Olias bursdag

I dag er det bursdagen til konemor, heltinnen og fargene i huset. Med henne er ingen dager grå, ingenting kjedelig, ingenting vanlig. Som vanlig gir jeg henne en tur hjem til Kiev i gave, det er alltid slik, det er den gaven hun setter mest pris på, og den jeg liker best å gi. Så har jeg henne under kontroll. Ellers kan hun finne på å reise tidligere enn jeg, fri som hun er, og uten henne, liker jeg meg ikke. Dette skal være en minnepost, høydepunktet i vårt forhold, det som burde vært bryllupsreisen, men som foregikk noen måneder etterpå. Det var vår tur i høstferien, til Molotsjnie.

Men først litt om hvordan vi feiret dagen i dag. Lille Irisjka er i rivende utvikling, og en fest hver dag og hver natt. Selv når hun skriker, får vi ikke nok av henne. Nå har hun fått for vane å åpne døren ut til terrassen, og gå ut der og hoppe på en liten sportstrampoline. Ellers løper hun rundt omkring, og roper på meg når det kommer fly. Er det kaldt, tar hun på seg sko eller tøfler, og lue. Aldri noen jakke eller noe sånt. Mama Olia er veldig streng på at lille Irisjka skal kle seg varmt, men det lille barnet sier ne nada så hjerteskjærende og inntrengende at selv ukrainske russere må gi etter. Vi i min slekt har mange varmblodige som kaster klærne raskt, både jeg, min far og en søster gjorde det, eller gjør det, og det kan se ut som lille Irisjka er én av oss. Jeg forstår henne i alle fall godt, og tar alltid hennes parti. Moren kler henne altfor varmt.

I dag fikk vi moren med på tur. Irisjka og jeg går tur så godt som hver søndag. Det er imidlertid sjelden vi får mama Olia med. Det gjorde vi i dag, på bursdagen hennes. Derfor kjørte vi litt lenger enn planlagt. Jeg hadde sett for meg rundt Sviland, et sted, men vi endte opp borte med Lutsivassdragene, et lite sund ved en hyttelandsby, og noe som het Alsnes ikke så langt unna. Jeg kan ikke huske å ha vært der før, men fint var det. Olia var i strålende humør. Hun sover godt om nettene nå, etter å ha sluttet å amme i luksussen alder for Irina. Og vi gikk frem og tilbake langs veien, hun og jeg, mens Irina satt og sov i bilen, der hun var sovnet på veien. Turen ble amputert av at Olia hadde tatt på henne latterlig mye klær. Lag på lag med gensere, strømpebukse og varmt bamsekostyme, og tjukk kjeledress utenpå der igjen. Ikke bare endte Irina opp som en klump, og hadde vanskelig for å bevege seg, altfor varmt ble det også, så hun ville egentlig bare sitte ned eller tilbake til bilen. Så sånn gikk den turen. Hyggelig var det likevel. En annen hilse fra fargerike Olia, var at akkurat i det vi var i ferd med å gå, nisten skulle oppi bæremeisen og Irisjka hadde ytterklærne på, så fant hun ut at det var på tide å klippe håret mitt. Da var det ingen bønn. De er nådeløse, de ukrainske russerne.

Etterpå, da vi kom hjem, laget jeg lasagne til henne, og åpnet vin. Lille Irisjka løp omkring på terrassen og i hagen, i bare strømpebukse og gensere. Så løp hun inn og hentet lue og sko, når det ble for kaldt. Kom det fly, ropte hun på meg. Da fikk lasagnen være lasagne. I kjent stil orket ikke Olia vente på at lasagnen skulle bli ferdig, og spiste rester og pepperronipølse mens retten ble tilberedt. Sånn er det hos oss, det er vi vant med, fart og moro, alltid en overaskelse i neste minutt, forutsigbarhet er et ord vi aldri har brukt de årene vi har vært gift.

Det året vi giftet oss måtte jeg vente høsten gjennom på at Olia og jeg skulle få familiegjenforening, slik at hun fikk komme til Norge, og vi fikk være sammen for alltid. Den høsten reiste jeg straks til Kiev, så snart høstferien begynte, og derfra reiste hun og jeg straks videre til Krim. Det ble først en tur med komiske forviklinger, der det først var tull og vas og improvisasjoner med togbilletten, før vi i Simferopol kjøpte billett feil vei. Vi skulle til Evpatoria, og Molotsjnoje, men kjøpte billetter til Sudak. Og vi tullet noe forferdelig også etter at dette ble oppdaget, slik at vi først reiste til noe som het Mirnie, eller noe sånt, før Olia husket hvor det egentlig var vi skulle, og vi omsider, omsider kom oss på riktig buss.

Med det var det helt mørkt da vi kom frem. Gatelys fantes ikke, heller ikke lys på husene. Sånn er det i fattige land, der sparer man. Norge og vesten er blitt helt urealistisk så mye som er lyssatt. I alle fall, i Molotsjnoje finnes ingen hoteller, det er en bitte liten landsby, et skikkelig tidløst sted, som har sett revolusjoner og imperier reise seg og falle, og hvor det går an å kjenne seg noenlunde igjen gjennom årenes løp, i motsetning til hos oss på Ganddal, i Sandnes i Norge. Men at det ikke fantes hoteller, ikke lys, og ikke så mye, var et problem for oss, som ganske desperat trengte overnatting, og ikke hadde noen avtaler eller nødløsning. Jeg husker noen hunder som gjødde noe uhyggelig, og en kar som satte opp et helt latterlig sterkt lys, for å se hvem vi var, eller hva det nå var han ville. Til slutt kom det et menneske passerende forbi, slik at Olia kunne spørre om hun tilbød overnatting. Slik er det der, ganske uvanlig og fascinerende for en kald og bortskjemt nordboer som jeg. Damen hun spurte tilbød ingen overnatting, men hun kjente noen som gjorde det, og tok oss med dit.

Slik havnet vi i hus med han Olia sier var ordfører i den lille landsbyen. Det var en alle tiders, uvirkelig uke. Vi fotograferte enormt, helt enormt, på en Nokia mobiltelefon og Fuji Finepix 100 digitalt lommekamera. Det var første gang vi hadde hver vår, sånn skikkelig, slik at vi hele tiden kunne fotografere hverandre. Og jeg fotograferte henne noe så til de grader, noe så utover alle grenser, det er nok som gjør at vi begge føler denne ferien var veldig mye lenger enn de fem dagene. Det er så veldig, veldig mange bilder. Og på alle bildene er Olia så vakker at det ser ut som en spøk, en bløff, en slik folk prøver seg med for å lokke til seg falske facebookvenner. Hun ser ut som en modell. Og så skal jeg liksom være gift med henne.

Sånn ser jeg også ut på alle bildene jeg er med. Jeg smiler, slik jeg er lært opp til, men jeg virker så malplassert og utilpass og stiv at jeg virkelig får frem at det er helt sykt, helt sykt, at en som jeg skal være gift med en blendende skjønnhet, som Olia. Hun, derimot, er profesjonelt naturlig på alle bildene, smilene og glad, avslappet. Ingen problem. Alt som det skal være. Flere av bildene er klassikere for meg, høydepunkt i mitt liv, som å fotografere lykken. Hun har på seg en hvit, lett, liten kjole hun kjøpte på Krim for mange år siden, skikkelig sommerkjole, 30 kroner. Sandalene er av den billige typen, men barbeint i dem blir hun så veldig naturlig, uimotståelig for meg. Og så står hun på rulleskøyter, hun og jeg på rulleskøyter. Jeg kan jo litt, etter å ha vokst opp i Norge, nokså vant med ski og skøyter, jeg får det til,  om enn jeg langt fra er noen ekspert. Hun får bambiskjønnheten over seg, bambi på usikre ben, og de nakne beina opp i kjolen – det er ikke å skrive blogg om.

Nei, dette var ferien sin. Familien vi bodde hos, det var et litt eldre ektepar, neppe mer enn i sekstiårene, og med en datter som hadde funnet seg en mann, Sergej. Han der Sergej, han hang sånn med Olia at jeg ble helt sjalu, og klarte å oppføre seg mye mer avslappet enn jeg klarte, enda jeg var gift med henne, han gift med en annen. Olia sjarmerte også faren i huset, en veldig hyggelig fyr, forresten, skikkelig gammel russer, herlig type, bare at jeg ikke hadde så mye å snakke med ham, og ikke strakk russisken min til, heller. Jeg kunne tydelig se på ham, hvor skuffet han var, når han kom til bords, og bare jeg satt der, ikke Olia. Da ventet noen minutter trykket stillhet og anstrengt samtale, før Olia kom, og alt løsnet, alt løsnet.

Det var denne ferien jeg hørte Jersey Girl, av Tom Waits, for første gang, skikkelig. Jeg satt inne på rommet, og hørte på den, mens Olia satt inne på kjøkkenet og snakket med Sergej og med faren i huset, eller hvem det nå var hun snakket med. Rent sentimental ble jeg. Det er ikke så rart, når man tenker på den sangen jeg hørte, og ser på bildene av Olia fra denne tiden. Hun er Kiev girl, don’t bother me, cause I ain’t got no time, I’m going to see the girl of mine, nothing else matter in this whole wide world, when you’re in love with a Kiev girl, skiftet jeg det til. Det var mange andre tekstlinjer også. Jeg hørte sangen om og om igjen.

Mye har jo skjedd siden den gang, både med oss, med familien vi bodde hos, og med Krim. Vi traff datteren i huset året etter tror jeg det var, også på Krim, Evpatoria, helt tifledig, og i en annen by. Hun kunne da fortelle at Sergej hadde forlatt henne, dratt til Tsjekkia, fått seg jobb der, kanskje dame, det husker jeg ikke. Det er dypt, dypt tragisk selvfølgelig, den lille familien hadde det vanskelig nok når de hadde en ekstra mann og arbeidskraft til å hjelpe dem. Det er mye å si om dette, det vil ikke bli sagt av meg.

Det var i oktober, denne ferien, så det var praktisk talt ingen turister utenom oss. Det er ikke engang praktisk talt, det var bare oss. Vi hadde hele strendene, alt for oss selv. Det var vanlige, norske sommertemperaturer, fin norsk vestlandssommer, slik jeg er vant med fra hele min barndom. Olia kunne fortelle fullt av historier fra sin barndom, også, minner fra stedet og fra området i nærheten. I Molotsjnoje ligger verdens korteste jernbanstrekning, på omtrent halvannen kilometer. Fra landsbyen til stranden. Alt var stengt for sesongen, når vi var der. Alt var stille, alt dødt. Ingen ekstra butikker og kiosker var oppe, bare de vanlige.

Det var en veldig rik tur. Jeg husker ut og inn hva som skjedde alle fem dagene, hva vi gjorde, og hvordan jeg fikk med meg Olia på en nokså lang rundtur siste dagen, rundt hele landsbyen, hele dagen. Olia var i strålende humør, denne, som alle de andre fem dagene. Jeg har gått dem igjennom, om igjen og om igjen i hodet, og jeg har sett gjennom disse bildene utallige ganger.

Så det er uvirkelig og rikt hver på sin måte, høstferien den gang og bursdagen i dag. Nå er vi forhindret fra å reise til Krim, det er politikk som griper inn i dagliglivet vårt. Det går ikke tog fra Kiev, og det går heller ikke fly. Vi må reise via Russland, eller betale taxi og bestikkelser. Vi vil neppe komme oss til Krim igjen, før toget går. Inntil det vil vi ikke få snakket med vennene våre og bekjentskapene våre dernedefra, de vi har bodd hos. Men dette er ikke noe vi tenker mye på, vi har mer enn nok med å være i Kiev sommerne, særlig nå som vi har lille Irisjka å vise frem til babusjka og Olias lille familie.

Advertisements
This entry was posted in Olia.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s