva vi har sett før her i verden.

Samtidig oppruster både USA og Storbritannia atomvåpenarsenalene sine, med svimlende pengesummer, og det er stort press på alle NATOs medlemsland å bruke 2 % av nasjonalbudsjettene sine på det militære og på våpen. Tanks og militært utstyr flyttes østover, mot Russlands grenser. Sverige og Finland snakker om at de skal inn i NATO, de også. Gjensidige sanksjoner har vært på plass i et par år, nå, allerede. I det hele tatt.

Hva som virkelig skremmer meg, er at det er så lite aksept for å være kritisk til dette. Folk som er interesserte, kan sjekke Glenn Greenwald på Twitter, han var en av dem som tok i mot dataene til Edward Snowden, og er nå overrasket over hvor lite kritiske fornuftige folk og erfarne journalister kan være til negative nyheter om Russland. Det er amerikansk etterretning, CIA, den liberale verden har pleid å se på dem som en historie av løgner, i Cuba, Chile, Irak, det er så mange land, folk hatet dem under Bush. Men nå, under Obama, er det plutselig sant, alt de sier om Russland.

Professor Steven Cohen har også vært aktiv i det siste. Det er bare å sjekke ham opp, han også, på YouTube og på Podcast. Man blir straks en Putins lakei, det er ingen debatt, det er bare McCarthyisme.

Så det kan nok hende vi har noen år foran oss med militære styrker og tungt militært utstyrt i bevegelse, opp mot grensene mellom land og allianser som fyrer opp gjensidig propaganda mot hverandre. Slik har ført til kriger før, slikt har pleid å føre til kriger. Tidligere, på 1900-tallet, pleide det være en fredsbevegelse, som talte i mot sånn forflytning og mot opprustning. Hvor er disse nå?

Den første samtalen mellom Trump og Putin inneholdt ikke så mye. Særlig Trump er passet på. Enda så mye kritikkverdig og uspiselig det er med ham, er det som om det aller viktigste er å sørge for at det i alle fall ikke blir fred med Russland. På russisk side er de avventende skeptiske. Siden den kalde krigens slutt har de sett USA bryte avtaler med dem gang på gang på gang. De har utvidet NATO, som de sa de ikke skulle gjøre, flyttet våpen og soldater opp til grensene deres, som de sa de ikke skulle gjøre, og de har bygget missilforsvar og missilangrep, som de sa de ikke skulle gjøre. De har også ensidig sagt opp deler av nedrustningsavtalene for atomvåpen inngått under krigen, blant annet den viktige om forbud mot mellomdistanseraketter. At den er opphevet, gjør at USA og NATO kan sette opp atomraketter i Polen og andre NATO-land nær Russlands grenser, med raketter som vil nå viktige russiske byer innen et kvarter.

Da Barack Obama ble president for 8 år skulle han resette forholdet til Russland, etter at det hadde kjørt seg fast under forgjengeren, George Bush. George Bush var en hauk, som man vet, han gikk hardt ut, og ble bare holdt tilbake av Merkel i Tyskland og Sarkozy i Frankrike, ellers kunne det gått mot full konfrontasjon, allerede da. I resetten til Obama brukte han Michael Faul som ambassadør i Moskva, og som viktigste rådgiver i spørsmål som angikk Russland. Faul har skrevet mange bøker, fritt tilgjengelig. Ved å lese dem, skjønner man at håpet om reset ikke var så reelt. Man skjønner det bare av å lese titlene.

Nå med Trump, er det med en litt annen type. Noe med ham gjør at det kan gå bra. Obama og hans apparat var veldig opptatt av liberale verdier, av den amerikanske verdensordnen, forskjellige den slags type ting. Trump kan kanskje være litt mer ned til business. Han har folk i apparatet sitt som kan lage avtaler russerne forstår, litt sånn forretningsaktige. Det er mye å si og skrive her, det vil ta tid, og den tiden har jeg ikke. Jeg avslutter bare med at telefonsamtalen i dag var en forsiktig begynnelse. Noen medier skriver om opphevelse av sanksjonene, er veldig opptatt av det. Sanksjonene mot Cuba ble satt i gang tidlig på 1960-tallet. De gjelder ennå, så vidt jeg vet. Det er langt igjen.

Den polsk-tyske ikke-angrepspakten av 1934

Jeg tror ikke jeg får tid til å skrive denne posten ferdig skikkelig med en gang. Den er også vanskelig å få til, med mange detaljer som må sjekkes for å få det riktig. Den vil bli postet litt underveis, i litt forskjellige versjoner, kanskje også noen av variabel kvalitet.

Alle som interesserer seg for historie kjenner til Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland. Den ble undertegnet den 23. august 1939, én uke før Tyskland invaderte Polen og med det utløste andre verdenskrig i Europa. Avtalen er en viktig brikke i oppbygningen til denne krigen. Den sørget for at Tyskland kunne angripe Polen uten å risikere en tofrontskrig mot stormaktene. Sovjetunionen fikk en forsikring om at tyskerne ikke ville angripe dem. Europas to totalitære stater med de motsetningsfylte ideologier nazisme og kommunisme ville holde fred med hverandre. Avtalen var et sjokk, den rystet særlig venstresiden rundt omkring i Europa og ellers i verden. Her hadde forbildet og ledestjernen Stalin og Sovjetunionen gjort en avtale med det som lignet djevelen selv, selveste Hitler og nazi-Tyskland. Verre blir det ikke.

Trodde man. For avtalen inneholdt også en hemmelig del. Den delte Polen mellom øst og vest, og forseglet Polens skjebne. Når Tyskland angrep fra vest og Sovjetunionen fra øst, var vesle Polen sjanseløse. Stormaktene Frankrike og Storbritannia ville ikke komme til unnsetning med mer enn å erklære krig. De ville ikke ha noen reell mulighet til å få betydelige styrker eller utstyr bort til krigsområdene. Polen skjønte dette godt, og merket det kanskje enda bedre. De var i alle praktiske henseender overlatt til seg selv. Tyskernes overgrep mot dem har lenge vært vel kjent. I den senere tid har også Sovjetunionens mange overgrep der godt kommer frem. Under kommunismen var dette lagt lokk på.

Alt dette er godt kjent. Det er et skammens kapittel, for tyskerne og sovjetrusserne, og for nazismen og kommunismen, ideologiene i hvis navn overgrepene skjedde. Polen var et offer for stormaktenes spill. Historiens dom er klar.

Færre kjenner til at det også eksisterte en avtale mellom Tyskland og Polen. Den ble undertegnet fem år tidligere, på dagen i dag, 26. januar, 1934. Da var det Polen som ville ha, og fikk, en ikke-angrepsavtale. Den er vanskelig å få hodet sitt helt rundt, som så mye er i mellomkrigstiden. Polens allierte var jo Frankrike, og Polen hadde ellers forsøkt å få Frankrike med på en krig mot Tyskland, siden tyskerne ikke oppfylte forpliktelsene i Versailles-traktaten. I begynnelsen av 1934, etter at Hitler var kommet til makten, snudde det altså, og Polen gikk med på en slags allianse med Tyskland. Eller, man skal være presis: de avtalte at problemer skulle løses gjennom bilaterale forhandlinger, ikke med millitære midler. Her er avtalen i engelsk oversettelse.

For ordens skyld hadde Polen allerede en slik avtale med Sovjetunionen, inngått to år tidligere, 25. juli, 1932. En liten forskjell mellom de to avtalene var at den med Tyskland gjaldt for ti år, den med Sovjet gjaldt for tre. Begge hadde en mekanisme om at avtalen ville bli automatisk fornyet om ikke den ene parten sa den opp, seks måneder i forkant av dens utløp. For Sovjetunionen gjaldt en eventuell fornyelse i to nye år, for Tyskland i nye ti. Som man skjønner ble begge avtalene brutt da Polen ble angrepet av Tyskland 1. september og av Sovjetunionen 17. september, 1939. Avtalen mellom Tysland og Sovjetunionen ble brutt med Tysklands angrep 22. juni 1941. Så mye var disse avtalene verdt.

Mellomkrigstiden er en notorisk vanskelig periode å holde oversikt over. Særlig gjelder det i Øst-Europa, der det etter første verdenskrig var kommet til en rekke nye stater, og der landegrensene mellom disse statene ikke var riktig avgjort. Det var strid om dem. Og det gjaldt både grenser det skulle være internasjonal enighet om, fastsatt med Versailles-freden og tegningen av det nye Europa-kartet, og det gjaldt grenser man ikke hadde greid å avgjøre. Det var heller ikke så lett. Mens Versailles-avtalen ble forhandlet frem og inngått, rullet en borgerkrig i det gamle imperiet Russland, og mange av de nye statene hadde tidligere vært en del av dem. Det er ikke lett å holde styr på hvordan disse grensene flyttet seg disse årene, hvem som var mot hvem, og hvem som hadde rett på og gjorde krav på hva. At historien i dag er så politisert gjør det hele verre. Her er det kamp om historien, for å kjempe for eller legitimere politiske mål i dag. Ennå er kanskje ikke landegrensene og rettighetene i denne tiden, riktig fastsatt. Historien er i bevegelse, og den er betent.

Polen har bygget seg opp et image av å være den lille staten mellom stormaktene, hele tiden plaget av Tyskland i vest, Russland i øst, tidligere også av svenskene i nord og Østerrike-Ungarn i sør. På slutten av 1700-tallet forsvant Polen som stat, de ble fjernet fra kartet, delt mellom tyskerne (Preussen), Østerrike-Ungarn og Russland, i tre omganger. Men denne historien om den plagede lilleputten har sine modifikasjoner. Polen tok seg godt til rette den tiden de selv var stormakt, alene, eller sammen med Litauen. Det er ikke slik at det er plasser snille, vennlige og fredelige folk i Polen, mens de slemme, farlige og krigerske bare er plassert i omlandene.

Det er bare å se på hvordan det var i mellomkrigstiden, og hvordan Polen kom ut av Versailles-avtalen. Derfra stod de frem som én av seierherrene. Forhandlingene var veldig vanskelige, med svært, svært mange motstridende interesser. Polen hadde imidlertid den fordel at de ønsket landområder fra tyskerne i vest og russerne i øst. Der hadde seierherrene fra den nylig avsluttede verdenskrigen områder å ta av. Det gjorde ikke vondt for Frankrike og Storbritannia å ta gammelt tysk land, og gi det over til Polen. Tyskerne fortjente sin straff. Heller ikke plaget det dem å svekke den mulige kommunistkjempen i øst, de russiske bolsjevikene. Verre var det kanskje i sør, hvor de polske grenseområdene gikk mot den nye og sammensatte staten Tsjekkoslovakia, også en del av et tidligere imperium.

Denne historien er fascinerende. Det er mulig å drukne seg i detaljer, forsvunnet fra den vanlige narrativen – eller fortellingen – om hvordan første verdenskrig ledet til den andre, og deretter videre til den kalde krigen, hvem som var offere og hvem som var overgripere. Det er mange ting vanskelig å få hodet sitt rundt, som for eksempel at polakkene heller støttet de røde kommunistene i borgerkrigen, siden de hvite neppe ville innebære noe godt for dem. Polen deltok også i borgerkrigen, de angrep yttergrensene av det veldige russiske riket, områder som i dag er i Litauen og det vestlige Ukraina.

Så det er mye å holde styr på. Og man skal være forsiktig når man uttaler seg.

Fred i Syria?

Det pågår for tiden fredsforhandlinger for krigen i Kasakhstans hovedstad, Astana. Forhandlingene er ledet av Russland, Tyrkia og Iran, med Russland i førersetet. Amerikanerne er invitert til en observatørpost, og har sendt sin ambassadør i Kasakhstan. Fra Syria er flere av opprørsbevegelsene representert, alle sammen væpnede, i tillegg til den syriske regjeringen.

Så hva skal man håpe på?

Jeg skal ikke mene noe sterkt om krigen i Syria. Mange gjør det, og mange vet mer enn jeg. Normalt er det min erfaring at man skal være forsiktig med konfliktene i Midt-Østen. De pleier være ganske sammensatte, med dype historiske røtter og mange forskjellige interessegrupper, mange veldig sterke meninger. De er også voldelige, krever menneskeliv, og det skjer mye grusomt mange vil ha hevn eller oppreisning for. Frontene er sterke og harde.

Likevel håper jeg på fred i Syria. I våre medier blir det fremstilt som om tilfellet Syria er håpløst. Vi har støttet den såkalte moderate opposisjonen, men har jo hatt litt vanskeligheter med å gjøre rede for hvem denne moderate opposisjonen egentlig er, om den i det hele tatt finnes. Så vi har vært mot Assad, mot Russlands innblanding, og for opprørsgruppene, i håp om at det blant dem skal finnes noen som kan gi syrerne en bedre fremtid.

Så det er et nederlag for våre interesser at det nå er Russland, Tyrkia og Iran som forhandler om freden. Det er tre land det har stått mye negativt om, de siste årene, land det sjelden er en positiv vinkling mot i våre medier. Oppmerksomheten blir rettet mot manglende respekt for menneskerettighetene, manglende demokrati, og stadig mer autoritære styrer. Det er land som neppe kan ønske noe godt, eller gjøre noe godt, her i verden. At de – med unnta av Tyrkia – er villige til å støtte Assad, skulle være eksempel godt nok. De kommer til å sørge for at Assad blir sittende.

Kanskje er det det beste som kan skje. Krigen i Syria har så langt krevd 300 000 menneskeliv, og sendt over 10 000 000 på flukt, i følge FNs offisielle tall. Den begynte som en forlengelse av den arabiske våren, der den vestlige verden støttet arabiske opprørsgrupper og protestbevegelser, i håp om å gjøre slutt på autoritære styrer. I noen land ble protestene voldelige, eller ble møtt med vold, og Syria endte opp med å bli det aller verste eksempelet. Opprørsgruppene, som for en stor del er muslimske jihadister, fikk våpen fra Saudi Arabia og deres allierte, og noen fikk våpen og opplæring også fra USA og Vesten. De hadde rikelig med områder å boltre seg på, både i Syria og i nabolandet Irak, der statsmakten har store problemer med å holde staten sammen etter den amerikanskledede invasjonen i 2003. Som en konsekvens av krigen har vi fått konstruksjonen Den islamske stat, et litt merkelig og meget uhyggelig forsøk på å danne et nytt kalifat, og en av verdens ubestridt verste terrororganisasjoner.

Krigen har vært en dyp tragedie og en demonstrasjon av det internasjonale samfunnets avmakt. Som kriger fra tider vi skulle være ferdige med, har alle land med ambisjoner i regionen og i verden, blandet seg inn, og foret hver sine støttegrupper med våpen og utstyr. Vi Vest, ledet av USA, Storbritannia og Frankrike, har vært veldig klare på at president Bashar al-Assad må gå av, at det er den eneste mulige ende på krigen. Den muligheten fantes, i 2013, da Putin tilbød seg å bidra seg å sørge for at dette skjedde. Det ble avvist. Man ville avsette Assad uten russisk hjelp, og på egne premisser.

Nå ser det ut til at Assad får beholde makten, og at krigen har ledet til ingenting. Det er dog bedre enn at krigen fortsetter. Om fredsforhandlingene i Astana gjør at det blir fred i Syria, så må det være av det gode. Det er ganske spesielt om vi i Vesten, langt unna, skal ønske at krigen fortsetter, for å få en fred som mer tjener våre interesser. Og som vi kan være med på å forhandle frem, slik vi liker så godt.

Trump vs Russland

Jeg vet mange som følger denne bloggen er mest opptatt av hva som skjer i Russland og Ukraina, og forholdet mellom disse landene og resten av verden. Blant alt det negative som blir sagt om USAs nye president, Donald Trump, blir det også lagt vekt på at han er «Putins mann» og at han vil svekke NATO og den vestlige alliansen på bekostning av et nærmere vennskap med Russland. Jeg skal her, i all støyen, forsøke å gi min nøkterne vurdering av hva et slikt vennskap eventuelt består i.

Helgen har vært ganske spesiell. Trump har fortsatt sine første dager som president, som om han fortsatt var i valgkamp, med sterke beskyldninger mot meningsmotstandere og utskjelling av mediene. Hundretusenvis har tatt til gatene i USAs største byer, og ellers rundt om i verden, i protest mot Donald Trump, og fortvilelse av at en sånn mann har inntatt verdens mektigste posisjon.

Kanskje skulle man gjenta at amerikanerne har seg selv å takke. De har gjort demokratiet sitt og valgkampene sine om til et sirkusshow. De skulle ikke være overrasket over at sirkusdirektøren vinner. Resultatet av valget og protestene viser dype strukturelle problemer i det amerikanse samfunnet. Merk at det er kvinner i byene som protesterer, det som var Clintons kjernevelgere, og de protesterer først og fremst mot Trumps nedlatende syn på kvinner og utlendinger. Det er idealistiske protester, mot at Trump er så grov og plump. Den slags protester vinner ikke over velgerne som stemte på Trump. De er uutdannede, landsens folk, vanlige arbeidere, og antagelig langt mer konservative enn de progressive kvinnene i byene. Det er et delt samfunn, i kjempeproblemer. Trump er selvfølgelig ikke noen løsning på disse problemene, han vil bare forsterke dem. Han er den polariserende kandidaten i et polarisert samfunn.

Jeg er av den oppfatning at USA i likhet med resten av den vestlige verden nå burde være mer opptatt av egne, ganske store problemer, enn å ville løse alle andres problemer rundt om i verden. Vår demokratiske, liberale kapitalisme har kjørt seg litt fast, systemet har utfordringer det ikke er gitt vi vil overvinne. Det er blitt en ganske stor avstand mellom eliten og folket, eller det er blant folket en sterk oppfatning av at det er en slik, stor avstand, og folket som er opplært til å ytre sin mening og stemme etter egen mening, gjør det. Det ble oppfattet som politiske jordskjelv at Storbritannia ville ut av EU, og at amerikanerne ville ha Trump. Det kan også være et uttrykk for at eliten – eller makten – ikke har folket med seg i sine prosjekter. Mange av prosjektene har da også vitterlig kjørt seg grundig fast.

Derfor mener jeg og er villig til å argumentere for at Trump ikke er så horribel utenrikspolitisk, som han er som person, og som han vil være for amerikanerne selv. Mye av det han blir beskyldt for å gjøre, er slik som alle presidenter også før han har gjort, bare ikke så eksplisitt og med så sterke ord om det. Selvfølgelig satte også Obama, Bush x 2, Clinton og Reagen, og alle de andre, America first. Det er naivt å tro noe annet. Alle amerikanske presidenter har også presset på for at NATO-landene skal oppfylle sine forpliktelser, deriblant bruke 2 % av nasjonalbudsjett til militære formål (les: kjøpe amerikanske våpen), og truet med at amerikanerne ikke vil stå ved sine forpliktelser heller, om de lar være. Det var et viktig tema i Obamas siste, store intervju, i magasinet The Atlantic. Free riders, kalte han dem, de som ville ha militær hjelp av amerikanerne, men ikke ville ta sin del av utgiftene.

Jeg har vondt for å få hodet mitt rundt at det ikke er mer debatt om dette. Hvordan har det kommet til at vi aksepterer og forventer at fattige land, som de baltiske og Montenegro, skal bruke 2 % av sine nasjonale budsjetter, til å kjøpe våpen og finansiere hæren? Som jeg har skrevet og sagt mange ganger før, disse våpnene blir ikke brukt til forsvar, de blir brukt i USAs angrepskriger rundt omkring i verden. Som regel mot fattige, muslimske land.

Folk er imidlertid så skremt av Russland, at de tror at det er nødvendig. De tror at Russland, med et militærbudsjett på størrelse med Storbritannia og økonomi med størrelse med Italia, vil kunne invadere vestover om ikke NATO-landene har skikkelige militærbudsjetter og en aggressiv retorikk. Eksempelet med Hitler og andre verdenskrig, der Vestens unnfallenhet gjorde han fikk drive det for langt og bli for sterk før han møtte motstand, blir husket. Eksempelet med skuddene i Sarajevo og første verdenskrig blir glemt. Der var det alliansepolitikk og opprustning og skremselspropaganda som kastet verden ut i storkrig, på grunn av en enkelthendelse ingen kunne ha styringen over.

Fra Trump ble valgt til Obama gikk av skjedde en rekke merkelige ting. Obama-administrasjonen skrudde til presset mot Russland, og en sedvanlig samlet vestlig medieverden fulgte villig etter. Når det gjelder Russland og Putin, ser det ut til at ellers intelligente mennesker kan miste sin kritiske sans. Noe er, eller var, påstander uten bevis, noe var blank løgn, eller helt feil, og noe var egentlig mest av alt ganske sykt. Til det siste hører påstanden om at «det skal eksistere en sex-video med Trump og russiske prostituerte», og at «russerne kan bruke det til å presse Trump».

Hva skal man si om noe sånt? Kanskje skal man hengi seg til konspirasjonsteoretikerne, som mente at dette var lagt ut fra vestlig side for å presse Trump om han ble for snill mot russerne, man kunne da påstå om han at han var truet med sexvideoen. Ellers forventer vi vel ennå fra mediene våre fnugg av bevis, fnugg av hold i påstandene. Det skal ikke bare være å si at «det finnes en sexvideo» om en statsleder, og så kunne påstå at dette brukes av fremmede makter til utpressing. Ryktet er for øvrig utspekulert, siden russerne og Putin har brukt slike sexvideoer før (nettopp med to prostituerte), og brukt det til å ødelegge karrieren til egne politikere. Det passer også til Trumps moralske mangler, at han skal ha kjøpt seg prostituerte. Men det er sykt å påstå, sykt at det har fått så mye oppmerksomhet. Putin måtte ut og kommentere selv, til og med, noe han med respekt å melde klarte bedre enn våre vestlige «eksperter».

Det har også vært mye snakk om russisk «hacking». Det er merkelig hvordan den intelligente verden plutselig har fått sånn tiltro til CIA, som at det skal være umulig den organisasjonen der skal komme usanne eller ubekreftede opplysninger, til deres egen og USAs fordel. Er liksom hele historien glemt? Det er ikke lenger siden enn 2003 samme organisasjon hardnakket hevdet det fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, noe som førte til en hel krig. Kanskje hacket russerne, kanskje ikke. Ingen vet. Bevisene som er lagt frem, for at det skal være russere og den russiske stat, er ikke tilstrekkelige. Rapporten som er offentliggjort, i samarbeid mellom CIA, FBI og NSA, er direkte pinlig. Les den selv. Den ligger fritt tilgjengelig. Stort sett hevder den med «high confidence» at russerne blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget, og de bruker som eksempler sitat fra russiske nasjonalister og den statsfinansierede TV-kanalen RT (tidligere Russian Today).

Hvor pinlig det er, viser for eksempel at deler av rapporten er et par år gammel, og omtaler programmer på RT, som gikk av sending i 2014, eller noe sånt. De skal liksom vise at TV-kanalen fremmer et negativt bilde av USA. Som om ikke ethvert vestlig medium i verden nå om dagen fremmer et negativt bilde av Russland. Og å bruke en TV-kanal, om den er aldri så statsfinansiert, som eksempel på «innblanding i valget», det er jo ikke akkurat oppsiktsvekkende. USA har i årevis hatt sin Radio Liberty og Radio Free Europe, til forveksling likt både i mål og innhold med RT, bare der er det uttalte målet å fremme amerikanske interesser.

I hackehysteriet ble det også sagt at russerne hadde hacket seg inn på elektrisitetsanlegget i en delstat nordøst i USA. Mediene slo det stort opp, inntil det ble slått fast at det var det reneste tøv. Det var funnet skadelig materiale på en laptop til en ansatt i el-verket, fiendtlig kode, ellers kjent som virus, av og til. Forbindelsen med Russland var null. Hvem som helst kunne ha laget denne koden. Forbindelsen med el-anlegget var null, det var bare laptopen til en ansatt.

På grunn av den angivelige hackingen og den ulovlige innblandingen fra Russland i den amerikanske presidentvalgkampen – de forsøker å undergrave demokratiet vårt, som det ble hevdet, intet mindre – så utviste Obama om det var 35 ambassadører og ambassade-ansatte fra USA. De måte reise midt under feiringen av nyttår. Putin svarte, allerede berømt, med å invitere de amerikanske ansatte ved ambassaden i Moskva til nyttårsfest. Russerne ville ikke være med på en like for like, slik det har vært vanlig. En billig propagandaseier, for dem, og for Putin. Storsinnet gikk som alltid rett hjem i den russiske befolkning.

For meg med familie i Kiev er det også spesielt å høre amerikanerne snakke om innblanding i valg. De blandet seg jo inn i det ukrainske valget, før valget i det hele tatt kom i gang, med å arbeide for og støtte avsettelsen av den valgte presidenten Janukovitsj, for så å arbeide for og støtte at Jatseniuk og hans parti ble de nye makthaverne. Det var i 2014, når valget skulle vært i 2015. Ukraina er ødelagt på grunn av dette, sjanseløst fortapt. Det var toppene i amerikansk politikk som arbeidet for dette, i første rekke ambassadør Geoffrey Pyatt, viseutenriksminister Victoria Nuland og visepresident Joe Biden. Sistnevnte har en sønn, Hunter Biden, med styreplass i det ukrainske selskapet for utvinning av skiferolje. Kanskje er det derfor han har vært så ofte over i Kiev, talt i parlamentet, og også brukte sin siste helg som visepresident, nettopp der? Ukraina er bare et av veldig mange eksempler, men det er det jeg har fulgt på nært hold.

Obama-administrasjonen brukte også sine siste uker og dager til å meget offentlig og meget synlig utplassere stasjonere permanente tropper i Polen og baltikum, helt opptil Russlands grenser. Tanks i bevegelse, om det så er på jernbanevogner, jeg synes ikke det er noe pent syn. Jeg synes ikke det er noe fredsprosjekt. Jeg ville like om freden med Russland, kom på en annen måte.

Kanskje vil Trump være en løsning? Historien har vist at det lønner seg å være pessimistisk. Propagandaen har gått så høyt på begge sider, at det vil være vanskelig å ro den tilbake. Det er forunderlig hva man i vesten for tiden er i stand til å tro, om Russland og Putin, hvilken kontroll han og landet har, hvor langt blekksprutarmene rekker. Man trenger liksom ikke være så kritisk til negative påstander om Russland og Putin, det er bare å slenge ut. Man får oppmerksomhet og klikk, og skulle det vise seg å være feil, er det raskt glemt. Det er veldig uheldig, synes jeg. Stort bedre er det ikke på russisk side, der de har kjørt propagandaen ganske langt på at amerikanerne og vesten vil dem vondt. Der også har det blitt bred akspet for at det er nødvendig å ruste opp, for å forsvare seg.

Så om USA og Russland under Trump og Putin kunne kommet frem til en avtale som på ny gjorde nedrustning og avspenning til honnørordene, ville jeg støtte det så godt jeg kan, og på mitt ubetydelige vis. Trump har ymtet frempå at en slik avtale kunne være å lette på sanksjonene, mot en nedrustningsavtale om atomvåpen, for eksempel. Jeg har vært i mot sanksjonene fra første stund, jeg tror ikke de hjelper mot noe, og at det heller kan være de gjør vondt verre. Atomvåpen er jeg også sterkt i mot, og finner det skremmende at både USA og Storbritannia nylig har vedtatt opprustning og modernisering av atomvåpnene, begge i hundemilliardersklassen og vel så det, og praktisk talt uten debatt. Antagelig er folk så redde, for de tror Putin ikke er til å stole på. I Russland er de tilsvarende redde, for de har lært seg at vi heller ikke er til å stole på.

Det er såpass mange som står klar til å torpedere en eventuell avtale, at det skal mye til om det blir noe reelt løfterikt ut av det. Mange vil også finne det uakseptabelt at Russland får beholde Krim, noe som for russerne ikke er opp til forhandlinger, så der er situasjonsen allerede låst. Antagelig vil folk kunne folk leve veldig godt med at Krim er russisk, når ting bare får roet seg litt, slik det ikke vakte store debatten når de baltiske landene formelt ble akseptert som del av Sovjetunionen, så sent som i 1975. Men akkurat i det avtalen eventuelt blir inngått, kan det bli bråk. Mange har posisjonert seg for at en avtale ikke skal bli noe av.

Jeg tror det angivelige vennskapet og forståelsen mellom Trump og Putin er blåst ut av alle proporsjoner. Trump er erkeamerikansk, et oppblåst ego, stor i ord, korttenkt og impulsiv. Putin er nøktern, forsiktig, holder alltid kortene tett til brystet. Russerne er avventende skeptiske til hvordan dette kommer til å gå, men håper selvfølgelig på en bedring i forholdet til Vesten.Trump har også uttalt at en slik bedring ville være «wonderful». Men han er notorisk slepphendt med de store ordene.

Det gjenstår å se. Personlighetsmessig er Trump ingen match for Putin. Trump virker til å være enkel å manipulere, et par rosende ord går rett til hodet på ham. Putin får man aldri tak på. Han vet man aldri hvor man har. Teamet til Putin virker også mye bedre, særlig med utenriksminister Lavrov mot den tidligere direktøren, Tillerson. De russiske forhandlingsdelegasjonene er alltid godt forberedt, har alltid mye å spille på, og er dyktige til å skaffe seg initiativet i de viktige sakene for dem. Trump og hans team er mer forretningsmenn, vante og villige til å strike a deal, eller forlate forhandlingene med no deal. Det blir ikke referert så ofte i våre medier, men russerene har kommet frem til lassevis med bilaterale og multilaterale avtaler under Putin-administrasjonen, også med oss i vesten. Det var med Putins-menn vi endelig fikk en avtale om delelinjen i Nordishavet, for eksempel. De er ikke så umulige som vi forsøker å gjøre dem til.

Trump og Putin er blant verdens mest negativt omtalte mennesker, akkurat nå. Det vil neppe hjelpe dem om de klarer å komme frem til en avtale med hverandre. Det er også veldig langt frem for en avtale å bli inngått, mange hindringer som må overvinnes. Så det er grunn til å være nøkternt skeptisk, avventende. Jeg synes imidlertid at det er ganske spesielt å håpe at det ikke skal bli noen avtale, at misnøyen med Trump og Putin skal være så sterk at folk går rundt og håper at forholdet mellom USA og Russland ikke skal bli bedre. De som har det i mine øyne litt fåfengte håpet at NATO bare skal fortsette å ruste opp og sette soldater på grensen, inntil russerne skjønner at her er det bare å legge seg ned og gi opp.

Dit vil vi aldri komme. Alternativet er forhandlinger. Og det forunderer meg litt at jeg synes å være en av de få, som i hvert fall håper at disse forhandlingene går bra, om enn det er vanskelig å tro det.

 

Ny president i USA

I dag får amerikanerne en ny president. Jeg tenkte ikke å skrive så mye om det.

Den gamle presidenten, Barack Obama, var en mediekjæledegge, en president for en ny tid, alltid i stand til å si de riktige tingene og snakke så det inspirerer. Den nye presidenten, Donald Trump, er hatobjekt, alltid i stand til å si noe ufølsomt og feil. Stikk i strid utviklingen mot en mer tolerant og mangfoldig verden.

Det har vært veldig mye støy om dette. Og når støyen blir for stor, slutter folk å tenke. Det har passet Trump bra. Han har nå i mange måneder fått dominere mediene gjennom Twitter-kontoen sin. Man kan gjøre det godt for seg selv ved å unngå nyheter med Trump eller Putin i overskriften. Da får man være i fred. Trump er klikkvennlig. Kanskje er det det som er den nye tid? Mens ideen om toleransen og mangfold står sterkere blant vestens skriveføre, enn blant vestens øverige innbyggere og resten av verden?

Jeg skrev litt om Obama da han ble valgt (Barack Obama blir USAs 44 president og Velkommen Barack Obama). Den gang kom han som en frelser, medier og eksperter la all kritisk sans til side, i Norge klarte vi ikke å bremse i det hele tatt, og gav ham fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Siden er det jo ikke bare pent, alt han har gjort. En god taler skal ha samsvar mellom det man sier og det man gjør, samsvar mellom ordene og det de beskriver, det skal være hold i dem. Det går an å argumentere for at det har vært en mangel hos Obama, og at han derfor som retoriker og taler ikke når opp blant de aller største. Det er nesten som om han har likt å dyrke sine egne talegaver bedre, enn å være president.

Harward professor Stephen Walt skriver litt om Barack Obamas regnskap som utenrikspolitiker i Foreign policy. Overskriften Barack Obama was a Foreign-Policy failure er ikke hans, den er journalistisk. Professor Walt er en realistiker, en pragmatiker, og går mot den veldige idealismen som har preget USAs og vestens utenrikspolitikk både under Obama, og under Bush, ja, helt siden Berlin-murens fall og den kalde krigens slutt. Argumentasjonen kan for eksempel gå med at amerikanerne, som resten var vesten, var altfor optimistiske til den arabiske våren, og slengte seg på med støtte og oppmuntring. Det siste er eufisme også for våpen, penger og bomber. Interesserte kan lese artikkelen selv, jeg deler Walts syn på at idealismen er gått for langt og er for dyr, og ofte bare gjør vondt verre. En realistisk og nøktern vurdering om hva som er mulig å oppnå ville vært bedre for alle parter, i Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina, for å nevne bare noen få. John Pilger, plassert godt ute til venstre, skriver atskillig røffere i This week the issue is not Trump. It is ourselves.

Det er noen tall og opplysninger der og andre steder som gjør at man kanskje skulle holde litt igjen med den panegyriske omtalen av Obama. De uavhengige Council on foreign relation survey oppgir at amerikanerne i 2016 slapp 26 171 bomber, 72 bomber per dag. Barack Obama er også presidenten som godtok eller beordret utvidelsen av droneprogrammet. De har begynt å drepe folk med flyvende roboter, amerikanerne. Morderne som trykker på knappen sitter i en ørken i Nevada, bombene som faller faller særlig i Pakistan. Pakistan har godkjent at amerikanerne får fly droner over deres territorium, og drepe deres og andre lands innbyggere. Hver tirsdag har Obama fått listen over hvem som kommende uke skal drepes, og skrevet under på at det er greit. De kaller dem terrorister, og er vel ennå i sin krig mot terrorisme, slik at sivilsamfunnets regler ikke trenger å gjelde. Om den angivelige terroristen er i et bryllup, bombes bryllupet. Setter han seg i en taxi, bombes taxien, selv om den stakkars sjåføren ikke har noen som helst mulighet til å vite at passasjeren han nå får, er en terrorist som skal drepes. Så man kan si sjåføren dør uten å vite hvorfor. Begge disse siste eksemplene er konkrete hendelser, det har skjedd.

Dette siste har gjort at jeg har stilt meg litt undrende til det aller mest høylytte hylekoret mot Trump. Er det blitt viktigere hva man sier, enn hva man gjør, i dagens medieskapte virkelighet? Der alt blir ord og redigerte bilder? I kampen mellom Clinton og Trump var det litt slik. Clinton, som utenriksminister presset på for å bombe Libya. Hun vil ha flyforbudssone over Syria og levere våpen til Ukraina. Bombingen av Libya startet med en flyforbudssone, om man husker. «Beskyttelsen av sivile» endte med bombingen av dem, og fjerningen av statslederen, Mohamar Ghaddafi.

Det siste leder meg inn på det jeg egentlig tenkte å skrive om, og var det som gjorde at jeg håpet jeg skulle klare å begrense meg med ordene. Ledet at USA har den vestlige verden blitt veldig personfokusert i utenrikspolitikken. Det er nesten så det blir en variant av ordene som gjerne tillegges Stalin, en mann – et problem, ingen mann – ingen problem. Man tar livet av ham. Eller, om man vil gjøre det litt mer forsiktig, og han er en maktperson – skifter ham ut. Det var metoden som skulle ordne Irak, fjerne Saddam Hussein, det skulle løse problemene i Afghanistan, få bort Taliban, og det var problemt i Libya: Mohamar Ghaddafi. Nå i det siste har det vært Syria, Bashar al-Assad. I Russland er det Putin, i Ukraina var det Janukovitsj. Få dem bort, erstatt dem med noen nye. Regime change, kalles det på engelsk, regimeskifte.

Også med presidentskiftene i USA ser man sporene av dette. Det er som om USA skulle bli et annet land, under Barack Obama enn George W. Bush, og nå på ny skal bringe oss mot undergangen, med Donald J. Trump. Men den amerikanske utenrikspolitikken følger en ganske rett linje, samme hvem de har hatt som president og som utenriksminister. De er en militær gigant, og de er som et av ytterst få land i verden villige til å bruke denne militærmakten også utenfor egne grenser. De definerer seg som the indsipensable nation, den uunværlige, og de forholder seg retten til å sette lover og regler til side, for å opprettholde sin egen verdensorden. USA skal være lederne. Også Obama trodde på dette, med hvert fiber i min væren, som han formulerte det.

Trump bruker en annen retorikk i utenrikspolitikken. Han har i alle fall gjort det så langt. Han skal sette america first, og har uttalt ting i retning av at USA ikke bør bruke penger på konflikter som ikke tjener deres interesser. Han er ikke realistisk, som omtalte professor Walt, men isolasjonistisk, han vil trekke USA ut. Han sier seg fornøyd om Tyrkia, Iran og Russland kommer til en avtale over Syria, og har uttalt ting i retning som at han kan løfte sanksjonene mot Russland, mot for eksempel en avtale om atomvåpennedrustning. Men aller mest har Trump utmerket seg ved å være veldig sprikende. Og man kan spekulere i om dette er et gjennomtenkt forsøk på å være uforutsigbar, og holde mange muligheter åpne, eller om det bare er et uttrykk for at Trump er veldig impulsiv, og at USA har fått en president litt ute av kontroll.

Uansett er Trump et symptom, på USA som det er, og verden som den har blitt. Med deres måte å føre valgkamp på, hva er det egentlig de venter seg? Skal liksom ettertenksomhet og fornuft være det som trenger gjennom mediestøyen? Trump er klikkvennlig, vil du bli lest, setter du ham i overskriften, ønsker du litt oppmerksomhet, sider du litt om ham på sosiale medier. Trump er polariserende, som verden og medieverden også har blitt det. De som hater ham, hater ham som pesten, men tykkhudet som han er, lever han godt med det. Det er virkelig en tragedie at det er den slags politikere som skal vinne frem.

Men om vi tror problemet løses ved å få en annen president enn Trump, så er vi på ville veier. Det stikker dypere enn som så. Det er ikke personene som er problemene, det er systemene. Enten det er Putin i Russland, Bashar al-Assad i Syria eller Trump i USA. Kritikken bør ikke være så personifisert. Det gjør at man kan henfalle til enkle løsninger, som å skifte personen ut. Problemene som førte til at denne personen kom til makten, var som han var og gjorde som han gjorde, blir ikke løst med det.

Det var det lille jeg hadde tenkt å skrive.

Farvel til Rema 1000

Et lite hjertesukk om situasjonen i dagligvarebransjen.

De tar seg til rette. Hos oss på Ganddal har Rema 1000 bygd et lager. Det er på størrelse med et jorde. Det fanger blikket og dominerer landskapet enten du kjører forbi på oppsiden eller nedsiden. Særlig om du kommer fra jærstrendene over Malmheim kan du lure på om det er et romskip fra filmen Independence day som har funnet seg sin plass ved siden av Vagleskogen, og på størrelse med den.

Jeg er av typen som kan være villig til å boikotte Rema på grunn av sånt. Om dette skal være prisen – et velvalgt ord – for billige varer, så blir det ikke noen handel for min del. Lastebilene som kjører frem og tilbake til denne lagerbygningen, eller som kjører frem og tilbake med sand og grus og asfalt og bygnignsmateriale, de låser trafikken og lager kø og kork i alle retninger de kommer fra, langs veier ikke laget for noe sånt. Så de må lage flere veier, ta mer jord og skog og mark, ødelegge turterreng og beitemark, og matjord. Ta seg til rette.

Men ok, jeg tror ikke de andre aktørene blant dagligvaregigantene er så veldig mye bedre. De ville neppe hatt kvaler med å ta plass i lagerbygningen de heller, om de hadde trodd de kunne tjene penger på det.

Så kommer Rema 1000 dette året her med en ny app. Det er slått veldig på stortromma, reklame for denne appen finnes overalt, liksom folkelig laget til med det trønderske ordet for «jeg». Det er liksom Reiten som spanderer på deg. Han, eller Rema, gir deg, alltid deg, 10 % avslag på de ti varene du kjøper mest, pluss 10 % avslag på alt frukt og grønt. Vilkåret er altså at du laster ned denne appen, installerer den på telefonen din, og knytter bankkortet ditt opp mot det.

Sånn for Reitan og Rema 1000 vite alt hva du kjøper, så lenge du bruker dette kortet. Og dette kortet må du bruke, for å få avslagene. Ti prosent monner litt. Det er veldig dumt å ikke laste ned denne appen, om du vil handle på Rema.

Alternativene er ikke så veldig mye bedre. Kiwi har også et lignende opplegg, der du også legger til bankkortet ditt, og får 15 % avslag på all frukt og grønt. Mot at Kiwi får vite alt hva du kjøper, når du kjøper det og hva det i det hele tatt måtte være mulig å registrere og bruke, med avanserte dataalgoritmer og beregninger. Coop har sitt gamle Coop-kort, som regel med 3 % avslag på alt du kjøper, og med enkelte spesieltilbud i tillegg. Også der kan du laste ned app, og få ekstra tilbud. Der også blir alt du kjøper registrert, og brukt.

I flybransjen ble slike «lojalitetsprogrammer» forbudt. Vi som ikke vil være med på dem, må spandere på dem som er det. Vi som ikke orker å ha et kort og en app for hver bidige butikk vi handler hos, må betale bitte litt ekstra, slik at de som har dette kortet kan få det billigere. De store aktørene vil lure deg og manipulere deg til å handle kun hos dem.

Dette er ikke fri konkurranse. Dette er rå markedsmakt. Rema 1000 har kommet i søkelyset også i mediene, siden de har takket nei til å fornye avtalen med noen store aktører, sånn som Lerum. Rema 1000 vil ha syltetøyet fra andre leverandører.

Jeg kommer ikke til å laste ned denne appen fra Rema 1000. Og om jeg gjør det, så er det for å kjøpe kun 10 forskjellige produkter på Rema, slik at jeg får ti prosent på dem alle sammen.

Frukten og grønnsakene kjøper jeg i gårdsbutikken på Skjæveland. Der er det skikkelig. De godtar bare kontant betaling, for de har ikke tatt seg råd til betalingsautomat, som selvfølgelig koster penger, må vite. De har ingen reklamekampanjer, ingen merkevarer. Der er egg egg, ikke egg fra prior og liksom «bare verpet av lykkelige høns». Poteter og epler er etter type, ikke etter produsent. Og om jeg har med meg lille Irina, pleier hun å få en banan eller noe av hun som står bak disken, for Irina er jo så søt og står jo med så store øyne og ser på disse bananene. Så får man også en følelse av at ikke alt i livet er big business og forretninger.

Det var et lite hjertesukk. Som alle andre hjertesukk, vil det bli fullstendig ignorert.

God hjemmehelg i finværet

I 2017 har det stort sett regnet. Det gjelder uten i den store verdenspolitikken, der nyhetene ser ut til å ha gått helt i lås, og det gjelder været her på vestlandet hvor vi bor. Det regner hver dag, ofte kombinert med vind, og alltid surt og kaldt. Denne helgen kom imidlertid finværet med sol og frost. Lille Irina og jeg kunne for første gang i år være ute og kose oss litt, ikke bare se hvor lenge vi kunne holde ut før vi måtte hjem igjen.

Mange her i området benyttet anledningen til å reise på hytten på fjellet, organisert på et eller annet vis. Jeg er et hyttemenneske jeg også, har aldri eid noen hytte selv, men stortrives når jeg er der. Nå er jeg imidlertid familiemann, far til lille Irina, og stortrives også med det.

Vi har kolossale mengder ved og grapseved å legge på peisen. Alt arbeidet vi har gjort på huset, alt plankeverket vi har kjøpt, pluss alle busker og trær vi har hogget ned, det er nok for et par vintre. Og det er så kjekt å fyre godt, ikke tenke på å spare på veden, at jeg har bestemt for at når det en gang tar slutt, skal jeg bare kjøpe nytt i like ubegrensede menneske. Neppe hadde jeg forestilt meg jeg skulle være slik et peismenneske. Straks det blir mørkt trekker jeg ned i kjelleren, fyrer opp. Om Irina er våken, blir hun vanligvis med. Så leker vi eller leser vi, eller driver med våre ting, hver for oss. Sånn som nå, når jeg skriver dette innlegget, og hun ser den veldig sultne larven på YouTube.

Det er blitt en favorittbok denne helgen. Vi fikk den til bursdagen av Tante Trude og de, for lenge siden. Først nå har interessen eksplodert. Vi leser den på russisk, selv om vi har den på norsk, det er liksom russisk som er hjemmespråket. Irina blir ikke med på noe norsk, innendørs, når det er bare vi. Da heter den lille larven Gusinitsa, men Irina kaller den Gubitsjok, noe mama Olia mener er et forsøk på å si Tsjervitsjok – liten makk. Første gang vi leste boken, visste ikke jeg hva larve var, og kalte det bare makk, tsjervak. Irina har lagt merke til at man på norsk kan legge til koseendinger, dimminuitiv, og det er kanskje det hun har gjort med Tsjervitsjok. I alle fall leser hun med enorme øyne Gubitsjok, og er veldig opptatt av månen og stjernene om natten, og om solen som er varm. Puppen larven sover i, kaller hun domik, «lite hus», hun vil ikke bruke det korrekte ordet kokon, og hun er veldig opptatt av at larven sover der. Og så er det fullstendig sjokk at den er en sommer fugl etterpå, eller at det er en sommerfugl der, babatsjka. Dessuten liker hun alle farvene, peker på dem og sier dem. Selve historien er det ikke så farlig med, ennå, heller ikke hullene det er i all maten larven spiser seg gjennom. I det hele tatt blar hun fort forbi sidene der larven spiser, for å komme seg til domik, og babatsjka!

I går tok Irina og jeg ut rundt vannet. Vi kom ikke så langt, bare ned til nærbutikken, og tilbake. Det tok flere timer. Fra vi hadde spist frokost, til det begynte å bli mørkt. Irina fikk gjøre hva hun ville. Det var ikke måte på så mye hun ville. Det var jo en god stund siden vi hadde vært ute skikkelig, sist. Ute med all tid i verden.

Lenge, lenge, lenge stod hun nede i vannkanten og kastet pinner og stein i vannet. Hun hadde tykke gode støvler på, og en tykk, varm kjeledress over der igjen. Alt ville gå bra om ikke vannet kom over støvlekanten, noe det nok gjorde. Jeg har det på film, det ser ganske over støvlekanten ut. Dessuten sjekket jeg jo, beina var våte. Det var derfor vi ikke gikk rundt vannet, bare ned til butikken, og tilbake.

– Vi må forte oss, sa jeg til naboen vi traff, etter at vi hadde vært inne og handlet julegodt til rabatt, og en liten søt juice med sugerør for Irina å drikke på. – Irina er våt på føttene. Naboen med sine tre barn gikk inn og handlet hun også. Da hun kom tilbake etterpå, hadde Irina og jeg kommet oss fem meter videre. Hadde hun ventet enda litt lenger, ville vi ha kommet oss ut av skyggen også, inn i solen. Vi gikk i Irinas tempo. Alt var lov. Kanskje tørket de våte beina på veien? Kanskje tørket de ikke.

En morsom hendelse skjedde lenger oppe i Elgveien, den lille gaten som går langs vannet. Typisk norsk tettsted, med fartsdumper, få biler og 30 km/t. Ganske trygt. Jeg forsøkte å presse Irina til å øke tempoet litt, forsøkte å få henne til å bevege seg, i riktig retning, hjemover. En ting var at solen allerede var i ferd med å møte horisonten. En annen at jeg hadde tenkt å lage grøt. Det tar en time. Og så måtte vi være sultne igjen til kvelden, da vi skulle ha ytrefilet av svin, med epler og ananas, potetmos og fløtesaus.

Så tusler jeg av gårde og tenker på mitt. Hva musikk skal jeg høre, bøker skal jeg lese, hvilke russiske ord bør jeg kunne, og hva skal jeg gjøre i morgen? Slike viktige tanker, med hendene på ryggen, og Irina langt bak. Plutselig snur jeg meg, og ser det har flokket seg andre turgåere rundt henne. Irina på bakken. Jeg er 40-50 meter unna, så de ser meg ikke, vet ikke jeg er faren. Tror bare det er et vakkert barn i flott kjeledress etterlatt der på veien. Det er det så absolutt ikke, det er bare Irina og jeg som driver med hvert vårt, som vi så ofte gjør. Jeg tusler av gårde, hun tar seg en pause.

Med tykk kjeledress over tykke klær, så er det ikke så lett å reise seg opp selv. Det krever mindre energi å ligge og vente på far. Da har man også godt håp om å bli løftet opp på en morsom måte. Som hun ble denne gangen også.

Etter denne krevende turen sovnet Irina som en stein, og sov i timevis. Jeg fikk god og lang tid for meg selv foran peisen. Konemor Olia fikk pusle med tapeten i gangen, og alt hun skal skifte ut og pusse opp innendørs. Det har blitt hennes prosjekt, dette her. Hun er veldig aktiv.

I dag, i enda mer strålende finvær, gikk vi rundt Melsvatn, på Jæren. Det vil si, vi gikk ikke rundt det vannet heller. Vi kom bare et puslestykke. Denne gangen var det ikke Irina og min feil, vi hadde klart som ingenting å komme oss rundt. Irina klaget ikke et øyeblikk, verken på kulden eller noe. Hun løp etter oss og foran oss og rundt oss, på de bitte små beina sine, og lekte med isen sammen med de andre barna, eller puslet med sitt for seg selv. Det var det meste av slekten på tur. Alle de som er i Norge. Barna som hadde anledning å være med. Påsmurt niste. Enkelt og greit.

Men nå disse vinterdagene tidlig i januar går solen ned raskt. Mellom tre og fire begynner det å kveldes, i skyggen er det kaldt. Det skal ikke høye åsen til før solen strever med å komme over. Etter å ha brukt en god del tid på å spise, var det best å gå tilbake til bilen. Heller det, enn å gå rundt i skyggen.

Og hele helgen har jeg drukket kaffe og cappuccino fra den nye kaffemaskinen. Jeg har hørt vakker musikk, lest og skrevet, gjort det jeg liker best. Om Irina er våken, er jeg med henne. Fredag var det fenalår og fløtegratinerte poteter, i går altså ytrefilet av svin, i dag oksesteik. Skikkelig mat. Og vi tøyser ikke med frokosten heller, eller med grøten. Det er et godt liv, en god hjemmehelg. Også i januar, når solen står lavt, og kvelden kommer raskt. Med peis og rikelig med ved, er det nesten like så greit. Sjakkturnering har det også begynt. I det hele tatt, det er gode dager, god helg.

Russisk jul – rozjdestvo og novyj god

S rosjdestvom!

Det er sånn man sier «God jul «på russisk. Direkte oversatt ville det blitt «med julen». Det er en forkortelse for : Posdravljaiu vam c prasdnikom rosjdestva. «Jeg gratulerer Dem med julefesten». Man kan også si s prasdnikom, «(jeg gratulerer) med festen, men man må for all del unngå *horosjevo rosjdestvo. Det ville vært noe sånt som å si «good christmas» på engelsk. Ingen gjør det.

Som vestlig er det fort gjort å trå feil når det gjelder den russiske julen. Enhver russer er selvfølgelig vokst opp med det, og kan dette ut og inn, men for den som skal lære seg dette ved å lese om det, er det nesten umulig ikke å misforstå noe. Det har nemlig endt opp ganske forvirrende. Men det har alt sammen en logisk og interessant forklaring.

Nøkkelen ligger i at julen i Russland ikke er den samme som den i Vesten. Mange av de tradisjonene vi forbinder med julefeiringen er i Russland lagt til nyttårsaften, og ikke til julaften. Før jeg traff min kone fra Kiev så skjønte jeg ikke dette fullt ut, enda jeg hadde satt meg veldig inn i russisk kultur og lært språket godt nok til å lese romaner i original. Den store dagen for alle barn og voksne er ikke julen – rosjdestvo, det er nyttår – novyj god.

Ordet Rozjdestvo (og ikke rozhdestvo (med ‘h’), som man får som forslag om når man søker på Google, det er den engelske transkripsjonen) betyr fødsel. Den fulle betegnelsen er Rozjdestvo Khristovo (Рождество Христого), eller «Kristi fødsel». Dette blir kortet ned til «Fødselen». Tilsvarende blir s rozjdestvom egentlig «med fødselen». Det viser også hvor dumt det blir å si Horosjovo rozjdestva, «God fødsel». Man ser også hvor meningsfullt – og formelt – det blir å si hele frasen: Pozdravljaiu vam c prazdnikom rozjdestvo – «Jeg gratulerer Dem med festen i anledning fødselen». Det er Kristi fødsel man feirer.

Denne festen er i dag, 7. januar. Den er for de troende. Det er en religiøs festdag, på slutten av en lang ferie russerne har åp begynnelsen av året. Gavene og moroa som hører med det, har de på nyttårsaften.

Slik unngår russerne diskusjonene som rir Norge hver jul, hvor ikke alle vil gå med på at det er Jesu’ fødsel julefeiringen er til for. Folk blir sinte og lar seg provosere av at de blir pådyttet en religiøs høytid de ikke bryr seg om. For disse er julen noe annet, og de vil ikke ha noe av kristne julesanger og felles kirkebesøk. Ortodokse klør seg i hodet over at det er mulig å krangle om noe sånt. For russerne er det ikke noe tema i det hele tatt.

Der er den religiøse høytiden lagt til et tidspunkt, og den verdslige festen lagt til et annet. Årsaken ligger i den autoritære og antireligiøse Sovjetstaten. Den var bygget over den kommunistiske ideologi, der religion er opium for folket, og staten gjorde folket en tjeneste ved å avskaffe den. Det er vel kjent hvordan kirker ble omgjort til museum for ateisme, eller til potetlager og den slags type ting. Sammen med religionen ble også de religiøse høytidene forsøkt fjernet, deriblant julen.

Resultatet ble at russerne flyttet de materielle tradisjonene knyttet til julen, rosjdestvo, over til nyttår, novyj god. Derfor er det til nyttårsaften russerne har juletreet, eller jolka (ёлка – gran), som de kaller det, og det er også i den anledning utvekslingen av gaver foregår. Julefeiringen smelter også sammen med nyttårstradisjonene, så det er sjampanskovo (musserende vin, russisk sjampanje) og annen alkohol, morsomme hatter og stor fest.

Morgenen etter våkner alle barn til at det ligger presanger under treet. Dem er det Fader Frost som har delt ut, Djed moroz på russisk, direkte oversatt «bestefar frost». Det er en annen en julenissen, opphavet er forskjellig, men oppførselen for anledningen er lik, også Fader Frost deler ut gaver. Kanskje har han fått hjelp av snegurusjka, den kvinnelige og alltid veldig søte hjelperen hans. Her har russerne funnet på noe briljant, det kan alle jeg viser bilde av Snegurusjka forstå, særlig alle menn, de går helt av skaftet. Hvorfor i all verden har vi ikke i tide funnet på noe lignende hos oss? Det kunne gjort mang en far mer inspirert på juletrefesten.

Dette her gjør også at de som har lært seg russisk skikkelig og er godt inni kulturen, tenker novyj god når det er snakk om jul eller store høytider. Det er når man starter fra et vestlig, uinformert utgangspunkt man er opptatt av rozjdestvo, og lurer på hvordan det blir feiret. Som regel er det man da man egentlig lurer på hvordan novyj god blir feiret, for det er det som er mest tilsvarende den vestlige julen. De fleste forbinder julen mest med gaver, god mat, julepynt og sosialt samvær, mindre med at Jesus ble født og alt som følger med det.

Her stiller det selvfølgelig annerledes om man selv er troende. Da er Kristi fødsel hovedsaken, og alt det materielle med julen kommer rett og slett i veien.

I Russland har de på en pussig måte unngått problemet. Der er alt det religiøse havnet på en annen dag, rozjdestvo, fødselen, eller rozjdestvo Khristovo, Kristi fødsel. Det er i dag, 7. januar. Det skyldes at den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og den kommer i ubalanse med vår gregorianske, siden den har flere skuddår.  De er 13 dager på etterskudd, og i dag er det 13 dager etter 25. desember. I går var det trettende dag jul hos oss, den dagen julen skal ut. Det er jo litt artig at når julen går ut hos oss, går den inn i Russland.

Det gjør også at det aldri er noen diskusjon om at det egentlig er at solen snur, vi feirer. Når julen – rozjdestvo Khristovo – ringes inn i Russland, har solen allerede snudd for over to uker siden.

Jeg har aldri vært med på en russisk julefeiring, ikke en rozjdestvo khristovo, så den vet jeg ikke mer om, enn man kan lese seg til. Den foregår i kirken, med messe, og skikkelig, varer antagelig i timevis.

Derimot var jeg i Kiev i 2013, og fikk en nyttårsjul. Da var det slik at våre juledager i desember var helt fullstendig vanlige, det var ingen forskjell i det hele tatt fra hvordan det er ellers, helt umulig å skjønne at den vestlige verden samtidig går av hengslene. 30. desember fikk vi imidlertid av djed moroz og snegurusjka, i innleid, utkledd variant, djed moroz tradisjonen tro sørpe full, og snegurusjka vanvittig søt. 31. ble huset bitte litt pyntet klokken ti, da festen begynte, og før 1. januar var ferdig, var alt vekk. Den morgenen fikk lille Tasja, niesen vår, pakket opp presangene sine, fra Djed moroz.

Familien, med Djed moroz og Snegurusja – og det lille juletreet i bakgrunnen.

Først etter dette skjønte jeg virkelig hva russsisk jul er for noe. Det er Novyj God. Å feire Rozjdestvo Khristovo tror jeg nesten er litt vanskelig, om man ikke selv er ortodoks. Derfor skal god jul på russisk kanskje oversettes med c novym godum, med det nye året – underforstått: Jeg gratulerer med det nye året.

Det kan også godt sies lykkelig jul, lykkelig fødsel – tsjastlivovo rozjedsvo – underforstått med ønske om en lykkelig jul.

God russisk jul!

Om dette har jeg også skrevet en post tidligere: God russisk jul!

*

Posten er bearbeidet den russiske julen, 7. januar, 2018. Jeg lyktes ikke å gjøre bearbeidelsen helt ferdig før det ble leggetid, men også nåværende versjon skal være lesverdig. Det russiske ordet for jul er Рождество. Lyden ж er en stemt zj-lyd, en lyd som ikke finnes på norsk. Derfor transkriberes det av og til sj, slik vi uttaler det, av og til zj, slik det skal uttales.

Mor, hvor skal du?

– Mama, ty kuda? heter det på russisk, med u uttalt på kontinentalt vis, som norsk lang ‘o’, og med trykk på den vokalen. Det er lille Irina som spør, mama Olia, som går ut av rommet de er på. – Mor, hvor skal du? betyr det.

Det er alltid så overraskende når Irina sier noe nytt, som hun ikke har sagt før. Vi har følt hun har lært nye ord i en fart nå, i et halvt år. Det er mange, mange igjen. Dette er første setning med tre ord. Første spørsmål. Det mest avanserte, så langt.

I dag tok hun meg også i hånden, der vi satt nede i kjelleren, foran peisen. Mama Olia monterte vinduslister etter å ha tapetsert veggen hele dagen, i peisestuen, mens Irina og jeg var på besøk hos bestemor. Olia var i garasjen da vi kom hjem, saget til listene. Irina tar meg i hånden, leder meg opp trappen, inn på badet, der hun klatrer opp på den runde ryggløse IKEA-stolen sin, og peker på badekaret: mitsja. Det betyr «vaske seg».

Slett ikke verst.

Da vi feiret nyttår og så på rakettene sa hun for hver hun så: krasota. Det betyr skjønnhet. Det forundret meg også at hun fikk trykket korrekt. Olia retter meg ofte når jeg sier det ordet, jeg har en tendens til å si krasota, med trykk på ‘o’. Hvordan kan Irina vite at Olias måte å si det på er rett, mens min er feil? At Olia snakker russisk morsmål, jeg gebrokkent fremmedspråk?

Irina faller bare rett ned på det riktige. Sjariki, sier vi, «ballon», sier hun. Sjarik er russisk for ballong, eller egentlig for kuleformede gjenstander, har jeg inntrykk av. Også såpebobler er sjariker. Jeg brukte ordet for noen lekekuler vi skulle gå til, ved skolen her i nærheten. Irina liker å klyve på dem, og jeg skulle lokke henne med til dem.

Jeg hadde en følelse av at Irina nå var i stand til å fullt å skille mellom de to språkene hun kan, og til å skjønne at dette ikke er vanlig. Det er sjeldnere hun bruker russiske ord, når hun snakker norsk, og omvendt. Men det er ennå ikke gjennomført, ennå ikke sånn at vi kan være sikre.

Leken vår med dukkene foran peisen blir også litt mer avansert. Tidligere var det bare å sove, spise og gå på do. Nå er det fast prosedyre at noen av dykkene platsjet, «gråter», og må trøstes med å klappe dem på ryggen. Ja boios, sier hun også av og til, med russisk myk ending på den siste s-en, helt umulig å få til for meg. Hun skjønner liksom bare at den skal være der, slik mama Olia snakker.

Men noe av det morsomste var da lille Irina og jeg stod ved det store stuevinduet og stirret på vinterhimmelen. Solen brøt frem fra skyene, og jeg sa det var solntse, det russiske ordet for sol. Solntse na nebe, solen på himmelen. Irina kan også himmelen, og fulgte nøye med. Jeg forklarte henne sangen vi har sunget, pust vsegda budet solntse, pust vsegda budet neba, pust vsegda budet mama, pust vsegda budet ja. La det alltid være sol, la det alltid være himmel, la det alltid være mor, la det alltid være jeg.

– Skjønner du nå, spurte jeg. Lille Irina nikket langsomt med hodet.

Hänssler classic: Bachs samlede verk til 2399 kroner

Det er 172 CD-plater. Det er noe av den aller vakreste musikken som er laget i verden, 178 timer av den. Prisen per CD er litt under 14 kroner, prisen per time guddommelig musikk er 13,50. Jeg kjøpte den i høst, som en tidlig julegave til meg selv.

Jeg er allerede godt bevandret i Bach og hans musikk. Jeg har det meste, og mye i forskjellige versjoner. Orgelmusikken har jeg av Helmut Wacha, messen, oratoriene og pasjonene med Karl Richter, Karl Münchinger og John Eliot Gardiner (Mateuspasjonen i tillegg med Otto Klemperer), kantatene i utvalg av Richter og Gardiner (i tillegg til noen med Rene Jacobs), konsertene med Trevor Pinnock, Brandenburgkonsertene, suitene for orkester og kammermusikk med Reinart Goebel (og Brandenburg i tillegg med Richter), pianomusikken (eller egentlig cembalo) med Andras Schiff (Goldbergvariasjonene i tillegg med Glenn Gould) og musikk for solo cello og solo fiolin henholdsvis med Pablo Callas og Nathan Milstein.

Etter det ble mulig å strømme har jeg benyttet periodene jeg har hatt på Wimp, Spotify, iTunes (eller hva det heter) og Tidal til å høre verkene i andre versjoner også. Så jeg skal kjenne det ikke så verst, til å være en amatør.

Her, med dette kjøpet, får jeg det alt sammen samlet på et sted. Det meste er spilt inn av Helmuth Rilling, og hans Bach-ensemble. De som går og lurer på om det er verdt å kjøpe samlingen, kan tenke på at den inneholder samtlige kantater. Kantatesamligen til Gardiner – som ikke er komplett – koster 2199 kroner. Den består av 56 CD-er. Her er det 60 CD-er med de religiøse kantatene, i tillegg til 8 med de verdslige. Hvilken innspilling man foretrekker er smak og behag, men Rilling er en av de store, dette er helt skikkelig. Jeg liker hans utgave av kantatene og den andre musikken veldig, veldig godt. Det går litt raskere enn hos Richter, litt lettere, men er ikke så rå og kjapp som Gardiner. Gardiner er den nye tid, med originale instrumenter og forsøk på å legge seg nærmest mulig det man tror er originalen. Som sagt, det er smak og behag.

Akkurat nå hører jeg juleoratoriet, sammensettingen av 6 kantater, hver for de seks viktige dagene i julen. Jeg synes det er ubegripelig vakkert, nesten i enhver innspilling, og i hvert fall i de nå fire jeg har. Rilling står ikke noe som helst tilbake fra de andre. Ved siden av de fire jeg har, liker jeg særlig å høre Ton Koopman og Phillipe Herreweghe når jeg har tilgang på strømmetjenester. Det er vel de fire som har de beste, etter min smak.

De verdslige kantatene er ikke så enkle å få tak i, eller finne frem til. Her får man dem alle sammen, og kan høre at den berømte starten av juleoratoriet egentlig er en verdslig kantate for en fyrste av Magdeburg, tror jeg det var. Også av andre verdslige kantater er det lånt litt av, så vidt jeg vet. Jeg gleder meg veldig til å høre dem.

Motettene er også spilt inn av Rilling. De har jeg i en innspilling av Jacobs. Det er vakker musikk, men går kanskje litt langsomt. Jeg har liksom aldri fått helt tak på dem. Kanskje blir det bedre når jeg får dem av Rilling?

Messene, oratoriene og pasjonene til Bach er det beste som er laget av musikk. Det er overveldende mektig og vakkert. Jeg kan ikke huske å ha hørt dem av Rilling, tror ikke jeg har gjort det. Det er kantatene og juleoratoriet jeg har hørt på med strømming. Jeg antar messene og pasjonene er angrepet på noenlunde samme måte, juleoratoriet er i alle fall det, og lover veldig godt for det andre.

Koralene er ganske spesielle, veldig korte verk, ned mot minuttet, og de finnes både for orgel og for kor, så vidt jeg vet. Jeg har bare hørt noen av orgelversjonene, innspilt av Wacha. Med så liten tid er det måte på hva man kan få til, men dette er Bach. Noe av det er guddommelig. Her skal det være arier, hymner, jeg har ikke hørt dem og vet ikke hva det er. Men jeg gleder meg til å sette meg inn i også denne, perifere delen av Bachs verk.

Så kommer orgelverkene. De er spilt inn av en Kay Johannsen, Andrea Marcon, Wolfgang Zerer, Martin Lücker og Pieter van Dijk. Blant andre. Jeg kjenner ingen av dem. De jeg har slått opp har vært ganske unge, Johannsen er født i 1961. Innspillingen jeg har av Helmut Wacha er kjempegreier, de er definerende for meg, og jeg måler alle andre versjoner opp mot dem. Som om Wacha er originalen. Den samlingen består imildertid av 12 disker. Her, med Johannsen er det 20. Så det venter meg en del flere verk.

Tangentmusikken er spilt inn av Robert Hill, for det meste. Han mener jeg å ha hørt om, selv om jeg ikke kan huske å ha hørt noe av ham. Andre som bidrar er Peter Watchorn, Ergeni Koroliov, Robert Levin, Edvard Aldvell og Trevor Pinnok (!). Pinnock har 6 partitaer, Levin de viktige Das Wohltemperierte Klavier (Bachs utrolige prestasjon av å lage preludium og fuge til hver av toneartene på klaveret, heltone og halvtone, dur og moll, og alt uimotståelig vakkert). Levin er kjent, Pinnok er veldig kjent, han er en av de jeg oppsøker når jeg har tilgang på strømmetjenester. Koroliov har Goldbergvariasjonene, for de som lurer på det. Jeg tror ikke jeg har hørt hans versjon av dem.

Også med tangentmusikken er det en del svært lite kjente verk som har kommet seg med. De har virkelig satt seg fore å få med seg absolutt alt. Min samling med Schiff består av 13 CD-er. Her er det 26. Dobbelt så mange.

Kammermusikken er på 10 disker. Det består av arrangementer for Lutt, spilt inn av Oliver Holzenburg, disse kjenner jeg ikke. De berømte og fantastiske sonatene og partitaene for solo fiolin er spilt inn av Dmitri Sitkovetsky, de enda mer berømte og vel så fantastiske suitene for solo cello er med Boris Pergamenchikov. Det var disse suitene for cello som var min inngang for Bach, jeg kunne bare ikke få inn i hodet at det var mulig å lage så vakker og avansert musikk med bare fire strenger. Det var – og er – meg komplett uforståelig. Det er det nærmeste jeg kommer religiøse opplevelser, det finnes ingen vitenskaplige forklaringer på Bach, han lar seg ikke begripe med fornuften. Det er noe overjordisk, religiøst, med ham. Først møtte jeg det i disse solosuitene. Nå møter jeg det i nesten all hans musikk. Rikdommen og mangfoldet i musikken og verkene er med på å underbygge det. Hvordam er det mulig å få til så mye og så bra i løpet av bare ett menneskeliv? Det er virkelig ingen i nærheten. Innspillingene til Sitkovetsky og Pergamenchikov kjenner jeg ikke. Det gjør jeg heller ikke med de som deltar i innspillingene av den øvige kammermusikken, satt sammen av fløyte og klaver, fiolin og klaver, cello og klaver, noe også med cembalo. Jeg har en innspilling av disse med Goebels og hans Köln-musikere, noe av denne musikken er fantastisk, noe mer menneskelig. Det er heller ikke helt sikkert at Bach var komponisten bak alle disse verkene. Om det er han, har man kvalitetsgaranti.

Orkesterverkene består også av 10 disker. Dirigenten er alltid Rilling, men solistene varierer. Jeg ser Levin tar seg av konsertene for cembalo, de har jeg forventninger til. Fiolinkonsertene er det Christoph Poppen og Isabelle Faust som har. Det er en obo-konsert med Ingo Goritzki. Så vidt jeg vet er instrumenteringen hos Bach av og til litt uklar, så man må bare anta hva som er ment å være soloinstrument. Jeg er ganske sikker på at fiolinkonsertene også er spilt inn med tangenter, og omvendt, man har prøvd litt forskjellig. Man har også prøvd med original cembalo og med moderne piano, med moderne piano har det aldri gått bra for meg. Det får jeg ikke til å passe inn, med Bach. Innspillingene jeg hadde fra før, med Trevor Pinnok, var på 5 CD-er. Så også her er det dobbelt så mange, med 10.

Til slutt er det noe som heter Sonstige werke, eller «andre verk». De består av 13 stykk CD-plater. Her er kanoner, det som heter Musikalisches Opfer, die Kunst der Fuge, og mye mer.  Robert Hill spiller cembalo på den siste. Så er det klaver-heftet for Anna Magdalena Bach, det som vel må være «øvelsesmusikk», og også slik øvelsesmusikk for et par andre. Det er noen rekonstruerte verker, noen spesielle kantater og ytterligere noe vokalmusikk. Det er virkelig litt av hvert. Rilling er dirigenten her også, de gangene det skal være dirigent. Solomusikerne er ukjente for meg. Det samme er de fleste av disse verkene.

Til sammen blir det 172 CD-plater. Ganske utrolig. Det er ganske spesielt at vi lever i en tid der det er mulig å kjøpe all denne musikken samlet, og bor i et land der vi har råd til det. Jeg skal posisjonere det ut forsiktig, høre litt og litt, ta en plate av gangen, ved passende anledninger.

Jeg tror – og har inntrykk av ut i fra hva jeg har lest – at det er Rilling som er beholdningen her. De andre bidragsyterne er litt kompromiss, det er ikke øverste hylle, der finnes det innspillinger som er bedre. Men med Rilling får man alle kantatene, inkludert de verdslige, og de viktige messene og pasjonene. Med ham får man også mye av orkestermusikken, konsertmusikken. Musikken som trenger en dirigent. Der er Rilling en av de store i tolkningen av Bach.

Med i settet kommer også en booklet på 296 sider med navn på og katalogisering av alle de ulike verkene, detaljinformasjonen. I tillegg har man en CD-rom med utfyllende informasjon, alle tekstene på tysk, fransk, engelsk og spansk, og informasjon om verkene og innspillingene. Man får også kantatene organisert etter søndagen og helligdagen de hører til. Her er alt man kan drømme om for de som liker statistikk og tabeller og orden. Det er helt skikkelig gjort. CD-romen ser veldig fin ut, de har til og med laget lyd når man blar om i det som skal være et digitalt CD-hefte, men det er jo litt teknologi fra 20 år siden i disse nettider. Folk bruker ikke mye tid på CD-rom nå lenger. De bruker nok ikke så mye tid på CD, heller.

Det gjør imidlertid jeg. Og jeg synes dette er et av de beste kjøpene jeg har gjort. Det vil gi meg rik glede i mange, mange år fremover, Bach er en gave som varer og varer og varer.