I 2017 har det stort sett regnet. Det gjelder uten i den store verdenspolitikken, der nyhetene ser ut til å ha gått helt i lås, og det gjelder været her på vestlandet hvor vi bor. Det regner hver dag, ofte kombinert med vind, og alltid surt og kaldt. Denne helgen kom imidlertid finværet med sol og frost. Lille Irina og jeg kunne for første gang i år være ute og kose oss litt, ikke bare se hvor lenge vi kunne holde ut før vi måtte hjem igjen.
Mange her i området benyttet anledningen til å reise på hytten på fjellet, organisert på et eller annet vis. Jeg er et hyttemenneske jeg også, har aldri eid noen hytte selv, men stortrives når jeg er der. Nå er jeg imidlertid familiemann, far til lille Irina, og stortrives også med det.
Vi har kolossale mengder ved og grapseved å legge på peisen. Alt arbeidet vi har gjort på huset, alt plankeverket vi har kjøpt, pluss alle busker og trær vi har hogget ned, det er nok for et par vintre. Og det er så kjekt å fyre godt, ikke tenke på å spare på veden, at jeg har bestemt for at når det en gang tar slutt, skal jeg bare kjøpe nytt i like ubegrensede menneske. Neppe hadde jeg forestilt meg jeg skulle være slik et peismenneske. Straks det blir mørkt trekker jeg ned i kjelleren, fyrer opp. Om Irina er våken, blir hun vanligvis med. Så leker vi eller leser vi, eller driver med våre ting, hver for oss. Sånn som nå, når jeg skriver dette innlegget, og hun ser den veldig sultne larven på YouTube.
Det er blitt en favorittbok denne helgen. Vi fikk den til bursdagen av Tante Trude og de, for lenge siden. Først nå har interessen eksplodert. Vi leser den på russisk, selv om vi har den på norsk, det er liksom russisk som er hjemmespråket. Irina blir ikke med på noe norsk, innendørs, når det er bare vi. Da heter den lille larven Gusinitsa, men Irina kaller den Gubitsjok, noe mama Olia mener er et forsøk på å si Tsjervitsjok – liten makk. Første gang vi leste boken, visste ikke jeg hva larve var, og kalte det bare makk, tsjervak. Irina har lagt merke til at man på norsk kan legge til koseendinger, dimminuitiv, og det er kanskje det hun har gjort med Tsjervitsjok. I alle fall leser hun med enorme øyne Gubitsjok, og er veldig opptatt av månen og stjernene om natten, og om solen som er varm. Puppen larven sover i, kaller hun domik, «lite hus», hun vil ikke bruke det korrekte ordet kokon, og hun er veldig opptatt av at larven sover der. Og så er det fullstendig sjokk at den er en sommer fugl etterpå, eller at det er en sommerfugl der, babatsjka. Dessuten liker hun alle farvene, peker på dem og sier dem. Selve historien er det ikke så farlig med, ennå, heller ikke hullene det er i all maten larven spiser seg gjennom. I det hele tatt blar hun fort forbi sidene der larven spiser, for å komme seg til domik, og babatsjka!
I går tok Irina og jeg ut rundt vannet. Vi kom ikke så langt, bare ned til nærbutikken, og tilbake. Det tok flere timer. Fra vi hadde spist frokost, til det begynte å bli mørkt. Irina fikk gjøre hva hun ville. Det var ikke måte på så mye hun ville. Det var jo en god stund siden vi hadde vært ute skikkelig, sist. Ute med all tid i verden.
Lenge, lenge, lenge stod hun nede i vannkanten og kastet pinner og stein i vannet. Hun hadde tykke gode støvler på, og en tykk, varm kjeledress over der igjen. Alt ville gå bra om ikke vannet kom over støvlekanten, noe det nok gjorde. Jeg har det på film, det ser ganske over støvlekanten ut. Dessuten sjekket jeg jo, beina var våte. Det var derfor vi ikke gikk rundt vannet, bare ned til butikken, og tilbake.
– Vi må forte oss, sa jeg til naboen vi traff, etter at vi hadde vært inne og handlet julegodt til rabatt, og en liten søt juice med sugerør for Irina å drikke på. – Irina er våt på føttene. Naboen med sine tre barn gikk inn og handlet hun også. Da hun kom tilbake etterpå, hadde Irina og jeg kommet oss fem meter videre. Hadde hun ventet enda litt lenger, ville vi ha kommet oss ut av skyggen også, inn i solen. Vi gikk i Irinas tempo. Alt var lov. Kanskje tørket de våte beina på veien? Kanskje tørket de ikke.
En morsom hendelse skjedde lenger oppe i Elgveien, den lille gaten som går langs vannet. Typisk norsk tettsted, med fartsdumper, få biler og 30 km/t. Ganske trygt. Jeg forsøkte å presse Irina til å øke tempoet litt, forsøkte å få henne til å bevege seg, i riktig retning, hjemover. En ting var at solen allerede var i ferd med å møte horisonten. En annen at jeg hadde tenkt å lage grøt. Det tar en time. Og så måtte vi være sultne igjen til kvelden, da vi skulle ha ytrefilet av svin, med epler og ananas, potetmos og fløtesaus.
Så tusler jeg av gårde og tenker på mitt. Hva musikk skal jeg høre, bøker skal jeg lese, hvilke russiske ord bør jeg kunne, og hva skal jeg gjøre i morgen? Slike viktige tanker, med hendene på ryggen, og Irina langt bak. Plutselig snur jeg meg, og ser det har flokket seg andre turgåere rundt henne. Irina på bakken. Jeg er 40-50 meter unna, så de ser meg ikke, vet ikke jeg er faren. Tror bare det er et vakkert barn i flott kjeledress etterlatt der på veien. Det er det så absolutt ikke, det er bare Irina og jeg som driver med hvert vårt, som vi så ofte gjør. Jeg tusler av gårde, hun tar seg en pause.
Med tykk kjeledress over tykke klær, så er det ikke så lett å reise seg opp selv. Det krever mindre energi å ligge og vente på far. Da har man også godt håp om å bli løftet opp på en morsom måte. Som hun ble denne gangen også.
Etter denne krevende turen sovnet Irina som en stein, og sov i timevis. Jeg fikk god og lang tid for meg selv foran peisen. Konemor Olia fikk pusle med tapeten i gangen, og alt hun skal skifte ut og pusse opp innendørs. Det har blitt hennes prosjekt, dette her. Hun er veldig aktiv.
I dag, i enda mer strålende finvær, gikk vi rundt Melsvatn, på Jæren. Det vil si, vi gikk ikke rundt det vannet heller. Vi kom bare et puslestykke. Denne gangen var det ikke Irina og min feil, vi hadde klart som ingenting å komme oss rundt. Irina klaget ikke et øyeblikk, verken på kulden eller noe. Hun løp etter oss og foran oss og rundt oss, på de bitte små beina sine, og lekte med isen sammen med de andre barna, eller puslet med sitt for seg selv. Det var det meste av slekten på tur. Alle de som er i Norge. Barna som hadde anledning å være med. Påsmurt niste. Enkelt og greit.
Men nå disse vinterdagene tidlig i januar går solen ned raskt. Mellom tre og fire begynner det å kveldes, i skyggen er det kaldt. Det skal ikke høye åsen til før solen strever med å komme over. Etter å ha brukt en god del tid på å spise, var det best å gå tilbake til bilen. Heller det, enn å gå rundt i skyggen.
Og hele helgen har jeg drukket kaffe og cappuccino fra den nye kaffemaskinen. Jeg har hørt vakker musikk, lest og skrevet, gjort det jeg liker best. Om Irina er våken, er jeg med henne. Fredag var det fenalår og fløtegratinerte poteter, i går altså ytrefilet av svin, i dag oksesteik. Skikkelig mat. Og vi tøyser ikke med frokosten heller, eller med grøten. Det er et godt liv, en god hjemmehelg. Også i januar, når solen står lavt, og kvelden kommer raskt. Med peis og rikelig med ved, er det nesten like så greit. Sjakkturnering har det også begynt. I det hele tatt, det er gode dager, god helg.
En helt grei blogg 