USA, Ukraina og vi

Det er i USA det skjer om dagen. 20. januar var innsettelsesdagen for Trump, det er alltid den dagen for amerikanske presidenter, og det er ennå ikke en måned siden. Likevel er det som om det er en kjernefysisk nedsmeltning av nyheter derfra, den ene skandalen skyver den forrige til side, hver dag er han og hans adminstrasjon toppnyheter for noe de har gjort, sagt eller blitt utsatt for.

I dag, nettopp nå, for under en time siden, er det en tale han har holdt, der han i kjent stil går løs på pressen for å være uærlige, hatefulle og bringe «fake news», falske nyheter. Falske nyheter og alternative fakta må være noen av de ordene som raskest har gått inn i dagligspråket til hvermannsen, siden de ble brukt første gang. I går var det at Trump åpner for å gå bort fra prinsippet med tostatsløsning i Israel, i forgårs var det Michael T. Flynn, sikkerhetsrådgiveren, som fikk sparken. Etter 24 dager i jobben. Ny rekord. Aldri før har en amerikaner i en så høy stilling blitt avsatt så fort.

Forbrytelsen til Michael T. Flynn var at han snakket med russernes ambassadør over telefon i dagene før Trump ble president, altså mens Obama ennå var president. I disse samtalene skal Flynn også ha diskutert sanksjonene mot Russland, noe han først benektet, så innrømmet kanskje å ha gjort. Offisielt er dette grunnen for at han måtte gå, eller ble bedt om å gå av frivillig, som han gjorde: Han løy om disse samtalene til visepresident Mike Pence, og til den høyeste sikkerhetsrådgiveren må presidenten og hans stab ha full tillit, og så videre, og så videre.

Det er ramaskrik. Og det koker over for noen, at kanskje Trump også må gå med i slengen. Det ymtes blant intelligente folk at han er sinnsyk, uegnet, ukvalifisert, og at han ikke har peiling på hva han driver med. Konfliktene innad i adminstrasjonen, og mellom Trump og hans egen sikkerhetstjeneste, særlig CIA, det blir brukt som påskudd – eller halmstrå – om at en president de hater som pesten, må gå.

Kanskje det. Men det er nå en gang noen millioner amerikanere som har valgt ham. Mange hadde som grunn at her kom endelig en som våget å ta et oppgjør med elitene, en som så å si talte Washington midt i mot. De ville nok ikke finne det helt greit om de samme elitene sørget for å få Trump avsatt, om det var aldri så gode grunner for å gjøre det.

Samtaler og diskusjoner om Trump får folk til å gå amok. Her er en artikkel verdt å lese, den heter The leakers who exposed Genn Flynn’s lie comitted serious – and wholly justified – felonies. Den er skrevet av Glenn Greenwald, den samme Greenwald som hjalp Edward Snowden å publisere sine lekasjer om NSAs ulovlige og grunnlovsstridige virksomhet. Sjefen for NSA, James Clapper, løy om det, ikke bare for det amerikanske folk og resten av verden, som alle toppolitikere og sikkerhetsfolk gjør, men han løy også til kongressen, de som skal kontrollere ham. Det var ikke noe ramaskrik mot ham, derimot var det det mot Snowden, han er den dag i dag flyktning i Moskva, og får ikke engang lov til å komme til Norge for å motta Ossietzky-prisen til Pen-klubben. Den norske stat vil ikke garantere for hans sikkerhet. Clapper beholdt jobben hos Obama til absolutt siste dag.

Så den veldige moralske indignasjonen skulle man kanskje være litt skeptisk til. Eller er det kanskje slik at det er verre å snakke med Russland, enn å spionere på egne og andre lands borgere, avlytte telefonen til venner og fiender, helt opp til Angela Merkel, og alt det andre Snowden har avslørt amerikansk etterretning egentlig drev med? Er det virkelig blitt så om å gjøre at Russland og USA skal være i konflikt med hverandre?

Jeg har som kjent familie i landet som på mange måter er årsaken til konflikten, landet som virkelig satte det i gang, Ukraina. Der har de en president og en administrasjon som går både Trumps og Putins en høy gang. Porosjenko er en søkkrik oligark, og har som en av de ytterst få i Ukraina blitt rikere de siste par årene. Han kom til makten ved et valgkupp, arrangert av en annen oligark, Dmitrij Firtasj, på et møte i Wien, der bokseren Klitsjko ble overtalt til å gi sin og sitt partis støtte nettopp til Porosjenko. Dermed stod han praktisk uten motkandidat, etter at den sittende og lovlig valgte presidenten, Janukovitsj, var jaget bort. Bokstavlig talt.

Det hadde vært lettere å tilgi dette om det hadde gått bra i Ukraina. Men økonomien har falt, med tosifrede prosenttall i året, etter nivåene som allerede var så lave at de var med og førte til Maidan-revolusjonen. I vestlige medier virker det som om de har ytringsfrihet nå, i Ukraina, men mediene er – som før – eid av oligarkene, og det er straffbart å mene og å ytre noe som går i mot den rådende, nasjonalistiske politiske oppfatningen. Det finnes også en folkejustis, eller hva det skal kalles, med gjenger og bander som kaster meningsmotstandere i søppeledunken – fortsatt bokstavlig talt -,  eller dreper dem. Politisk motiverte drap i Ukraian har begynt å nærme seg 90-tallet, og forekommer virkelig mye mer enn i Russland, der de til gjengjeld får mye mer oppmerksomhet.

Akkurat nå er det krise i Ukraina, på mange måter. Krigen i Donbass har blusset opp igjen, og man slår hverandre i hodet om hvem som har skylden og hvem som begynte, mens boligområder blir bombet. Det er stort sett pensjonister som bor der, riktignok. Resten har flyktet.

Krigen ødelegger økonomien i Ukraina ytterligere, selvfølgelig. Det østlige Ukraina har alltid vært motoren i Ukraina, det er gruvedrift, kull og koks. Nå i dag skal det visstnok være en blokade, jeg snappet opp en melding fra president Porosjenko om at blokaden måtte oppheves. Ukraina trengte kullet for å holde strømforsyningen i gang. Den amerikanske ambassaden i Ukraina, med den nye ambassadøren, Marie Jovanovitsj, har også en melding i den forbindelse. Noe sånt ville aldri skjedd med den forrige ambassadøren, Geoffrey Pyatt, eller president Pyatt, som han av onde tunger ble kalt. Økenavnet tilsa at han hadde mer makt over Ukraina, enn deres egen president, Porosjenko. Det var Porosjenko som måtte stå skolerett overfor ambassadøren, ikke omvendt.

Det svirrer også rykter om at Ukraina vil gå tom for gass. Folk er ganske redde. Gass er energikilden, for strøm og for matlaging. Uten gass, stopper landet opp. Meldingene går ut på at strømmen skal bli slått av seks timer hver dag, for å spare på gassen. Jeg vet at i et land som Ukraina har rykter lett for å spre seg, jeg vet ikke hvor mye som ligger i dem. Jeg vet at landets pengeproblemer er reelt nok, de er i en kontinuerlig tilstand av akutt pengenød, og det ser vel ikke akkurat ut til å være noen bedring i sikte. Videre er de i konflikt med Russland, også handelskonflikt, og har tidligere gått høyt ut på banen om at de ikke vil kjøpe gass av «sin fiende».

Jeg synes det er ganske spesielt at vi i Norge og resten av den vestlige verden klapper i hendene, og synes dette er flotte greier. Jeg kan ikke skjønne at vi på grunn av dette skal kaste penger inn i NATO, verdens suverent største, mektigste og farligste militærorganisasjon. Nå også ledet av en amerikansk president tenkende mennesker er enige om er en ukvalifisert galning.

Det er best ikke å følge å så altfor nøye med. I urolige tider som dette er det kanskje best å lese gamle tekster, gamle klassikere, finne frem til ting som viser at livet er verd å leve, verden verdt å bevare. Ikke følge med så man blir provosert og sint og redd, den nye folkesykdommen over store deler av verden, sånt som gjør at menn som Trump kan bli president. Sånt som gjør at du får det for deg at du vil ha det sånn som du vil, på dine premisser, på andres bekostning, øyeblikkelig.

Vi reiste ut til skøytebanen i dag, vår lille familie på tre. Mama Olia hadde ikke med seg skøyter. Hun skulle hjelpe lille Ira på isen. Jeg hadde mine nye, men ennå med en gammel kropp, stiv og støl, umulig å gå fort og elegant. For lille Irina var det ennå for vanskelig, to år og fem måneder som hun er, hun fant ikke ut av det. Støttet av mor lirket hun seg utpå, skled litt uten selv å sørge for bevegelsen, før hun satte seg ned, la seg ned.

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

For første gang på isen!