Ny president i USA

I dag får amerikanerne en ny president. Jeg tenkte ikke å skrive så mye om det.

Den gamle presidenten, Barack Obama, var en mediekjæledegge, en president for en ny tid, alltid i stand til å si de riktige tingene og snakke så det inspirerer. Den nye presidenten, Donald Trump, er hatobjekt, alltid i stand til å si noe ufølsomt og feil. Stikk i strid utviklingen mot en mer tolerant og mangfoldig verden.

Det har vært veldig mye støy om dette. Og når støyen blir for stor, slutter folk å tenke. Det har passet Trump bra. Han har nå i mange måneder fått dominere mediene gjennom Twitter-kontoen sin. Man kan gjøre det godt for seg selv ved å unngå nyheter med Trump eller Putin i overskriften. Da får man være i fred. Trump er klikkvennlig. Kanskje er det det som er den nye tid? Mens ideen om toleransen og mangfold står sterkere blant vestens skriveføre, enn blant vestens øverige innbyggere og resten av verden?

Jeg skrev litt om Obama da han ble valgt (Barack Obama blir USAs 44 president og Velkommen Barack Obama). Den gang kom han som en frelser, medier og eksperter la all kritisk sans til side, i Norge klarte vi ikke å bremse i det hele tatt, og gav ham fredsprisen før han hadde gjort noe som helst. Siden er det jo ikke bare pent, alt han har gjort. En god taler skal ha samsvar mellom det man sier og det man gjør, samsvar mellom ordene og det de beskriver, det skal være hold i dem. Det går an å argumentere for at det har vært en mangel hos Obama, og at han derfor som retoriker og taler ikke når opp blant de aller største. Det er nesten som om han har likt å dyrke sine egne talegaver bedre, enn å være president.

Harward professor Stephen Walt skriver litt om Barack Obamas regnskap som utenrikspolitiker i Foreign policy. Overskriften Barack Obama was a Foreign-Policy failure er ikke hans, den er journalistisk. Professor Walt er en realistiker, en pragmatiker, og går mot den veldige idealismen som har preget USAs og vestens utenrikspolitikk både under Obama, og under Bush, ja, helt siden Berlin-murens fall og den kalde krigens slutt. Argumentasjonen kan for eksempel gå med at amerikanerne, som resten var vesten, var altfor optimistiske til den arabiske våren, og slengte seg på med støtte og oppmuntring. Det siste er eufisme også for våpen, penger og bomber. Interesserte kan lese artikkelen selv, jeg deler Walts syn på at idealismen er gått for langt og er for dyr, og ofte bare gjør vondt verre. En realistisk og nøktern vurdering om hva som er mulig å oppnå ville vært bedre for alle parter, i Libya, Irak, Afghanistan og Ukraina, for å nevne bare noen få. John Pilger, plassert godt ute til venstre, skriver atskillig røffere i This week the issue is not Trump. It is ourselves.

Det er noen tall og opplysninger der og andre steder som gjør at man kanskje skulle holde litt igjen med den panegyriske omtalen av Obama. De uavhengige Council on foreign relation survey oppgir at amerikanerne i 2016 slapp 26 171 bomber, 72 bomber per dag. Barack Obama er også presidenten som godtok eller beordret utvidelsen av droneprogrammet. De har begynt å drepe folk med flyvende roboter, amerikanerne. Morderne som trykker på knappen sitter i en ørken i Nevada, bombene som faller faller særlig i Pakistan. Pakistan har godkjent at amerikanerne får fly droner over deres territorium, og drepe deres og andre lands innbyggere. Hver tirsdag har Obama fått listen over hvem som kommende uke skal drepes, og skrevet under på at det er greit. De kaller dem terrorister, og er vel ennå i sin krig mot terrorisme, slik at sivilsamfunnets regler ikke trenger å gjelde. Om den angivelige terroristen er i et bryllup, bombes bryllupet. Setter han seg i en taxi, bombes taxien, selv om den stakkars sjåføren ikke har noen som helst mulighet til å vite at passasjeren han nå får, er en terrorist som skal drepes. Så man kan si sjåføren dør uten å vite hvorfor. Begge disse siste eksemplene er konkrete hendelser, det har skjedd.

Dette siste har gjort at jeg har stilt meg litt undrende til det aller mest høylytte hylekoret mot Trump. Er det blitt viktigere hva man sier, enn hva man gjør, i dagens medieskapte virkelighet? Der alt blir ord og redigerte bilder? I kampen mellom Clinton og Trump var det litt slik. Clinton, som utenriksminister presset på for å bombe Libya. Hun vil ha flyforbudssone over Syria og levere våpen til Ukraina. Bombingen av Libya startet med en flyforbudssone, om man husker. «Beskyttelsen av sivile» endte med bombingen av dem, og fjerningen av statslederen, Mohamar Ghaddafi.

Det siste leder meg inn på det jeg egentlig tenkte å skrive om, og var det som gjorde at jeg håpet jeg skulle klare å begrense meg med ordene. Ledet at USA har den vestlige verden blitt veldig personfokusert i utenrikspolitikken. Det er nesten så det blir en variant av ordene som gjerne tillegges Stalin, en mann – et problem, ingen mann – ingen problem. Man tar livet av ham. Eller, om man vil gjøre det litt mer forsiktig, og han er en maktperson – skifter ham ut. Det var metoden som skulle ordne Irak, fjerne Saddam Hussein, det skulle løse problemene i Afghanistan, få bort Taliban, og det var problemt i Libya: Mohamar Ghaddafi. Nå i det siste har det vært Syria, Bashar al-Assad. I Russland er det Putin, i Ukraina var det Janukovitsj. Få dem bort, erstatt dem med noen nye. Regime change, kalles det på engelsk, regimeskifte.

Også med presidentskiftene i USA ser man sporene av dette. Det er som om USA skulle bli et annet land, under Barack Obama enn George W. Bush, og nå på ny skal bringe oss mot undergangen, med Donald J. Trump. Men den amerikanske utenrikspolitikken følger en ganske rett linje, samme hvem de har hatt som president og som utenriksminister. De er en militær gigant, og de er som et av ytterst få land i verden villige til å bruke denne militærmakten også utenfor egne grenser. De definerer seg som the indsipensable nation, den uunværlige, og de forholder seg retten til å sette lover og regler til side, for å opprettholde sin egen verdensorden. USA skal være lederne. Også Obama trodde på dette, med hvert fiber i min væren, som han formulerte det.

Trump bruker en annen retorikk i utenrikspolitikken. Han har i alle fall gjort det så langt. Han skal sette america first, og har uttalt ting i retning av at USA ikke bør bruke penger på konflikter som ikke tjener deres interesser. Han er ikke realistisk, som omtalte professor Walt, men isolasjonistisk, han vil trekke USA ut. Han sier seg fornøyd om Tyrkia, Iran og Russland kommer til en avtale over Syria, og har uttalt ting i retning som at han kan løfte sanksjonene mot Russland, mot for eksempel en avtale om atomvåpennedrustning. Men aller mest har Trump utmerket seg ved å være veldig sprikende. Og man kan spekulere i om dette er et gjennomtenkt forsøk på å være uforutsigbar, og holde mange muligheter åpne, eller om det bare er et uttrykk for at Trump er veldig impulsiv, og at USA har fått en president litt ute av kontroll.

Uansett er Trump et symptom, på USA som det er, og verden som den har blitt. Med deres måte å føre valgkamp på, hva er det egentlig de venter seg? Skal liksom ettertenksomhet og fornuft være det som trenger gjennom mediestøyen? Trump er klikkvennlig, vil du bli lest, setter du ham i overskriften, ønsker du litt oppmerksomhet, sider du litt om ham på sosiale medier. Trump er polariserende, som verden og medieverden også har blitt det. De som hater ham, hater ham som pesten, men tykkhudet som han er, lever han godt med det. Det er virkelig en tragedie at det er den slags politikere som skal vinne frem.

Men om vi tror problemet løses ved å få en annen president enn Trump, så er vi på ville veier. Det stikker dypere enn som så. Det er ikke personene som er problemene, det er systemene. Enten det er Putin i Russland, Bashar al-Assad i Syria eller Trump i USA. Kritikken bør ikke være så personifisert. Det gjør at man kan henfalle til enkle løsninger, som å skifte personen ut. Problemene som førte til at denne personen kom til makten, var som han var og gjorde som han gjorde, blir ikke løst med det.

Det var det lille jeg hadde tenkt å skrive.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s