Irina i svømmebassenget

Det er vinterferie. Mange, mange dager er passert, uten at jeg har fått blogget om dem. Det har vært så mange anledninger, så mye å skrive, men rutinene mine er litt slått ut av at musikkanlegget er levert inn for reprasjon, og stuen er bortimot ubeboelig, siden alt vi hadde i bokhyllen ligger spredt omkring, det måtte vi for å løfte bokhyllen frem og få tak i kontakten bak den, for å få ut forsterkeren vi måtte levere inn. Olia holder ut dette rotet, Irina løper omkring, det er nesten mest jeg som ikke helt får det til for meg, nå som jeg ikke kan ha min morgenstund i stuen, lytte til musikk, og skrive eller lese.

Nok om det. Nede foran peisen er det også fint. Jeg har kaffe fra den nye kaffemaskinen vår. På spilleren fra studentdagene har jeg Spardame, operaen til Tsjaikovskij. Jeg har skrelt poteter og gulrøtter, slik at når Olia har fått Irina sovnet, så kan hun lage grytekjøttmiddag på sitt vis. Hadde det vært biffmiddag, kunne jeg laget den. Grytekjøtt, er hun bedre på. Så om en times tid, eller så, vil maten være servert. Da vil kanskje Irina være våknet igjen, også. Hun sovner sjelden for natten før syv.

Vi kommer rett fra bading i et kommunalt basseng. Det var braksuksess. Vi kjørte ut gjengen på tre, Olia, Irisjka og jeg, etter en storslått frokost med ferskt brød fra baker, fulgt av en optimistisk lunsj med speilegg på terrassen. Solen varmer så vidt, når den er der, og det gir sånn en glede å spise på den nye, hjemmelagde terrassen vår, at det kompenserer for en god del vinterferiekulde. Knopper og skudd er det også på noen av trærne. Snøklokkene henger hvite omkring, mange av dem. Det bærer løfte om en vår som ennå ikke er her.

Så var det å prøve bading med Irina. Vi prøver litt forskjellig. Hun er akkurat så gammel, nå, at hun har lært seg at det er noe hun liker, og noe hun ikke liker, og at hun kan være med å påvirke så det blir mest av det første. Hun er på vei litt bort fra at alt i verden er nytt og fantastisk, slik det er det for de aller minste, og sterkt var det for lille Irisjka. Hun er i ferd med å utvikle sin egen personlighet, vise de første gryende selvstendighet, være et eget subjekt i verden, være noe annet enn andre barn og mennesker.

Irtsjik, som jeg kaller henne oftest, liker godt å kjøre bil, så det fikk jeg satt henne da hun begynte å bli utålmodig av all spisingen og pakkingen vår. Det er alltid litt styr når vi skal av gårde et sted, i vårt hus, noe andre familier sikkert også vet en del om. Til slutt kom omsider Olia også, og vi kunne kjøre av gårde.

Valget stod mellom to alternativ, i to forskjellige kommuner. Det ene hadde barnebasseng, men var kanskje litt lenger å reise til, noen kilometer og minutter, og var dessuten ikke like enkel med betalingen og overiskten. Vi valgte kort sagt vår egen kommune, slik vi opprinnelig hadde tenkt, og et sted jeg kjenner godt, godt, godt fra min egen barndom. Det trenger ikke være hemmelig, forresten, det er hallen på Giske, like ved skolen og Sandnes stadion, et sted jeg har mange minner fra.

Vi var der altfor tidlig, slik vi hadde tenkt, og kunne rusle rundt det lille tjernet, og snakke sammen, først. Olia og jeg snakket, Irina løp rundt, med spor av å være litt utålmodig. Vi gikk inn i hallen og så oss omkring, Irina gjorde store øyne da hun så bassenget, og kanskje begynte å skjønne hva som ventet. Vi måtte kjøpe badehetter til alle, badedrakt til Irina og svømmebriller til mama Olia, samt klippekort til oss voksne før vi kunne gå inn, men så lå da også veien åpen.

Og det var et syn for guder og fedre da mama Olia og lille Irisjka kom opp fra garderoben, Irina i liten, rosa badedrakt og matchende badehette, så søt at det var vanskelig å holde ut, og med gledeshyl vi ikke har hørt siden hun var ganske liten. Dette var som det skulle være for henne. Hun kom uti til meg i vannet, og var med på alt, kavde for å holde seg flytende og komme seg dit hun ville, de gangene jeg bare støttet henne sånn halvveis, og stod og jublet på knærne mine når det var tid for å hvile. Selv på det grunneste er det for dypt til at hun rekker bunnen, og hun liker ingenting av det som kan holde henne flytende. Hun må være med far, eller mor.

De har laget det fint til, med en liten sklie hun kan rutsje på, og litt baller og leker hun og andre små barn kan tøyse og kose seg med. Irina var mest interessert i ballene, mjatsjik, som hun kaller det, på russisk. Hun snakker ganske godt russisk nå, sikkert ikke så veldig mye dårligere enn andre barn på hennes alder, enda hun er tospråklig, og har norsken også å lære seg. Der henger hun nå tydelig etter. Dette er noe jeg har tenkt å skrive om, og kommer til å gjøre, hvordan hun nå former setninger og virkelig kommuniserer på russisk, hvordan språket utvikler seg. Det har skjedd mye på den fronten, siden sist jeg skrev om det.

Nå skal det imidlertid handle om badingen. Flere ganger havnet hun under. Stadig vekk ville hun låne Olias briller, en annen stor glede hun har, fetisj, kaller man det, for voksne, hun er vill etter alle typer briller. Her fikk hun alt på en gang, kule briller, og vann og bading. Ikke rart verken stemmen eller tiden strakk til, dette var ikke lett å gi uttrykk for, hun sprang rundt på land, og hoppet med de små føttene sine, – ula, ula, ropte hun, på russisk, men også norsktalende kjenner lett igjen «hurra», som de på russisk uttaler uten ‘h’. Det var store protester da vi skulle gå, et utvetydig njet, enda både vår tilmålte tid var ute, og hun var blå både på kinnene og leppene, – njet.

Selv for foreldrene er det ikke lett å skjære noe lett, når noe så søtt står med ny rosa badedrakt og badehette, kulerunde øyne og nese og kinn, njet, og hoppet og ropte ula, og fant baller og rockering, fant på alt, njet, njet – hjem skulle vi ikke.

Men hjem måtte vi. Det er ikke store skaden. Det kostet nesten ingenting med klippekortet med 10 klipp, vi har fire ganger igjen, hvis både Olia og jeg er med hver gang. Så kan vi kjøpe nytt kort. Det er sunt og godt for barn å være i basseng, alle tiders lek, og Irina setter så tydelig, så tydelig pris på det. Hun var varm av lykke da hun og moren kom ut av hallen, til meg som far, som enda jeg hadde somlet så godt jeg kunne, likevel kom først. Også konemor Olia var glad og fornøyd, og takket meg igjen og igjen, hun er jo gammel mestersvømmer fra Kiev, dette satte hun også pris på. Og nå har vi jo bil og penger, det er kort vei opp til hallen, ikke særlig med bry, og kjekt for alle.

Hjemme var det Irina selv som tok initativet, rett i seng. Hun hadde brent opp kruttet i vannet, om det går an å formulere seg på den måten der, brenne opp krutt i vann, i alle fall var det tomt da hun kom hjem. Så hun gikk altså til sengs, med mama Olia, mens jeg skrelte poteter og gulrøtter, før jeg gikk ned foran peisen, og skrev dette innlegget her.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s