Ukrainas tidligere statsminister, Jatseniuk, på BBC Hardtalk

Arsenij Jatseniuk var sammen med bokseren Vitalij Klitsjko og den ytre høre nasjonalisten, Oleg Tjagnibok, en av de politiske frontfigurene  under demonstrasjonene på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev for tre år siden. Det var Jatseniuk den amerikanske viseutenriksministeren Victoria Nuland ville ha inn i det politiske lederskapet, under en lekket telefonsamtale (lagt ut på YouTube) med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. Det var også Jatseniuk som ble statsminister, og siden han snakket godt engelsk og til en viss grad greide å tilpasse seg hva vestlige medier ønsker å høre, så ble han en slags talsmann også for oss. Folk som kan russisk og ukrainsk, og fikk se hva han sa på sitt eget språk og hva han tidligere har uttalt, fikk naturligvis et ganske annet bilde av ham enn det som ble presentert den gang. Den gang fikk uttalelsen hans stå uimotsagt, at han som en slags politisk martyr, skulle ofre seg for landet og lede en politisk kamikaze-regjering, et politisk selvmordsprosjekt, stilt overfor de enorme utfordringene Ukraina hadde foran seg. Det er vel neppe å trekke det for langt at han og landet hans vant vår sympati.

Den euforiske gleden varte mer eller mindre gjennom 2014, selvfølgelig alvorlig forstyrret av hva som skjedde med halvøyen Krim og «antiterroroperasjonen» som utviklet seg til ren krig i Donbass. Alt dette gikk det an å gi Russland skylden for, og ukrainske politikere, inkludert Jatseniuk, fikk opptre uforstyrret i vestlige medier, som reformvennlige, demokratisk innstilte politiske ledere, i et land Russland forsøker å rive i stykker for å beholde under sin innflytelse. Gjennom hele 2014 og store deler av 2015 gikk det ikke godt an å påpeke at Ukraina hadde andre problemer enn de russiske, og at det også er andre som forøsker å rane til seg landets ressurser, enn russerne. De ukrainske politikerne, og ukrainske makthaverne, som stort sett var de samme som landet alltid hadde hatt, fikk fortsette med sitt, og skylde alle landets problemer på Russland. Ble det bråk, gikk det bare an å si at Russland hadde vist sitt sanne ansikt med annekteringen av Krim, og med krigen i Donbass, så nå var det bare å ruste opp og forsvare seg, og sørge for å opprettholde sanksjoner og propaganda mot Russland, slik at alle holdt oppmerksomheten rettet mot andre problemer enn de ukrainske.

Samtidig falt den ukrainske økonomien med tosifrede prosenter, fra de kritiske nivåene som hadde ført til Maidan-protestene. Landet pådro seg gjeld, ikke bare fra Russland, men også fra IMF og andre vestlige institusjoner, med alt det slike lån fører med seg. Hellas har vel kanskje en gang for alle fjernet bindet for øynene om hva disse lånene er for noe, og innbilningen om våre lån alltid er av det gode lån, mens russiske lån og lån fra andre land vi er i mot, alltid er politiske, sleipe og slikt det følger en baktanke med. For vanlige mennesker i Ukraina har livene blitt veldig mye verre. De har nå Europas laveste inntekter, ganske utrolig i et ressurssterkt land som Ukraina, den av sovjetrepublikkene med «best utsikter» da unionen gikk i oppløsning.

Nå i år og i fjor har Ukraina druknet litt i andre nyheter. Det går jo ikke så bra der nede, og medieflokken liker jo bedre historien om «et folk som reiser seg mot det autoritære styret» enn historien om at «det ene autoritære styret ble skiftet ut med et annet». Vestlige medier tok jo ganske feil om hvordan det ville gå i Ukraina, optimismen var ubegrunnet, og det ville folk skjønt om de hadde tatt seg litt bedre tid på å sette seg inn i situasjonen, eller hørte på eksperter som hadde gjort det. I stedet ble mikrofonene gikk til politikere, kommentatorer og tenketankere som har satt sin karriere på å spre det liberale, kapitalistiske demokratiet over hele verden,  den vestlige og amerikanskledede verdensordenen, systemet de alle var en del av og hadde sine posisjoner i. Det har fulgt en periode hvor militære kommandører i NATO og etterretningskilder i CIA, NSA og FBI plutselig er «pålitelige kilder», også når de opptrer anonymt, og om man forsøker å påpeke dette, blir man raskt stemplet som antiliberal, antidemokratisk og – som alltid til slutt: pro Putin.

Ukraina har forsvunnet litt i alt dette. Krigen har blusset opp igjen i Donbass, med nye beskyldninger fra begge sider om at det er motparten som har begynt, og det er også innført en blokade av kull fra området. Dette skal det være den ultranasjonalistiske gruppen Høyre sektor som står for, og målet skal være å «lamme økonomien i Donbass» (som om det skulle være nødvendig), men det lammer jo oså økonomien ellers i Ukraina, siden landet trenger dette kullet. Få skriver om dette. Donald Trump, hacking og alt støyen om alle disse tingene har overtatt helt. Ukraina er overlatt til seg selv. De nye makthaverne kan stjele fra budsjettene og ta opp nye lån å stjele penger fra, slik de alltid har gjort.

Men i går dukket plutselig en av de gamle «heltene» opp i BBC Hardtalk. Det er en helt som mildt sagt har falt fra den litt opphøyde posisjonen han fikk etter Maidan, med å være statsminister i Ukraina og talerør i vestlige medier, stadig på besøk i Washington og europas viktige hovedsteder, for å ta smilende bilder av seg selv og statsledere «mot Russland». Det gikk under radaren at oppslutningen hans i Ukraina falt til under 2 %, at partiet han opprettet og som gjorde det bra i det første, litt spesielle, parlamentsvalget etter Maidan, men som så straks gjorde det så dårlig at det ikke engang ville stille opp i lokalvalgene, det ville blitt for pinlig. Det var heller ikke mange som fikk med seg at Jatseniuk måtte gå av, varslet i uker og måneder, og at Groismann har overtatt, en person de aller, aller færreste i vesten vet hvem er, som ikke snakker engelsk offentlig, og som ikke blir fotografert sammen med den vestlige, politiske eliten.

Nå var imidlertid Jatseniuk i England, og i den forbindelse stilte han opp i BBC Hardalk, med programleder Stephen Sackur. Endelig ble spørsmålene stilt, som skulle vært stilt i årevis. Endelig fikk ikke Jatseniuk lov til å slippe unna med billige beskyldinger om at Russland har skylden, at Putin har planer om å innvadere Europa, at den vestlige verden står under stor og øyeblikkelig fare fra Putins autoritarisme, alle slike lettkjøptheter ble ignorert, og Jatseniuk ble endelig stilt til ansvar for hva han og andre ukrainske politikere har gjort, hva som egentlig skjer i landet.

Det er på høy tid. Og sannsynligvis altfor sent.

Programmet skal finnes på lenken under.

http://www.bbc.co.uk/programmes/p04v48h7

det

Advertisements

One comment on “Ukrainas tidligere statsminister, Jatseniuk, på BBC Hardtalk

  1. Dan sier:

    Takker for den.
    Usikker på om det i det hele tatt er nødvendig å gi noen ytterlige kommentarer. Vil tro de fleste skjønner etter å ha hørt på opptaket. Er som idealismen ellers, man lukker øynene for realitet og heller drømmer om de ideelle.
    Anbefales!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s