Første overnatting uten mor for lille Irina!

Lørdag var det bursdagsselskap for søskenbarn Andreas, og vi tenkte vi skulle benytte anledningen til å prøve Irinas første overnatting uten mor. Hun er og har vært litt bortskjemt om nettene, lille Irina, med mor ofte ved siden av, og lenge, lenge med fri, disponibel morsmelk natten gjennom. Hun har hatt det godt. Men som på så mange felt i livet har stort og langvarig velvære sin pris, har man vennet seg til å ha det for godt, kan det bli vanskelig når tidene en gang skifter, og også lille Irina må lære seg å sovne og sove uten mor i nærheten.

Bursdagssesongen i vår slekt er de første månedene i året, da kommer de tett, og med minst tre barnefamilier blir det alltid en del gjester. Tante Tone hadde laget meksikansk gryterett og pizza, sånn meksikansk gryterett der det alltid er godt når det er litt skarp og sterk smak på den, når man virkelig kjenner smaken i munnen, og så pizza altså, for barna. Etterpå var det suksesskake og andre kaker, og sosialt samvær til kvelden var så langt utpå at det var på tide å gå hjem.

For mor og meg var det altså å gå hjem, for Irina hjem til bestemor. Vi hadde forberedt henne på det, og sagt at nå skal du sove hos bestemor. I kjent stil var hun helt enig, uten at det går an å garantere hun helt hadde skjønt hva vi sa til henne. Men det gikk til å begynne med veldig fint, lille Irina gikk på de små beina sine de noen hundre meterne fra tante Tone til bestemor, og hun roet seg ned der med å leke med togbane, og løpe litt rundt. Hun var i god form.

Hun har litt østeuropeisk døgnrytme. Norske barn legger seg mellom syv og åtte, etter hva jeg forstår, for at foreldrene skal ha litt kveld og for at barnet selv skal tidlig opp og i barnehage. Lille Irina legger seg sjelden før ti, og det hender hun legger seg etter elleve, og senere også, har det hendt. Her hos bestemor var tiden inne litt over ti. Vi hadde kjøpt ny tannkost og ny pysj, og bestemor hadde kjøpt tannkrem for barn – en slik suksess at lille Irisjka vår pusset tennene to ganger. Først i bursdagsklærne, så i pysjen.

Etterpå løp hun opp i sengen hun skulle sove i, sengen til bestemor, – ja! ropte hun, da vi spurte om hun ville sove der. Den eneste bagatellen var at hun la seg feil vei, med hodet langt nede i fotenden, og putene langt unna. – Bjørnen soven, bjørnen soven! i sin karakteristiske versjon av den norske barnesangen: aldi væ’e tyyyyyyyyyyyyyyyggg! og så løpe.

Det ble altså ikke noen søvn i denne omgang. Og heller ikke i neste. Jeg forsøkte å gå rolig ned, og la Irina sove med bestemor, men jeg måtte en liten stund gå like rolig opp igjen. Irina roet seg ikke. Og jeg trenger mindre søvn enn mor gjør.

Så jeg overtok, så mor kunne sove, noe hun nok ikke gjorde uansett. Inne hos meg var Irina veldig, veldig glad, smilte bredt og lykkelig i den nye pysjen, og krøp stadig vekk opp i sengen – bare for å krype ut av den igjen, og leke videre. Det var biler, duplo og plastelin, sånn nymoderne leire. Den fikk hun selvfølgelig ikke åpne, der med sengen, og Irina var lydig som bare det, og nøyde seg med å si fargen på plastelinen. Som vanlig på engelsk, green, black, white, yellow, uttalt uten snev av aksent.

Til slutt sovnet hun. Da hadde det vært mange falske alarmer, falske, omvendte alarmer, der jeg var ganske sikker på at nå skulle hun endelig roe seg, bare for å se at hun enda en gang snudde seg rundt, og slengte beina ut av sengen og stod opp, igjen og igjen og igjen. Klokken var vel nærmere halv ett, vil jeg tro, da hun endelig fant roen.

Da fant imidlertid ikke jeg den. Jeg sov elendig hele natten. Irina sov mer eller mindre til vi vekket henne – halv elleve på formiddagen. Vel å merke var dette ny tid, sommertid, kanskje et greit symbol på hva som hadde skjedd med oss også. Vi går også inn i en ny tid nå som Irina kan sove ute. Mye vil bli lettere.

Irina våknet barnetung av søvn, og ble båret ned til frisk søndagsfrokost i den nye, hvite pysjen sin med to fugler på. Der fikk hun spist litt skive med leverpostei og drukket litt biola, før det var ut og løpe frem og tilbake på gulvet. Sånn ble hun løpende mer eller mindre til det var på tide å komme seg ut på tur. Ute ventet en flott solskinnsdag, og en ny tid, sommertid.

Ty, svinja…

En ny, kort språk om Irina og språket. Som alle små barn hender det hun søler litt når hun spiser. Ved en anledning sølte hun på en måte hun sjelden gjør, hun fikk yoghurt eller hva det var i munnen, og spyttet det ut igjen, om det var for varmt eller det var noe annet som bød henne i mot. – Din gris, sa Olia, på russisk, – ty svinja. Direkte oversatt er det «Du – svin», eller som vi ville sagt det på norsk: Du er et svin. Eller du er en gris.

Vi fant ikke ut hva som var problemet. Olia ble jo veldig sint, for det grapset, og Irina satt der med de store øynene sine, uten å kunne forklare hva det var. Situasjonen roet seg kort etter, og Irina spiste ferdig til hun var mett.

Siden satt Irina og jeg og spiste grøt jeg hadde laget, risengrynsgrøt. Det var helt sikkert lørdag. Jeg hadde laget til meg selv, og så kommer hun løpende, Irina, og vil ha hun også. Det er jo veldig koselig, og jeg gir villig fra meg. Det er smør som smelter, og kanel og sukker, skikkelig tradisjon. Vi spiser ofte samtidig med samme skje, eller fra samme tallerken, med hver vår skje, eller jeg setter litt av min grøt over til henne på en liten skål, slik at den raskere kjøler seg ned. Denne gangen gjorde jeg ikke det, og forsynte henne og meg selv, raskt, så vi begge skulle få spist opp grøten mens den var varm.

Så faller det en klump grøt ned på den lyseblå strikkegenseren hennes. Det setter seg skikkelig fast i trådene fra garnet, jeg vil skrape det opp og unngå flekker, men det er som man skjønner vanskelig. Og grøtklumpen er ikke noe å spise, hårete som den er blitt, og noe falt på gulvet også. – Svinja, sier lille Irina, i akkurat samme tonefall som moren hadde sagt til henne. – Ty svinja.

Ну, ладно…

Det måtte nesten blir kyrilliske bokstaver i overskriften denne gangen. Det er en frase jeg har ventet på siden Irina ble født, og før hun ble født, et barn som sier nu ladno – eller, i lydskrift no, ládna. Det betyr noe sånt som, «vel, la gå da», men er mye mer elegant og stilig. Det er hva jeg ville svart hvis russisk var en dialekt, og jeg skulle sagt hva som var mitt favorittuttrykk i dialekten. Nu, ladno, er svaret, Ну, ладно. I går sa Irina det, da vi var på stranden på Ølberg, og hun ville klatre opp sklien i det lille lekeapparatet. – Du må gå rundt, sa vi til henne, – du må gå rundt. – Nu, ladno, sa lille Irina.

Og gikk rundt.

Nye billetter til Kiev

Så kjøpte vi billetter på ny! Hele sommerferien! For første gang betaler vi fly for alle tre, også lille Irina regnes som et lite menneske, et barn som trenger eget flysete. Dermed ble det litt dyrere, men ikke verre enn at det går uten problemer for oss. Det er alltid spennende når billettene kjøpes, når de blir betalt, og vi sitter der og venter på bekreftelsen. Reisen går via Köbenhavn og München ned, Frankfurt og Köbenhavn tilbake, eller om det var omvendt. Reisetiden er ganske bekvem, med korte flybytter og mye løping på vei ned og opp, men at vi kan reise herfra klokken 1600, og være hjemme klokken 1325. Dog, det betyr at vi reiser fra Kiev 0625 – og vil være der 0125. Midt på natten. Likevel venter vi full oppvertning når vi kommer ned. Det er alltid slik. Vi gleder oss!

Olias bursdag

I dag er det bursdagen til konemor, heltinnen og fargene i huset. Med henne er ingen dager grå, ingenting kjedelig, ingenting vanlig. Som vanlig gir jeg henne en tur hjem til Kiev i gave, det er alltid slik, det er den gaven hun setter mest pris på, og den jeg liker best å gi. Så har jeg henne under kontroll. Ellers kan hun finne på å reise tidligere enn jeg, fri som hun er, og uten henne, liker jeg meg ikke. Dette skal være en minnepost, høydepunktet i vårt forhold, det som burde vært bryllupsreisen, men som foregikk noen måneder etterpå. Det var vår tur i høstferien, til Molotsjnie.

Men først litt om hvordan vi feiret dagen i dag. Lille Irisjka er i rivende utvikling, og en fest hver dag og hver natt. Selv når hun skriker, får vi ikke nok av henne. Nå har hun fått for vane å åpne døren ut til terrassen, og gå ut der og hoppe på en liten sportstrampoline. Ellers løper hun rundt omkring, og roper på meg når det kommer fly. Er det kaldt, tar hun på seg sko eller tøfler, og lue. Aldri noen jakke eller noe sånt. Mama Olia er veldig streng på at lille Irisjka skal kle seg varmt, men det lille barnet sier ne nada så hjerteskjærende og inntrengende at selv ukrainske russere må gi etter. Vi i min slekt har mange varmblodige som kaster klærne raskt, både jeg, min far og en søster gjorde det, eller gjør det, og det kan se ut som lille Irisjka er én av oss. Jeg forstår henne i alle fall godt, og tar alltid hennes parti. Moren kler henne altfor varmt.

I dag fikk vi moren med på tur. Irisjka og jeg går tur så godt som hver søndag. Det er imidlertid sjelden vi får mama Olia med. Det gjorde vi i dag, på bursdagen hennes. Derfor kjørte vi litt lenger enn planlagt. Jeg hadde sett for meg rundt Sviland, et sted, men vi endte opp borte med Lutsivassdragene, et lite sund ved en hyttelandsby, og noe som het Alsnes ikke så langt unna. Jeg kan ikke huske å ha vært der før, men fint var det. Olia var i strålende humør. Hun sover godt om nettene nå, etter å ha sluttet å amme i luksussen alder for Irina. Og vi gikk frem og tilbake langs veien, hun og jeg, mens Irina satt og sov i bilen, der hun var sovnet på veien. Turen ble amputert av at Olia hadde tatt på henne latterlig mye klær. Lag på lag med gensere, strømpebukse og varmt bamsekostyme, og tjukk kjeledress utenpå der igjen. Ikke bare endte Irina opp som en klump, og hadde vanskelig for å bevege seg, altfor varmt ble det også, så hun ville egentlig bare sitte ned eller tilbake til bilen. Så sånn gikk den turen. Hyggelig var det likevel. En annen hilse fra fargerike Olia, var at akkurat i det vi var i ferd med å gå, nisten skulle oppi bæremeisen og Irisjka hadde ytterklærne på, så fant hun ut at det var på tide å klippe håret mitt. Da var det ingen bønn. De er nådeløse, de ukrainske russerne.

Etterpå, da vi kom hjem, laget jeg lasagne til henne, og åpnet vin. Lille Irisjka løp omkring på terrassen og i hagen, i bare strømpebukse og gensere. Så løp hun inn og hentet lue og sko, når det ble for kaldt. Kom det fly, ropte hun på meg. Da fikk lasagnen være lasagne. I kjent stil orket ikke Olia vente på at lasagnen skulle bli ferdig, og spiste rester og pepperronipølse mens retten ble tilberedt. Sånn er det hos oss, det er vi vant med, fart og moro, alltid en overaskelse i neste minutt, forutsigbarhet er et ord vi aldri har brukt de årene vi har vært gift.

Det året vi giftet oss måtte jeg vente høsten gjennom på at Olia og jeg skulle få familiegjenforening, slik at hun fikk komme til Norge, og vi fikk være sammen for alltid. Den høsten reiste jeg straks til Kiev, så snart høstferien begynte, og derfra reiste hun og jeg straks videre til Krim. Det ble først en tur med komiske forviklinger, der det først var tull og vas og improvisasjoner med togbilletten, før vi i Simferopol kjøpte billett feil vei. Vi skulle til Evpatoria, og Molotsjnoje, men kjøpte billetter til Sudak. Og vi tullet noe forferdelig også etter at dette ble oppdaget, slik at vi først reiste til noe som het Mirnie, eller noe sånt, før Olia husket hvor det egentlig var vi skulle, og vi omsider, omsider kom oss på riktig buss.

Med det var det helt mørkt da vi kom frem. Gatelys fantes ikke, heller ikke lys på husene. Sånn er det i fattige land, der sparer man. Norge og vesten er blitt helt urealistisk så mye som er lyssatt. I alle fall, i Molotsjnoje finnes ingen hoteller, det er en bitte liten landsby, et skikkelig tidløst sted, som har sett revolusjoner og imperier reise seg og falle, og hvor det går an å kjenne seg noenlunde igjen gjennom årenes løp, i motsetning til hos oss på Ganddal, i Sandnes i Norge. Men at det ikke fantes hoteller, ikke lys, og ikke så mye, var et problem for oss, som ganske desperat trengte overnatting, og ikke hadde noen avtaler eller nødløsning. Jeg husker noen hunder som gjødde noe uhyggelig, og en kar som satte opp et helt latterlig sterkt lys, for å se hvem vi var, eller hva det nå var han ville. Til slutt kom det et menneske passerende forbi, slik at Olia kunne spørre om hun tilbød overnatting. Slik er det der, ganske uvanlig og fascinerende for en kald og bortskjemt nordboer som jeg. Damen hun spurte tilbød ingen overnatting, men hun kjente noen som gjorde det, og tok oss med dit.

Slik havnet vi i hus med han Olia sier var ordfører i den lille landsbyen. Det var en alle tiders, uvirkelig uke. Vi fotograferte enormt, helt enormt, på en Nokia mobiltelefon og Fuji Finepix 100 digitalt lommekamera. Det var første gang vi hadde hver vår, sånn skikkelig, slik at vi hele tiden kunne fotografere hverandre. Og jeg fotograferte henne noe så til de grader, noe så utover alle grenser, det er nok som gjør at vi begge føler denne ferien var veldig mye lenger enn de fem dagene. Det er så veldig, veldig mange bilder. Og på alle bildene er Olia så vakker at det ser ut som en spøk, en bløff, en slik folk prøver seg med for å lokke til seg falske facebookvenner. Hun ser ut som en modell. Og så skal jeg liksom være gift med henne.

Sånn ser jeg også ut på alle bildene jeg er med. Jeg smiler, slik jeg er lært opp til, men jeg virker så malplassert og utilpass og stiv at jeg virkelig får frem at det er helt sykt, helt sykt, at en som jeg skal være gift med en blendende skjønnhet, som Olia. Hun, derimot, er profesjonelt naturlig på alle bildene, smilene og glad, avslappet. Ingen problem. Alt som det skal være. Flere av bildene er klassikere for meg, høydepunkt i mitt liv, som å fotografere lykken. Hun har på seg en hvit, lett, liten kjole hun kjøpte på Krim for mange år siden, skikkelig sommerkjole, 30 kroner. Sandalene er av den billige typen, men barbeint i dem blir hun så veldig naturlig, uimotståelig for meg. Og så står hun på rulleskøyter, hun og jeg på rulleskøyter. Jeg kan jo litt, etter å ha vokst opp i Norge, nokså vant med ski og skøyter, jeg får det til,  om enn jeg langt fra er noen ekspert. Hun får bambiskjønnheten over seg, bambi på usikre ben, og de nakne beina opp i kjolen – det er ikke å skrive blogg om.

Nei, dette var ferien sin. Familien vi bodde hos, det var et litt eldre ektepar, neppe mer enn i sekstiårene, og med en datter som hadde funnet seg en mann, Sergej. Han der Sergej, han hang sånn med Olia at jeg ble helt sjalu, og klarte å oppføre seg mye mer avslappet enn jeg klarte, enda jeg var gift med henne, han gift med en annen. Olia sjarmerte også faren i huset, en veldig hyggelig fyr, forresten, skikkelig gammel russer, herlig type, bare at jeg ikke hadde så mye å snakke med ham, og ikke strakk russisken min til, heller. Jeg kunne tydelig se på ham, hvor skuffet han var, når han kom til bords, og bare jeg satt der, ikke Olia. Da ventet noen minutter trykket stillhet og anstrengt samtale, før Olia kom, og alt løsnet, alt løsnet.

Det var denne ferien jeg hørte Jersey Girl, av Tom Waits, for første gang, skikkelig. Jeg satt inne på rommet, og hørte på den, mens Olia satt inne på kjøkkenet og snakket med Sergej og med faren i huset, eller hvem det nå var hun snakket med. Rent sentimental ble jeg. Det er ikke så rart, når man tenker på den sangen jeg hørte, og ser på bildene av Olia fra denne tiden. Hun er Kiev girl, don’t bother me, cause I ain’t got no time, I’m going to see the girl of mine, nothing else matter in this whole wide world, when you’re in love with a Kiev girl, skiftet jeg det til. Det var mange andre tekstlinjer også. Jeg hørte sangen om og om igjen.

Mye har jo skjedd siden den gang, både med oss, med familien vi bodde hos, og med Krim. Vi traff datteren i huset året etter tror jeg det var, også på Krim, Evpatoria, helt tifledig, og i en annen by. Hun kunne da fortelle at Sergej hadde forlatt henne, dratt til Tsjekkia, fått seg jobb der, kanskje dame, det husker jeg ikke. Det er dypt, dypt tragisk selvfølgelig, den lille familien hadde det vanskelig nok når de hadde en ekstra mann og arbeidskraft til å hjelpe dem. Det er mye å si om dette, det vil ikke bli sagt av meg.

Det var i oktober, denne ferien, så det var praktisk talt ingen turister utenom oss. Det er ikke engang praktisk talt, det var bare oss. Vi hadde hele strendene, alt for oss selv. Det var vanlige, norske sommertemperaturer, fin norsk vestlandssommer, slik jeg er vant med fra hele min barndom. Olia kunne fortelle fullt av historier fra sin barndom, også, minner fra stedet og fra området i nærheten. I Molotsjnoje ligger verdens korteste jernbanstrekning, på omtrent halvannen kilometer. Fra landsbyen til stranden. Alt var stengt for sesongen, når vi var der. Alt var stille, alt dødt. Ingen ekstra butikker og kiosker var oppe, bare de vanlige.

Det var en veldig rik tur. Jeg husker ut og inn hva som skjedde alle fem dagene, hva vi gjorde, og hvordan jeg fikk med meg Olia på en nokså lang rundtur siste dagen, rundt hele landsbyen, hele dagen. Olia var i strålende humør, denne, som alle de andre fem dagene. Jeg har gått dem igjennom, om igjen og om igjen i hodet, og jeg har sett gjennom disse bildene utallige ganger.

Så det er uvirkelig og rikt hver på sin måte, høstferien den gang og bursdagen i dag. Nå er vi forhindret fra å reise til Krim, det er politikk som griper inn i dagliglivet vårt. Det går ikke tog fra Kiev, og det går heller ikke fly. Vi må reise via Russland, eller betale taxi og bestikkelser. Vi vil neppe komme oss til Krim igjen, før toget går. Inntil det vil vi ikke få snakket med vennene våre og bekjentskapene våre dernedefra, de vi har bodd hos. Men dette er ikke noe vi tenker mye på, vi har mer enn nok med å være i Kiev sommerne, særlig nå som vi har lille Irisjka å vise frem til babusjka og Olias lille familie.

Diskusjonen om Canadas utenriksministers ukrainske bakgrunn

Da Christina Alexandra – eller Chrystia – Freeland overtok stillingen som Canadas utenriksminister etter Stephane Dion i januar i år, vakte det ikke så enorm oppsikt. Utenfor Canadas grenser ble det lagt litt vekt på at hun var Canadas første kvinnelige utenriksminster på 24 år, og at hun stod på listen over canadiere med nektet innreisetillatelse til Russland. Den listen havnet hun på i 2015. Hun skrev selv en artikkel om hvorfor, på Brookings, My Ukraine, and Putin’s big lie. Artikkelen er så velskrevet at det er sjelden politikere er i stand til å skrive sånn uten profesjonell PR-hjelp. Men så har jo også Freeland en fortid som journalist og forfatter. Det er i følge henne selv noe av årsaken at hun ble nektet innreisetillatelse.

I alle fall, artikkelen er et retorisk mesterverk. Hun skriver at hun var lei seg for innreiseforbudet, at hun «regner seg som russofil», at hun «snakker språket», har fordypet seg i og studert litteraturen. Så fortsetter hun med at hun også er en del av Canadas ukrainske samfunn, eller Ukrainian-Canadian community, og videre at besteforeldrene på morssiden flyktet fra Vest-Ukraina etter at Stalin og Hitler tegnet sin ikke-angrepspakt. Deretter er det kort om drømmen om et fritt Ukraina, «slik det hadde vært en kort periode i kaoset etter revolusjonen i 1917», men at de måtte leve i «politisk eksil».

Slik blir det tegnet en ganske gripende historie om en familie som måtte flykte fra hjemlandet sitt, leve i eksil, og greide seg som best de kunne, inntil tidene nå er blitt annerledes. Det blir referert til en del historiske kjennsgjerninger, Molotov-Ribbentrop-pakten, eller Stalin og Hitler, som det heter her, og om revolusjonen i 1917. Hun forteller om det ukrainske samfunn i Canada, det teller ganske mange, og består av flyktninger, som henne. Så er det hvordan hun har slått seg opp i Canada, blitt medlem av parlamentet, og hvordan hun som politiker og journalist har kritisert Russland, av grunner få kan være i mot, som hvordan oligarkerne har vokst frem og hvordan Russland kriget i Tsjetsjenia. Hun skriver ikke engang at hun har kritisert det, bare at hun har skrevet om det, som journalist. Og hun har aldri vært nektet visa, som hun skriver, inntil nå. Deretter er det om krisen i Ukraina, Freedland blir her tydelig provosert, men holder seg i skinnet og skriver aldri usaklig, om enn noe av det hun skriver som fakta, er diskutabelt, og blir diskutert, intenst. De diskusjonene skal ikke jeg gå inn i. Det er ikke den som er hovedsaken med dette innlegget mitt.

Jeg vil i stedet vise til en artikkel som ble publisert i OttawaCitizen. Det er en avis jeg ikke kjenner, men som jeg lenker til her fordi med den kommer man raskest inn til kjernen i denne historien her, og den diskusjonen som har oppstått rundt det. Når Freeland skriver om sine besteforeldre på morssiden, som flyktet fra Sovjetunionen etter Stalin-Hitler-avtalen, og som så levde på flukt og med drømmen om et fritt Ukraina, så er det en sannhet med visse modifikasjoner. Denne bestefaren samarbeidet med de tyske nazistene, noen han langt fra var alene om blant ukrainske nasjonalister. Det var strategien de ukrainske nasjonalistene valgte, de ville samarbeide med nazi-Tyskland for å kvitte seg med Sovjetmakten. Det er hva de som støtter dem i dag, sier om disse tingene. Men det er også en del av historien at de ukrainske nasjonalistene delte den nazistiske ideologien, de var voldelige som dem, og var med på masseutryddelse av russere, polakker og jøder. Så det er virkelig vanskelig å komme utenom en konklusjon om at disse ukrainske nasjonalistene ikke bare samarbeidet med de tyske nazistene, de var nazister selv også.

Dette er en del av historien man generelt skal være litt forsiktig med. Her er det mye gammelt hat som vekker sterke følelser når det kommer frem i lyset og blir diskutert, eller blir brukt i propagandaen for å nå politiske mål. Polakker, ukrainere og russere har begått mange stygge overgrep mot hverandre opp gjennom historien. Ønsket om hevn og rettferdighet blir raskt sterkere enn ønsket om forsoning. I dagens verden er det de som har blitt utsatt for russiske overgrep som har lettest for å vinne seg plass i den vestlige medieoppmerksomheten, det er polakkene, balterne, ukrainerne og de andre som møter forståelse, det er de som får sympati. At de også har begått ugjerninger blir bortforklart, bagatellisert eller glemt. Men for de som er utsatt for overgrepene eller hatideologien, så er det ikke så lett å bortforklare det, bagatellisere det, eller glemme det.

Begrep som «Alternative facts» og «Fake news» sitter løst nå om dagen. Det var også det Christina Freedland prøvde seg med, når familiefortiden på ny kom opp, nå etter at hun ble utenriksminister. Det står litt om det i Washington post, i en artikkel kalt Russia should stop calling my grandfather a Nazi, says Canada’s foreign minister. Jeg tar med hele sitatet hvordan hun uttaler seg, under en pressekonferanse der saken var at Canada fortsetter et militært treningsprogram i Ukraina i ytterligere to år (militært treningsprogram i to år, folkens, det er NATO, allerede det er nok til å få mange til å se rødt):

“I don’t think it’s a secret,” she told reporters after announcing a two-year extension of a Canadian military training mission in Ukraine. “American officials have publicly said and even (German Chancellor) Angela Merkel has publicly said that there were efforts on the Russian side to destabilize Western democracies, and I think it shouldn’t come as a surprise if these same efforts were used against Canada.”

«Jeg tror ikke det er noen hemmelighet», fortalte hun reportere etter å ha annonsert en toårig forlengelse av et canadisk militært treningsoppdrag i Ukraina. «Amerikanske tjenestemenn har offentlig uttalt og til og med (den tyske kansleren) Angela Merkel har offentlig sagt det er forsøk fra russisk side på å destabilisere vestlige demokratier, og jeg tror ikke det skulle komme som noen overraskelse om de samme forsøkene ble brukt mot Canada.

Hun avviser med andre ord hele greiene. Hun og hennes støttespillere viser også til at det er såkalte «prorussiske medier», som kommer med saken, og videre derfra til at det er en antiinformasjonskampanje fra Kreml, og fra Putin, og altså at målet er å «destabilisere vestlige demokratier».

Mon det. Jeg har for eksempel ikke noe slikt mål. Men jeg kan lese, og jeg kjenner historien lite grann. Det står også å lese i de to lenkene jeg har lagt ut, til Washington post og Ottawa citizen. Alt jeg nå skriver, tar jeg fra de to artiklene, og fra diskusjonene som har fulgt ut i fra dem. Bestefaren til Chrystia Freedland heter Michael Chomiak. Han vokste opp i en del av vestukraina som ble annektert av Polen i mellomkrigstiden, så det var visst ikke så veldig fra Stalin og Sovjetunionen de flyktet allikevel, ikke ennå i alle fall. Under nazi-okkupasjonen var han redaktør for en avis i Krakow, Krakivski vesti, en ren nazi-avis, ren nazi-propaganda. Dette er ikke russisk desinformasjon, men fra Los Angeles holocaust museum (om avisene Krakivski visti og Lvivski visti):

“The editorial boards carried out a policy of soliciting Ukrainian support for the German cause,” the Holocaust Museum noted. “It was typical, within these publications, to not to give any accounts of the German genocidal policy, and largely, the editions resorted to silencing the mass killing of Jews in Galicia. Ukrainian newspapers presented the Jewish Question in light of the official Nazi propaganda, corollary to the Jewish world conspiracy.”

«Redaksjonene førte en politikk med å oppfordre til ukrainsk støtte for den tyske sak», bemerket Holocaust museet. «Det var typisk innen disse publikasjonene ikke å gi noe regnskap for den tyske folkemordspolitikken, og i det store og hele, så brukte utgavene å tie om massemordet på jøder i Galicia (et område i det vestlige Ukraina og/eller østlige Polen). Ukrainske aviser presenterte det jødiske spørsmålet i lys av offisiell Nazi-propaganda, som en følge av den jødiske verdenskonspirasjonen.

Alt dette er Freedland selvfølgelig fullt klar over. Hun visste det også da hun kom med beskyldningene om «russisk desinformasjon». Hennes støttespillere, påfallende ofte fra demokratene i USA, har i kjent stil vært uforbeholdne i sin støtte, og stormet til konklusjonene om at russisk løgnaktighet og uredelighet ikke kjenner noen grenser, også familien til en stakkars flyktning, kan de angripe. Men så er det jo noe med det at også de som ble utsatt for volden og overgrepene til de tyske nazistene og deres støttespillere, har etterkommere, og sympatisører. Det er å gå litt over grensen, dette var folkemord, på kvinner, eldre og barn, det har ikke noe sidestykke i verdenshistorien. Det finnes ingen unnskyldning. Og det nytter heller ikke å komme med en bortforklaring, som at den stakkars bestefaren ikke hadde noe valg, han måtte samarbeide «for å berge livet». Han var redaktør for en avis. Det er litt mer enn bare å gjøre gode miner til slett spill. De ukrainske nasjonalistene og særlig de som støtter dem bør nok ta et oppgjør med seg selv, og hva sak de egentlig sklir ut i å støtte. Det ser virkelig rart ut, med alle såkalte liberale og progressive, som plutselig får det for seg at det ikke er så farlig å spre litt nazipropaganda, en tid der nazistene utrydder hundretusener og millioner fordi de tilhører en annen rase enn de selv.

En som lenge har talt russernes sak, uten at det på noen måte kan gå an å påstå at han står i ledetog med Putin, er Glenn Greenwald i The Intercept. Han har mye kredibilitet i de riktige miljøene, for han var en av dem som hjalp Edvard Snowden å publisere sin informasjon om hva den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA egentlig drev med. Greenwald er også åpen homofil, med en latino-partner, så verken beskyldninger om homofobi eller fremmedfrykt biter på ham. Skitten man pleier å kaste på de som er kritisk til vestlig mediedekning av Russland, fester seg ikke på ham. Greenwald er svært aktiv på Twitter, og man kan se at han er mektig irritert på alle de moralske bedreviterne – ofte fra demokratisk side – som er så raske til å tro på alt negativt om Russland, og like raske til å forsøke å sverte alle som forsøker å modifisere dette bildet. Han har også tatt tatt i denne saken, med det enkle spørsmålet, hvordan kan Freedland i 20 år ha tiet om familiens Nazi-fortid? Hvorfor går hun ikke enkelt ut og tar avstand? Hvorfor kaller hun det «russisk desinformasjon», når det er åpenbart at denne «desinformasjonen» verken er «desinformasjon» eller «russisk». Det er ganske enkelt kjensgjerninger.

Stormen pågår på Facebook og på Twitter. I akkurat denne saken ser prorusserne ut til å vinne, uten at det vil komme til å ha så mye å si. Forholdet mellom Canada og Russland er noe bedret, sammenlignet med sånn det var tidligere, slik det også er blitt det mellom Russland og de skandinaviske landene. Det er nå noe mer kontakt. Russiske styresmakter er heller ikke interessert i å fyre opp dårlig stemning med Canada, de har ingen interesse av at det blir konflikt med Canadas utenriksminister, det er generelt en grov forregning at Russland, Kreml og Putin kontrollerer alle såkalte «prorussiske»-nettsteder som dukker opp i ulike land. Også på prorussisk side finnes det myriader av folk som skriver og poster og mener ut i fra det de mener er riktig, og ofte har de også noen gode og gyldige poeng. Som her, for eksempel.

Kanskje kan vi også se en tendens til at den veldige demonisering av Putin og alt russisk er i ferd med å slå litt tilbake på de svertingen kommer fra. Glenn Greenwald skulle jo være et godt eksempel, han er ingen republikaner, han er verken kristen eller konservativ, han er nettopp en slik demokratene skulle hatt stemmene til, men nå har de satt ham og hans like ettertrykkelig på motstanderens banehalvdel. På engelsk har de lansert et uttrykk, energizing, jeg lurer på om jeg først så det hos Katherina vanden Heuvel, redaktøren i The nation, at all svertingen av Trump bare bidrar til å gi støttespillerne hans mer energi. Uten sammenligning for øvrig. I hvert fall er det klart at de som synes hatpropagandaen mot Russland går for langt, og at vi heller burde prøve å finne ut av det med vår store nabo i øst, denne gruppen får energi og tar til nettet når desinformasjonen blir for drøy fra den andre siden, når man får det til å virke som om man flykter fra Stalin og Hitlers redselsfulle regimer, når det man egentlig flykter fra, er straffen man vil få fordi man har samarbeidet med de tyske nazistene og okkupantene.

 

 

Fra barnemunn – på russisk! Leksjon 1

Jeg får se om jeg får satt i gang en ny serie her på bloggen. Lille Ira vår er i full gang med å lære å snakke, på norsk og på russisk, og vi får herlige gullkorn og irrettesettelser, på begge språk. Særlig er det jeg som får gjennomgå med russisken, da, men det får bare være som det er. Det er bare noe med små barnehjerner som gjør at de riktige tingene bare smeller fast i hjernebarken, det fester seg med et magisk middel som bare blir svakere og svakere som årene går.

I hvert fall, hver gang Irina kommer inn i rommet er det en fest. Nå har vi tatt frem det eldgamle elektriske toget, det fra like før elektrisiteten ble oppdaget, eller kanskje var det like etter. I hvert fall hadde jeg det selv i min egen barndom, og nå er det Irina som skal få leke seg. Hun fikk tak i lokomotivet, og løp av gårde med det. Det var sånn de laget lokomotivene og lekene før, skikkelig forseggjort, og ikke som nå, der lekene er laget for at du skal få nye neste jul. Hun løp inn på rommet med lokomotivet, og vi løp etter enne, glade og lykkelige alle sammen, slikt et fantastisk barn!

Nå er det på tide hun lærer litt skikkelige ord, tenker jeg, hun snakker altfor generelt, tog og vogn, og knapt nok det, hun må jo få vite at den forreste vogna, den som trekker toget, det er ikke noen vogn, og heller ikke noe tog, det er et lokomotiv. Så jeg tar henne til rette, nå skal du høre, Irina, alt foregår på russisk, nå skal du lære et viktig ord, et internasjonalt ord, som gjelder på alle språk, vot eto, sa jeg, «det her», eto lokomoTIFF, jeg la inn en skikkelig russisk aksent, trykk på -TIFF, og jeg passet på å uttale den siste v-en som f, slik russerne gjør.

– Njet, sa min lille Irisjka, eto paravozik.

Så der fikk jeg den. Russisk har et eget ord for damplokomotiv.

100 år siden februarrevolusjonen i Russland

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. For nøyaktig hundre år siden var det 23. mars i det russiske imperiet. De var litt på etterskudd i forhold til vår vestlige, gregorianske kalender, de brukte den julianske, der skuddårene ikke var regnet inn nøayktig. Skjevheten siden Julius Cæsar innførte systemet var kommet opp i 13 dager. Så 23. februar + 5 dager ender februar, og så + 8 dager til 8. mars, 8 + 5 = 13.

På denne dagen i byen som da het Petrograd, gikk kvinnene og demonstrerte i gatene. De krevde brød, ikke revolusjon, mat til seg og sine var viktigere enn politikk. Men protestene hadde politiske overtoner, selvfølgelig, det var jo på sett og vis tsar Nikolaj IIs politikk som hadde ledet landet – eller imperiet – ut i den vanskelige situasjonen det var i. Sånn gikk det i alle fall an å tolke det.

Tsaren selv var redd for protester, og hadde forbudt dem. Da lignende protester oppsto i 1905, over hele riket, så hadde tsarens tropper blitt kommandert ut i gatene for å åpne ild mot demonstrantene. Slik hadde demonstrasjonene også blitt slått ned, med hard hånd, og med blod og med vold. Det var også meningen med demonstrasjonene i 1917, de samme ordrene ble gitt, soldatene skulle åpne ild, de skulle skyte ned protestene.

Situasjonen i 1905 og 1917 hadde noen paralleller. Også i 1905 var Russland i krig, og det gikk ikke så bra. Den gangen var krigen mot Japan, og det blir sagt at en del av hensikten med krigen var for Nikolaj II å øke den russiske selvtilliten og patriotismen, å øke oppslutningen om seg selv. Kanskje er den forklaringen litt enkel, Japan og Russland hadde og har fortsatt grensekonflikter, og Japan var den gang en aggressiv makt på vei opp. Jeg kjenner ikke så godt bakgrunnen for denne krigen, jeg vet bare det som ingen bestrider, at den gikk veldig dårlig for Russland. Den lille jyplingen Japan slo rett og slett den russiske krigsmakten tilbake, Japan som skulle være et uland. Om det var for å styrke den russiske selvtilliten og øke oppslutningen om seg selv for Nikolaj II, så ble resultatet stikk motsatt. Sult og nød gjorde ikke situasjonen noe bedre. Presset om reformer i det ennå absolutte monarkiet var også til stede, om enn vanlige folk i gatene ikke alltid har så klare politiske ambisjoner med protestene, ofte er det snarere uttrykk for en sterk misnøye over egne liv, og et desperat ønske om å få det bedre, på et eller annet vis. Om det er reformer eller andre ting som må til, får så være.

I 1917 var det også krig. Det var første verdenskrig, som Russland var trukket inn i uten at noen kan si dette var for å øke den nasjonale selvtilliten og oppslutningen om tsaren. Brevene fra tsar Nikolaj II til søskenbarnet Wilhelm II i Tyskland, viser vel heller en russisk tsar som for enhver pris ville holde Russland utenfor krigen, men som var fanget av begivenhetene og allerede inngåtte allianser. Ingen hadde egentlig ventet Russland skulle holde stand mot den beryktede tyske krigsmakten, Europas allerede største industriland, økonomisk overlegne Russland, men russerne holdt tyskerne unna. Tykland klarte ikke å få russerne i kne. Men krigen tæret på ressursene, og i 1917 var det altså nød på ny, som det hadde vært så mange ganger før.

Historikerne er ansatt av en stat som betaler dem for å vise at det er riktig at alle tingene gikk som de gikk. Sånn har det vært til alle tider, i alle kulturer, det har bare vært forskjellige ting det har vært om å gjøre å vise. Historikerne trekker linjer, og ser sammenhenger, men målet med linjene og sammenhengene har alltid vært å vise at systemet går opp, at det er meningen tingene har blitt som de har blitt. Middelalderhistorikerne og sagaskriverne, som Snorre Sturlasson, skulle vise at det var aldeles riktig Norge ble samlet til ett rike, at det skulle hete Norge, og at det skulle være kristent, under én konge. På 1800-tallet gjaldt det å vise at Norge under Danmark alltid tørstet etter friheten, og alltid var en egen nasjon, alltid noe annet enn danskene, at det var feil at vi hørte til dem. Dagens historikere er uavhengige, de har sin vitenskaplige integritet, de sier ikke de tingene staten vil høre, fordi staten betaler dem penger, men det er likevel slik at historikere i vestlige, liberale, demokratiske land viser linjer og sammenhenger som fører frem til at land i verden blir liberale og demokratiske, at det er hendelser som har gått i denne retning som er verdt å legge vekt på. Vi er ikke langt unna fra å hevde at revolusjoner som den i februar 1917 er nødvendige, det eneveldige systemet til tsaren kunne ikke holde, de liberale og demokratiske kreftene ville velte frem og vinne, slik de ville gjøre overalt.

Sånn ble det ikke sett på på denne tiden her, og i alle fall ikke i Russland. Allerede samme år, i oktober (egentlig november, 7. november, vår kalender, 25. oktober, deres – 13 dager i forskjell), var det kommunistene som stod for revolusjonen, eller statskuppet, som det er rettere å kalle det, og da var det kommunistene som skulle skrive historien. Uttrykket «det er seierherrene som skriver historien» er et godtkjøpsord, de fleste tenker vel bare på det i forbindelse med kriger, og ser kanskje ikke så mye mer i det. Men det er disse mekanismene som virker også når vi skriver historien. Da er det våre idealer som gjelder, seierherrenes idealer. Kommunistene ville vise at det var helt riktig at tsarens system skulle falle, det var jo totalitært, men de ville også vise at det var nødvendig den på en måte demokratiske republikken som overtok, også var dødsdømt, siden det egentlige målet jo var kommunisme.

Tiden mellom februar og oktober 1917 er vanskelig å holde styr på i Russland. Sånn er det ofte der borte. Russland er et enormt land, med mye som skjer, og mange som gjør mye for å skjule spor og forvrenge historien, til slik de vil ha den. Under selve revolusjonen for hundre år siden, nektet tsarens soldater å skyte, og ble i stedet med i protestene. Da var tsarregimet dødsdømt. Tsaren kontrollerte ikke voldsmakten som kunne holde folket på plass. Nikolaj II hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg, og han forlot Petrograd for senere å ende opp i Jeketarinburg, der han og familien veldig berømt ble skutt noen år senere, men da av kommunistene. Foreløpig var det ingen som egentlig ønsket livet av tsaren, så vidt jeg vet, han kunne godt få leve. Men han måtte miste makten, som han hadde gjort.

Det overtok en overgangsregjering som skulle skrive ut nyvalg på nyåret 1918. Alt dette tar jeg fra hukommelsen. Jeg måtte sjekke opp Kerenskij, Aleksander Kerenskij, jeg trodde det var han som stod for overgangsregjeringen, det er han som ofte blir nevnt, men han var først bare justisminister, og så fra mai krigs- og marineminister, før han fra juli overtok også som regjeringssjef. Dette er det Store norske leksikon som skriver. Der står det også at han var regjeringens ledende (eller sentrale) skikkelse, og at han proklamerte en republikk 15. september, 1917 med seg selv som leder av en koalisjonsregjering og øverskommanderende for de militære styrkene, etter at den tidligere øverskommanderene, Kornilov, hadde marsjert med tropper mot Petrograd.

Det er altså mye å holde styr på, og man skal holde tungen bent i munnen når man prøver å uttale seg.

Samtidig som alt dette skjedde var Russland i full krig med Tyskland og deres allianse i den første verdenskrigen. I grenseområdene var det mange land og regioner som drømte om løsrivelse og selvstendighet, de russiske grensene har jo alltid vært litt bevegelige, særlig var vel Polen og kanskje Finland vanskelige, kanskje også områder i Ukraina og de baltiske landene, alt var russisk den gang, og alle med en viss, nasjonal selvstendighetsbevegelse. Den russiske økonomien var i krise, og det var mildt sagt mange virkelig presserende spørsmål for den nye og vaklende overgangsregjeringen å ta hånd om. Det var slett ikke lett for den. Den kunne ikke regne med full støtte i alle statlige institusjoner, og slett ikke i alle områder og regioner av riket, mange sterke krefter og grupper hadde andre ønsker om hvilke retning det veldige landet skulle ta, nå som tsaren var falt. Noen ønsket jo også tsaren tilbake igjen, og syntes tingene var greie som de var.

Det er denne vaklende, usikre og utrygge statsmakten Lenin utnytter, når han dramatisk og støttet av tyskerne tar toget fra Sveits til Finland, og derfra til Petrograd for å forsøke å destabilisere riket, og gjennomføre den kommunistiske revolusjonen. Tyskerne støttet ham, fordi de visste at han var mot krigen, og tenkte ganske riktig at om Lenin kunne komme seg til Russland, så ville hva som enn skjedde, ikke være til fordel for den nye og svake regjeringen, men det ville være til stor fordel for Tyskland i krigen. Den 25. oktober, russisk kalender, tar Lenin og kommunistene makten, de sender bare en liten styrke inn i vinterpalasset og arresterer regjeringen, og så proklamerer de makten. Deretter tar den kommunistiske propagandaen jobben med å gjøre dette til en revolusjon, og at det var folket som tok makten, ikke kommunistene, ikke Lenin, folket.

Akkurat det lyder vel velkjent? For de liberale, demokratene var det folket som tok makten i februarrevolusjonen for hundre år siden, for kommunistene tok folket makten senere samme år, i oktoberrevolusjonen. Det er også oktoberrevolusjonen som har ringt sterkest i folks bevissthet gjennom hele 1900-tallet, og over hele verden. Det er oktoberrevolusjonen som brakte et kommunistisk regime til verden, for første gang i historien, og det var dette regimet som ble stående i mer enn 70 år. Det liberale regimet, om man kan kalle det det, fra februar, besto bare i noen måneder. Og de fikk vel ikke vist så veldig mye hva de egentlig stod for, heller. Sanne demokrater og sanne liberalere skal man vel kanskje være forsiktig med å kalle dem. Slik jeg forstår det var mange av dem dumamedlemmer, og dumaen besto av representanter fra det russiske aristokratiet. Det var riktignok valg til denne dumaen, men stemmeretten var mildt sagt innskrenket, og tsaren hadde rett til å oppløse dumaen, om de ikke gjorde som han ville. Det skjedde også et par ganger, oppløsing av dumaen, og utskriving av nyvalg. Andre politiske eliter var det ikke så mange av i Russland, så det er ikke så lett hvordan en sann demokrat og sann liberal skulle ha kommet seg frem nok til å havne i overgangsregjeringen. Men dette blir jo litt spekulasjoner fra min side. Den midlertidige regjeringen fikk jo uansett en veldig kort levetid.

Det mangler ikke på paralleller til den russiske revolusjonen i februar 1917. De er ikke alene om å prøve en liberal, demokratisk revolusjon, og så går det galt. Det går virkelig an å diskutere hvor liberal og demokratisk revolusjonen egentlig var, også. Den skal være ganske optimistisk anlagt for å kunne tro at denne revolusjonen kunne gå bra, at den svake overgangsregjeringen kunne styre det enorme landet med alle de ulike interessene og nasjonene gjennom krisen med sult og nød og verdenskrig, den var kanskje dødsdømt fra begynnelsen av. Resultatet er et ras av hendelser som har farget det tyvende århundre, og også har stor betydning for verden som den ser ut i dag. Det siste er politikk, og ikke historie. Politikk hadde jeg tenkt å holde meg unna i denne posten.

Men et poeng jeg vil ha med er at den russiske revolusjonen betyr mye forskjellig for mange forskjellige mennesker i forskjellige kulturer, og til forskjellige tider. For mange land er den et steg på veien til selvstendighet. For demokrater og liberalere var den det som skulle til for å kaste det gamle tsarstyret. Riktignok kom det da kanskje et enda verre og mer undertrykkende styre, med kommunistene, men også dette var bare midlertidig, i vel 70 år, før de demokratiske kreftene på ny kunne prøve seg. Med det sklir vi inn mot politikken igjen, og det ville jeg altså holde meg unna.

For russerne virker det på meg å være ganske ambivalent, med disse revolusjonene for hundre år siden. De kan jo ikke så godt feire et liberalt demokrati de ikke har, og trekk med dagens russiske samfunn har vel kanskje mer likheter med det gamle tsarimperiet enn både med den småliberale og smådemokratiske overgangsregjeringen, og med de påfølgende kommunistene. I så fall skulle det kanskje ikke være så mye å feire for dem. Jeg ser av et sveip på sosiale medier at de er mer opptatt av kvinnedagen, enn av hundreårsjubileet.

Og her er det også en annen ting å si, som ikke så mange har lagt merke til. I russisk kalender og i russisk mentalitet er det veldig februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, det blir da krasj å ha feiringen og markeringen i mars og november. Datoen de har lært inn 23. februar, det var da det skjedde i kalenderen som da ble brukt. Og hva var det den 23. februar i år, og alle andre år?

– Det er dagen for «forsvarerne av fedrelandet», eller den tilsvarende mannedagen, for kvinnedagen 8. mars. Den er feiret i Russland, Hviterussland, Tadsjikistan og Kirgististan, men forsøkt forbudt å feire i deler av Ukraina. Så der ble det litt politikk igjen. Det er ikke lett å komme utenom, i minnemarkeringer og historie der borte. Det er et kaos av store og små ting som har skjedd, og mange som vil plukke ut akkurat de delene som passer til sin versjon av historien, og legge bort resten. Jeg tror ikke på denne moten å utøve historie på.

Ukrainas tidligere statsminister, Jatseniuk, på BBC Hardtalk

Arsenij Jatseniuk var sammen med bokseren Vitalij Klitsjko og den ytre høre nasjonalisten, Oleg Tjagnibok, en av de politiske frontfigurene  under demonstrasjonene på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev for tre år siden. Det var Jatseniuk den amerikanske viseutenriksministeren Victoria Nuland ville ha inn i det politiske lederskapet, under en lekket telefonsamtale (lagt ut på YouTube) med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. Det var også Jatseniuk som ble statsminister, og siden han snakket godt engelsk og til en viss grad greide å tilpasse seg hva vestlige medier ønsker å høre, så ble han en slags talsmann også for oss. Folk som kan russisk og ukrainsk, og fikk se hva han sa på sitt eget språk og hva han tidligere har uttalt, fikk naturligvis et ganske annet bilde av ham enn det som ble presentert den gang. Den gang fikk uttalelsen hans stå uimotsagt, at han som en slags politisk martyr, skulle ofre seg for landet og lede en politisk kamikaze-regjering, et politisk selvmordsprosjekt, stilt overfor de enorme utfordringene Ukraina hadde foran seg. Det er vel neppe å trekke det for langt at han og landet hans vant vår sympati.

Den euforiske gleden varte mer eller mindre gjennom 2014, selvfølgelig alvorlig forstyrret av hva som skjedde med halvøyen Krim og «antiterroroperasjonen» som utviklet seg til ren krig i Donbass. Alt dette gikk det an å gi Russland skylden for, og ukrainske politikere, inkludert Jatseniuk, fikk opptre uforstyrret i vestlige medier, som reformvennlige, demokratisk innstilte politiske ledere, i et land Russland forsøker å rive i stykker for å beholde under sin innflytelse. Gjennom hele 2014 og store deler av 2015 gikk det ikke godt an å påpeke at Ukraina hadde andre problemer enn de russiske, og at det også er andre som forøsker å rane til seg landets ressurser, enn russerne. De ukrainske politikerne, og ukrainske makthaverne, som stort sett var de samme som landet alltid hadde hatt, fikk fortsette med sitt, og skylde alle landets problemer på Russland. Ble det bråk, gikk det bare an å si at Russland hadde vist sitt sanne ansikt med annekteringen av Krim, og med krigen i Donbass, så nå var det bare å ruste opp og forsvare seg, og sørge for å opprettholde sanksjoner og propaganda mot Russland, slik at alle holdt oppmerksomheten rettet mot andre problemer enn de ukrainske.

Samtidig falt den ukrainske økonomien med tosifrede prosenter, fra de kritiske nivåene som hadde ført til Maidan-protestene. Landet pådro seg gjeld, ikke bare fra Russland, men også fra IMF og andre vestlige institusjoner, med alt det slike lån fører med seg. Hellas har vel kanskje en gang for alle fjernet bindet for øynene om hva disse lånene er for noe, og innbilningen om våre lån alltid er av det gode lån, mens russiske lån og lån fra andre land vi er i mot, alltid er politiske, sleipe og slikt det følger en baktanke med. For vanlige mennesker i Ukraina har livene blitt veldig mye verre. De har nå Europas laveste inntekter, ganske utrolig i et ressurssterkt land som Ukraina, den av sovjetrepublikkene med «best utsikter» da unionen gikk i oppløsning.

Nå i år og i fjor har Ukraina druknet litt i andre nyheter. Det går jo ikke så bra der nede, og medieflokken liker jo bedre historien om «et folk som reiser seg mot det autoritære styret» enn historien om at «det ene autoritære styret ble skiftet ut med et annet». Vestlige medier tok jo ganske feil om hvordan det ville gå i Ukraina, optimismen var ubegrunnet, og det ville folk skjønt om de hadde tatt seg litt bedre tid på å sette seg inn i situasjonen, eller hørte på eksperter som hadde gjort det. I stedet ble mikrofonene gikk til politikere, kommentatorer og tenketankere som har satt sin karriere på å spre det liberale, kapitalistiske demokratiet over hele verden,  den vestlige og amerikanskledede verdensordenen, systemet de alle var en del av og hadde sine posisjoner i. Det har fulgt en periode hvor militære kommandører i NATO og etterretningskilder i CIA, NSA og FBI plutselig er «pålitelige kilder», også når de opptrer anonymt, og om man forsøker å påpeke dette, blir man raskt stemplet som antiliberal, antidemokratisk og – som alltid til slutt: pro Putin.

Ukraina har forsvunnet litt i alt dette. Krigen har blusset opp igjen i Donbass, med nye beskyldninger fra begge sider om at det er motparten som har begynt, og det er også innført en blokade av kull fra området. Dette skal det være den ultranasjonalistiske gruppen Høyre sektor som står for, og målet skal være å «lamme økonomien i Donbass» (som om det skulle være nødvendig), men det lammer jo oså økonomien ellers i Ukraina, siden landet trenger dette kullet. Få skriver om dette. Donald Trump, hacking og alt støyen om alle disse tingene har overtatt helt. Ukraina er overlatt til seg selv. De nye makthaverne kan stjele fra budsjettene og ta opp nye lån å stjele penger fra, slik de alltid har gjort.

Men i går dukket plutselig en av de gamle «heltene» opp i BBC Hardtalk. Det er en helt som mildt sagt har falt fra den litt opphøyde posisjonen han fikk etter Maidan, med å være statsminister i Ukraina og talerør i vestlige medier, stadig på besøk i Washington og europas viktige hovedsteder, for å ta smilende bilder av seg selv og statsledere «mot Russland». Det gikk under radaren at oppslutningen hans i Ukraina falt til under 2 %, at partiet han opprettet og som gjorde det bra i det første, litt spesielle, parlamentsvalget etter Maidan, men som så straks gjorde det så dårlig at det ikke engang ville stille opp i lokalvalgene, det ville blitt for pinlig. Det var heller ikke mange som fikk med seg at Jatseniuk måtte gå av, varslet i uker og måneder, og at Groismann har overtatt, en person de aller, aller færreste i vesten vet hvem er, som ikke snakker engelsk offentlig, og som ikke blir fotografert sammen med den vestlige, politiske eliten.

Nå var imidlertid Jatseniuk i England, og i den forbindelse stilte han opp i BBC Hardalk, med programleder Stephen Sackur. Endelig ble spørsmålene stilt, som skulle vært stilt i årevis. Endelig fikk ikke Jatseniuk lov til å slippe unna med billige beskyldinger om at Russland har skylden, at Putin har planer om å innvadere Europa, at den vestlige verden står under stor og øyeblikkelig fare fra Putins autoritarisme, alle slike lettkjøptheter ble ignorert, og Jatseniuk ble endelig stilt til ansvar for hva han og andre ukrainske politikere har gjort, hva som egentlig skjer i landet.

Det er på høy tid. Og sannsynligvis altfor sent.

Programmet skal finnes på lenken under.

http://www.bbc.co.uk/programmes/p04v48h7

det

Irinas ord

Når vi leker med figurene og smådokkene foran peisen nede i kjelleren, Irina og jeg, så er det et mønster vi pleier å havne i. Mønsteret og repertoaret blir stadig utvidet, først var det bare å spise, gå på do og å sove dukkene gjorde. Så var det en periode de skremte hverandre, og brølte som løver, mens de andre sa Ja boios, som er russisk for «jeg er redd». Nå har de også begynt å gjemme seg, pjatalas, som Irina kaller det, det betyr «gjemte seg» (om hunkjønn, er det en han, blir det pjatalsja, men den forskjellen har hun ikke inne). Når det er noen av mine dukker som gjemmer seg, vet hun at noen av hennes skal finne den, eller dem. Da dekker hun omhyggelig for øynene på den lille dukken, tar hendene dens opp til øynene så dukken ikke ser, og så teller hun: odin – dva – tri – tsjetire — ja iskat!!

Det er veldig morsomt. Det tilsvarer omtrent en – to -tre – fire, den som ikke har gjemt seg nå, skal stå, bare at Irina ikke gjør det helt skikkelig, hun gjør det bare nesten rett. Iskat er russisk for «å lete», det er infinitiv, i presens blir det ja isju, men det er også noe hun ikke har inne, og det er heller ikke poenget i gjemmeleken. Hun må ha sett det på film, for mama Olia og jeg har ikke lært henne det, og andre snakker hun ikke russisk med. Det e rnemlig slik at det russiske ordet for fem, pjat, det rimer på iskat (og svært mange andre russiske infinitiv), så hele poenget er at man må telle til akkurat fem, for å få det til å rime. Det poenget har ikke Irina fått med seg, hun teller til hva som helst, også sjest – sjem -vosjem – djevit, til og med djesit, helt opp til it – ja iskat!! Og så leter hun med stor iver, og stor glede.

For å få infinitiven riktig, eller få det riktig å bruke infinitiv, så må det et hjelpeord foran. Jeg trodde det var ja tebja budu iskat, som blir noe sånt som «jeg skal finne deg», så det har jeg sagt når det er mine dukker som skal lete, odin – dva – tri – tsjetyre – pjatt – ja tebja budu iskat! Men det er heller ikke riktig. Når Olia kom og hørte, kunne hun fortelle hvordan det virkelig skal være. Det heter ja idu iskat, «jeg går for å lete». Så det så.

Her er de andre russiske ordene Irina kan om dagen.

Adjektiv

kaldt – holodna

varmt – gorjatsji

stor – bolsjoj

liten – malenkij

sulten – golodnyj

Adjektivene bøyes i kjønn og tall, og slutter på lyden ‘a’ når de står som adverb. Jeg tror ikke Irina har skjønt dette, men vi har sagt holodna når det har vært kaldt ute, og vi har stått på terrassen, og Irina har gjentatt det. Er det hunkjønn, blir endingen -aja, men det ser ut til å være hipp som happ for henne. Hun skiller ikke mellom hankjønn og hunkjønn og intetkjønn ennå, ikke på noe, så vidt jeg har oppfattet. Men det går fort, og hun sier mye, så det kan være i noen sammenhenger hun får det til, uten at jeg kommer på det i farten.

Småord

Russisk har en rekke småord i ordklasser som ikke har noe direkte tilsvarende på norsk, eller som er partikler, adverb og ulike typer konjunksjoner og pronomen, preposisjoner kan vi kanskje også ta med her. Russisk har et rikt repertoar av alt dette.

her – zdes, der – tam

Ja, nei – da, njet

Typisk russiske ord

Vot – «Se her», «her er det»

Pronomen

Jeg – ja,

hun – ona,

 

Verb

Å gå