Irina spiller sjakk

Fra hun var stor nok til å løfte brikkene har lille Irina spilt sjakk. Cirka. Hun har fått brikkene mellom hendene, for å leke med dem, og slik har brikkene til våre 3-4 sjakkbrett blitt spredd over hele huset. De fleste på ukjente steder.

Nå i vinter, mens vi satt foran peisen i kjelleren, fant Irina og jeg frem til et av de små sjakkbrettene, og de få brikkene som var igjen til det. Disse lærte hun navnet på straks, nå som hun er i farten med å plukke opp ord og lære å snakke. Snart etter kunne hun navnet på alle brikkene, på russisk, en prosess som tok meg flere år. Selv nå, når jeg skulle lære det bort til Irina, lærte henne feil navn for bonden. Jeg sa «pesjenka», der det heter «pesjka», eller kjælenan «pesjesjka». Det tok litt tid for Irina å avlære denne feilen. Men hun har nok allerede en idé om at det er riktigere når moren snakker russisk, enn når faren gjør det.

Koselig er også Irina i fyr og flamme hver gang hun finner en av de mange brikkene vi har mistet rundt omkring i huset. De ligger nok i skuffer og bokser og esker og leker, eller hvem vet hvor de ligger. I hvert fall kommer hun løpende, med et tårn eller springer, og roper til meg: ljadja, ljadja (tårn! tårn!) eller konj, konj (hest! hest!). Ofte spør hun etter brikkene, og ofte vil hun leke med dem. Helt uavhengig av brettet.

Den siste hiten i interessen hennes, er å spille eller leke sjakk på en av sjakkappene jeg bruker. Jeg spiller ett parti hver dag, mot en ukjent motstander på nettet, 3 minutt for ham, 3 minutt for meg, og så 2 sekunder ekstra for hvert trekk. Etterpå ser jeg gjennom partiet, for å se hva som gikk bra og hva som gikk feil, hvor jeg kunne forbedret spillet mitt. Det er denne prosessen Irina har snappet opp. Så roper hun sjakhmaty, sjakhmaty (sjakk! sjakk!) på russisk, og kommer løpende.

Dermed er det hun som skal analysere. Om jeg bruker nettbrett eller PC med berøringsskjerm, har hun en fair sjanse, da kan hun ta på brikkene og flytte dem. På PC med det som kalles mus, eller musepad, er det verre. Alle vet hvordan det er på bærbar PC, man har en firkant hvorfra man kan flytte en pil på skjermen. Ikke så altfor lett for en toåring, men Irina har en idé om hva det går i. Hun flytter den lille fingeren rundt på platen, og om pilen da ved hjelp har grep om en brikke, så kan hun flytte på den også.

Problemet er selvsagt også at med sjakk på PC følger brikkene og spillet bestemte regler. Svart og hvit må flytte hver sin tur, og det er høyst begrenset hvordan hver av brikkene kan bevege seg. I Irinas verden er det ingen slike begrensninger. Hun vil flytte alle brikkene overalt, hele tiden, og jeg må foreslå henne at hun kanskje burde flytte den brikken som virkelig ble flyttet i det spillet jeg går igjennom, eller en brikke det ville være fornuftig å flytte i posisjonen på brettet. Da er Irina alltid enig. – Vil du flytte løperen? khotsjes slon?  –  da! da! (Ja! ja!) Så smått har jeg sagt at løperen bare går på felt av samme farge, tårn går bare fremover og til siden, bøndene går bare fremover, og ett eller til å begynne med kanskje to skritt om gangen. Jeg vet ikke hvor mye Irina får med seg av, eller hvor mye hun bryr seg. Hun følger interessert med.

Det Irina liker best, er når jeg har grepet en brikke for henne, med musepilen. Og så skal hun flytte den. – Ty kuda! ty kuda! roper hun da, – hvor skal du, hvor skal du! Akkurat som om brikken har sin egen vilje, og er på vei et eller annet sted ingen vet. Det var også denne setningen som var den første hun sa, en gang mama Olia gikk ut døren fra henne, – ty kuda? – hvor skal du? Hun sier det hele tiden til oss også, – ty kuda? eller – stoj! ty kuda? ty kuda? (stopp! hvor skal du). Det siste gjelder spesielt når vi er ute, på terrassen, og jeg er kald og vil inn. Med sjakken er det en brikke, som Irina med musepilen flytter langs kanten av brettet, utenfor brettet vil ikke dataspillet tillate den, og over alle brikkene til motstanderen for å spise dem (på russisk heter å slå ut en brikke «å spise den», jest), – ty kuda! ty kuda!

Hele den lille kroppen er også med i spillet. Hun reiser seg opp, og står på fanget mitt. Står og hopper, eller vil klatre videre, inn i skjermen og brettet. Hun kan ikke reglene så godt, men hun er veldig engasjert.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s