Den polsk-tyske ikke-angrepspakten av 1934

Jeg tror ikke jeg får tid til å skrive denne posten ferdig skikkelig med en gang. Den er også vanskelig å få til, med mange detaljer som må sjekkes for å få det riktig. Den vil bli postet litt underveis, i litt forskjellige versjoner, kanskje også noen av variabel kvalitet.

Alle som interesserer seg for historie kjenner til Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland. Den ble undertegnet den 23. august 1939, én uke før Tyskland invaderte Polen og med det utløste andre verdenskrig i Europa. Avtalen er en viktig brikke i oppbygningen til denne krigen. Den sørget for at Tyskland kunne angripe Polen uten å risikere en tofrontskrig mot stormaktene. Sovjetunionen fikk en forsikring om at tyskerne ikke ville angripe dem. Europas to totalitære stater med de motsetningsfylte ideologier nazisme og kommunisme ville holde fred med hverandre. Avtalen var et sjokk, den rystet særlig venstresiden rundt omkring i Europa og ellers i verden. Her hadde forbildet og ledestjernen Stalin og Sovjetunionen gjort en avtale med det som lignet djevelen selv, selveste Hitler og nazi-Tyskland. Verre blir det ikke.

Trodde man. For avtalen inneholdt også en hemmelig del. Den delte Polen mellom øst og vest, og forseglet Polens skjebne. Når Tyskland angrep fra vest og Sovjetunionen fra øst, var vesle Polen sjanseløse. Stormaktene Frankrike og Storbritannia ville ikke komme til unnsetning med mer enn å erklære krig. De ville ikke ha noen reell mulighet til å få betydelige styrker eller utstyr bort til krigsområdene. Polen skjønte dette godt, og merket det kanskje enda bedre. De var i alle praktiske henseender overlatt til seg selv. Tyskernes overgrep mot dem har lenge vært vel kjent. I den senere tid har også Sovjetunionens mange overgrep der godt kommer frem. Under kommunismen var dette lagt lokk på.

Alt dette er godt kjent. Det er et skammens kapittel, for tyskerne og sovjetrusserne, og for nazismen og kommunismen, ideologiene i hvis navn overgrepene skjedde. Polen var et offer for stormaktenes spill. Historiens dom er klar.

Færre kjenner til at det også eksisterte en avtale mellom Tyskland og Polen. Den ble undertegnet fem år tidligere, på dagen i dag, 26. januar, 1934. Da var det Polen som ville ha, og fikk, en ikke-angrepsavtale. Den er vanskelig å få hodet sitt helt rundt, som så mye er i mellomkrigstiden. Polens allierte var jo Frankrike, og Polen hadde ellers forsøkt å få Frankrike med på en krig mot Tyskland, siden tyskerne ikke oppfylte forpliktelsene i Versailles-traktaten. I begynnelsen av 1934, etter at Hitler var kommet til makten, snudde det altså, og Polen gikk med på en slags allianse med Tyskland. Eller, man skal være presis: de avtalte at problemer skulle løses gjennom bilaterale forhandlinger, ikke med millitære midler. Her er avtalen i engelsk oversettelse.

For ordens skyld hadde Polen allerede en slik avtale med Sovjetunionen, inngått to år tidligere, 25. juli, 1932. En liten forskjell mellom de to avtalene var at den med Tyskland gjaldt for ti år, den med Sovjet gjaldt for tre. Begge hadde en mekanisme om at avtalen ville bli automatisk fornyet om ikke den ene parten sa den opp, seks måneder i forkant av dens utløp. For Sovjetunionen gjaldt en eventuell fornyelse i to nye år, for Tyskland i nye ti. Som man skjønner ble begge avtalene brutt da Polen ble angrepet av Tyskland 1. september og av Sovjetunionen 17. september, 1939. Avtalen mellom Tysland og Sovjetunionen ble brutt med Tysklands angrep 22. juni 1941. Så mye var disse avtalene verdt.

Mellomkrigstiden er en notorisk vanskelig periode å holde oversikt over. Særlig gjelder det i Øst-Europa, der det etter første verdenskrig var kommet til en rekke nye stater, og der landegrensene mellom disse statene ikke var riktig avgjort. Det var strid om dem. Og det gjaldt både grenser det skulle være internasjonal enighet om, fastsatt med Versailles-freden og tegningen av det nye Europa-kartet, og det gjaldt grenser man ikke hadde greid å avgjøre. Det var heller ikke så lett. Mens Versailles-avtalen ble forhandlet frem og inngått, rullet en borgerkrig i det gamle imperiet Russland, og mange av de nye statene hadde tidligere vært en del av dem. Det er ikke lett å holde styr på hvordan disse grensene flyttet seg disse årene, hvem som var mot hvem, og hvem som hadde rett på og gjorde krav på hva. At historien i dag er så politisert gjør det hele verre. Her er det kamp om historien, for å kjempe for eller legitimere politiske mål i dag. Ennå er kanskje ikke landegrensene og rettighetene i denne tiden, riktig fastsatt. Historien er i bevegelse, og den er betent.

Polen har bygget seg opp et image av å være den lille staten mellom stormaktene, hele tiden plaget av Tyskland i vest, Russland i øst, tidligere også av svenskene i nord og Østerrike-Ungarn i sør. På slutten av 1700-tallet forsvant Polen som stat, de ble fjernet fra kartet, delt mellom tyskerne (Preussen), Østerrike-Ungarn og Russland, i tre omganger. Men denne historien om den plagede lilleputten har sine modifikasjoner. Polen tok seg godt til rette den tiden de selv var stormakt, alene, eller sammen med Litauen. Det er ikke slik at det er plasser snille, vennlige og fredelige folk i Polen, mens de slemme, farlige og krigerske bare er plassert i omlandene.

Det er bare å se på hvordan det var i mellomkrigstiden, og hvordan Polen kom ut av Versailles-avtalen. Derfra stod de frem som én av seierherrene. Forhandlingene var veldig vanskelige, med svært, svært mange motstridende interesser. Polen hadde imidlertid den fordel at de ønsket landområder fra tyskerne i vest og russerne i øst. Der hadde seierherrene fra den nylig avsluttede verdenskrigen områder å ta av. Det gjorde ikke vondt for Frankrike og Storbritannia å ta gammelt tysk land, og gi det over til Polen. Tyskerne fortjente sin straff. Heller ikke plaget det dem å svekke den mulige kommunistkjempen i øst, de russiske bolsjevikene. Verre var det kanskje i sør, hvor de polske grenseområdene gikk mot den nye og sammensatte staten Tsjekkoslovakia, også en del av et tidligere imperium.

Denne historien er fascinerende. Det er mulig å drukne seg i detaljer, forsvunnet fra den vanlige narrativen – eller fortellingen – om hvordan første verdenskrig ledet til den andre, og deretter videre til den kalde krigen, hvem som var offere og hvem som var overgripere. Det er mange ting vanskelig å få hodet sitt rundt, som for eksempel at polakkene heller støttet de røde kommunistene i borgerkrigen, siden de hvite neppe ville innebære noe godt for dem. Polen deltok også i borgerkrigen, de angrep yttergrensene av det veldige russiske riket, områder som i dag er i Litauen og det vestlige Ukraina. Det er virkelig mye å holde styr på. Man skal være forsiktig når man uttaler seg.

Si bare ikke Polen var noe offer. Den andre polske republikken, som var navnet på landet denne tiden, det eksisterte mellom 1918 og 1939, de var i konflikt i alle sine grenseområder. Nå må jeg gå…

Polen var ikke noe offer på denne tiden. De var kommet veldig godt fra Versailles-avtalen. De fikk det meste de kunne håpe på, siden de både i øst og vest hadde land og stater seierherrene gjerne tok land fra. Frankrike og Storbritannia hadde ingen spesielle ønsker om å beskytte tysk land, og tyske interesser. Heller ikke var det noen særlig iver etter å hjelpe kommunistene i øst, landet som først var Russland, så ble Sovjetunionen. I øst hadde Polen historiske krav på det meste av landet mellom Østersjøen og Svartehavet, det hadde alt sammen vært del av det tidligere Polske eller Polsk-litauiske riket.

Nå må jeg gå for i dag…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s