Mor, hvor skal du?

– Mama, ty kuda? heter det på russisk, med u uttalt på kontinentalt vis, som norsk lang ‘o’, og med trykk på den vokalen. Det er lille Irina som spør, mama Olia, som går ut av rommet de er på. – Mor, hvor skal du? betyr det.

Det er alltid så overraskende når Irina sier noe nytt, som hun ikke har sagt før. Vi har følt hun har lært nye ord i en fart nå, i et halvt år. Det er mange, mange igjen. Dette er første setning med tre ord. Første spørsmål. Det mest avanserte, så langt.

I dag tok hun meg også i hånden, der vi satt nede i kjelleren, foran peisen. Mama Olia monterte vinduslister etter å ha tapetsert veggen hele dagen, i peisestuen, mens Irina og jeg var på besøk hos bestemor. Olia var i garasjen da vi kom hjem, saget til listene. Irina tar meg i hånden, leder meg opp trappen, inn på badet, der hun klatrer opp på den runde ryggløse IKEA-stolen sin, og peker på badekaret: mitsja. Det betyr «vaske seg».

Slett ikke verst.

Da vi feiret nyttår og så på rakettene sa hun for hver hun så: krasota. Det betyr skjønnhet. Det forundret meg også at hun fikk trykket korrekt. Olia retter meg ofte når jeg sier det ordet, jeg har en tendens til å si krasota, med trykk på ‘o’. Hvordan kan Irina vite at Olias måte å si det på er rett, mens min er feil? At Olia snakker russisk morsmål, jeg gebrokkent fremmedspråk?

Irina faller bare rett ned på det riktige. Sjariki, sier vi, «ballon», sier hun. Sjarik er russisk for ballong, eller egentlig for kuleformede gjenstander, har jeg inntrykk av. Også såpebobler er sjariker. Jeg brukte ordet for noen lekekuler vi skulle gå til, ved skolen her i nærheten. Irina liker å klyve på dem, og jeg skulle lokke henne med til dem.

Jeg hadde en følelse av at Irina nå var i stand til å fullt å skille mellom de to språkene hun kan, og til å skjønne at dette ikke er vanlig. Det er sjeldnere hun bruker russiske ord, når hun snakker norsk, og omvendt. Men det er ennå ikke gjennomført, ennå ikke sånn at vi kan være sikre.

Leken vår med dukkene foran peisen blir også litt mer avansert. Tidligere var det bare å sove, spise og gå på do. Nå er det fast prosedyre at noen av dykkene platsjet, «gråter», og må trøstes med å klappe dem på ryggen. Ja boios, sier hun også av og til, med russisk myk ending på den siste s-en, helt umulig å få til for meg. Hun skjønner liksom bare at den skal være der, slik mama Olia snakker.

Men noe av det morsomste var da lille Irina og jeg stod ved det store stuevinduet og stirret på vinterhimmelen. Solen brøt frem fra skyene, og jeg sa det var solntse, det russiske ordet for sol. Solntse na nebe, solen på himmelen. Irina kan også himmelen, og fulgte nøye med. Jeg forklarte henne sangen vi har sunget, pust vsegda budet solntse, pust vsegda budet neba, pust vsegda budet mama, pust vsegda budet ja. La det alltid være sol, la det alltid være himmel, la det alltid være mor, la det alltid være jeg.

– Skjønner du nå, spurte jeg. Lille Irina nikket langsomt med hodet.