Snakkesalige Irisjka :)

Det er ikke ofte jeg må til med smilefjes i overskriften, eller i det hele tatt. Men når det gjelder vår egen, lille, herlige Irisjka, så må jeg bryte grensene på alle sett og vis for å uttrykke meg.

Jeg burde sikkert hatt en mer jevnlig oppdatering hvordan det går. Tanken var jo litt at dette skulle være en blogg hvordan det er å vokse opp med et tospråklig barn. Vår Irisjka har to språkinteresserte og språkmektige foreldre, vi snakker russisk hjemme og norsk når vi er ute. Om mama Olia er med, snakker vi russisk ute også, om det da ikke er andre nordmenn rundt, som da ikke vil forstå. De gangene vi er i Kiev, snakker vi utelukkende russisk. Høsten 2015 og våren 2016, tiden jeg var i pappapermisjon, var språkutviklingen til Irina jevn. Det var ikke lett å merke noen forskjell på norsken hennes og russisken hennes, hun virket til å forstå de to språkene like godt, eller like mangelfullt, og hun hadde de samme vanskelighetene når hun selv skulle si sine små ord på de to språk. Etter jeg er i full jobb igjen, og særlig nå i vinter, hvor vi er mer inne, har russisken skutt fart, mens norsken er merkbart mer begrenset.

Dette skal altså handle om russisken.

Den første setningen hun sa, var: Mama, ty kuda? Det betyr: Mama, hvor skal du? Hun sa det i det Olia var på vei ut døren. Det er første gang hun har satt noe sammenhengende, uttrykt en mening, endatil et spørsmål. Ellers har de små setningene hennes bare vært – på norsk og russisk – det er, det er, det er, eller på russisk: eto, eto, eto. Det første kompliserte hun sa, var: Njet, on tam lezjit. Det betyr: «Nei, den ligger der». Det er merkbar fremgang. Ikke bare er det fire ord, i motsetning til de tre i den russiske versjonen av «mama, hvor skal du?». Setningen er også en korreks. Mama Olia har sagt at kaninen ligger nede i kjelleren, det er en kanin vi har lekt med. – Nei, sier Irina, den ligger der, og peker på sengen, under dynen. For å få dette riktig på russisk, må hun treffe rett pronomen, «on», tilsvarende norsk og rogalandsk «han» (han ligge’ der), og hun må få verbtiden og bøyningen korrekt. Russisk bøyer som de latinske språkene verbene i kjønn, så når det er tredje person, som her, blir det lezjit. Hun har rotet skikkelig med det, og ikke virket til å ha helt kontrollen om «jeg» gjør noe, eller «du» gjør noe. Her fikk hun det plutselig til, og det med et verb hun ikke har pleid å bruke.

Den første virkelig morsomme vendingen hun hadde, var en gang vi satt og spiste, og ville ha Irina også til å komme. Alt var dekket på, alt var klart, og vi ropte på henne, Irina! – Idu, idu, idu, svarte hun, i nøyaktig samme tonefall som Olia pleier å bruke. Dette er superrussisk, akkurat sånn som de snakker selv, det tok årevis før jeg fikk til noe lignende. Jeg knotet med pridu, som er glosebokens forslag til norske «jeg kommer». Direkte oversatt betyr idu «jeg går», men de russiske bevegelsesverbene er spesielle, så denne varianten av «jeg går» betyr at jeg går mot et bestemt sted, går i en bestemt retning, mot et bestemt mål. Altså, slik vi pleier å bruke «jeg kommer». Vi fikk oss en veldig god latter, der, Olia og jeg.

Det er i det hele tatt store greier sånn som hun plukker opp ord og uttrykk om dagen. Hun snapper det opp, skjønner hva det betyr, og så bruker hun det selv i ulike og riktige sammenhenger. Livet har blitt mye lettere for oss, når hun selv kan komme og si kakasjkij, russisk for «bæsj», og pomitj, russisk for «må vaske». Da er det på tide å skifte bleie. Hun skjønner veldig mange spørsmål og forklaringer, og kan svare søtt og riktig da eller njet, ja eller nei, om hun vil, eller ikke. Hun kan si navnet på tingene som mangler på bordet, når vi spiser. Og hun kan si njeto (fins ikke), nada og ne nada (må/trenger og må/trenger ikke) og flere andre ting for å uttrykke at noe er til stede, eller mangler, eller når det er noe hun vil, eller ikke.

Grammatisk er hun på sporet av den kompliserte russiske bøyningen. Her lider hun kanskje under at jeg ikke alltid får det riktig selv, sånn at hun i noen få tilfeller lærer inn feil. Men det er også kommet dit hen at hun kan rette meg, når jeg tar feil, noe som ikke er verst, tatt i betraktning at hun ennå ikke er to og et halvt år. Kolesa, sa jeg, – njet, sa hun: Koljosa. Det er riktig, og det betyr hjul. Fra første stund har hun tatt etter Olia, og fått det riktig, om Olia og jeg har hatt forskjellig uttale av et ord, eller jeg har sagt noe feil, hun riktig. Det er et språkøre som er forunderlig, intet mindre enn forunderlig.

Hvordan kan det ha seg, at et lite barn som Irisjka, snapper opp tingene helt riktig, det som jeg må streve og pugge og lære, og aldri helt får til? Jeg merket det da vi var ute i dag. – Nå skal vi snakke norsk, sa jeg. Også det er hun på sporet av å oppfatte, abstrakte begrep som russisk og norsk, hun er på vei til å få en idé om at det er to forskjellige ting. Med et begynte radlingen hennes å ha det rogalandske tonefallet. Her kommer det langt færre artikulerte ord, og omtrent ingen setninger. Men tonefallet, er helt på plass. Og hun har helt den samme iveren etter å lære, også når det er på norsk.

I det hele tatt kan hun kalles ganske snakkesalig. Det har hun vært hele livet. Først var det babyspråk, selvfølgelig, men det var hos henne et babyspråk som gjorde at det kunne virke som hun selv hadde en mening med det hun sa. Ansiktsuttrykket tilsa ofte at hun sa noe viktig, noe morsomt, eller interessant. Når vi introduserers for hverandre for en ny dag, enten jeg kommer hjem fra jobb, eller er hjemme, og hun våkner, så går hun straks i gang med å peke og fortelle. I begynnelsen var det ikke så mye hun hadde å si, i de små fortellingene sine, men nå kan det være at det er sol eller regn, trær og fugler, hun kan si navnene på tingene hun peker på, og si fargen og størrelsen, stort eller lite. Hun teller til ti på norsk, russisk og engelsk, merkelig nok. Hun synes alt sammen er stor stas.

Det gjør vi også.