Ty, svinja…

En ny, kort språk om Irina og språket. Som alle små barn hender det hun søler litt når hun spiser. Ved en anledning sølte hun på en måte hun sjelden gjør, hun fikk yoghurt eller hva det var i munnen, og spyttet det ut igjen, om det var for varmt eller det var noe annet som bød henne i mot. – Din gris, sa Olia, på russisk, – ty svinja. Direkte oversatt er det «Du – svin», eller som vi ville sagt det på norsk: Du er et svin. Eller du er en gris.

Vi fant ikke ut hva som var problemet. Olia ble jo veldig sint, for det grapset, og Irina satt der med de store øynene sine, uten å kunne forklare hva det var. Situasjonen roet seg kort etter, og Irina spiste ferdig til hun var mett.

Siden satt Irina og jeg og spiste grøt jeg hadde laget, risengrynsgrøt. Det var helt sikkert lørdag. Jeg hadde laget til meg selv, og så kommer hun løpende, Irina, og vil ha hun også. Det er jo veldig koselig, og jeg gir villig fra meg. Det er smør som smelter, og kanel og sukker, skikkelig tradisjon. Vi spiser ofte samtidig med samme skje, eller fra samme tallerken, med hver vår skje, eller jeg setter litt av min grøt over til henne på en liten skål, slik at den raskere kjøler seg ned. Denne gangen gjorde jeg ikke det, og forsynte henne og meg selv, raskt, så vi begge skulle få spist opp grøten mens den var varm.

Så faller det en klump grøt ned på den lyseblå strikkegenseren hennes. Det setter seg skikkelig fast i trådene fra garnet, jeg vil skrape det opp og unngå flekker, men det er som man skjønner vanskelig. Og grøtklumpen er ikke noe å spise, hårete som den er blitt, og noe falt på gulvet også. – Svinja, sier lille Irina, i akkurat samme tonefall som moren hadde sagt til henne. – Ty svinja.