Sælandskogen og Edlandsfjellet

Jeg vil slå et slag for hjemmepåske. Dagsutflukter. Naturen rett utenfor stuedøren. For oss er det Jæren og Sandnesheiene, skog og lave fjell. Ingen snø, ingen ski, ikke noe eksotisk, ikke noe å imponere med. Men det er slike påsker jeg er oppvokst med, og har lært meg å like.

Sælandskogen

I går reiste vi til Sælandskogen, langt ute på Jæren. Vi hadde litt dårlig tid, siden mor hadde et arrangement på kvelden, og vi som vanlig har store problemer med å komme oss ut noe særlig før klokken 1200. De andre som skulle være med var Tante Tone og søskenbarn Sara, og så Irina og jeg, selvfølgelig. Vi reiste ut i hver vår bil. Jeg kjørte først og skulle vise vei, men kjørte grundig omvei, så vi ble ytterligere forsinket. Sælandskogen lå så å si uberørt før i tiden, jeg besøkte ikke skogen før i voksen alder, men nå bor det så mange folk på Jæren at det var fullt på den romslige parkeringsplassen. Irina og jeg måtte parkere langs veien, så vi ble ytterligere litt forsinket. En liten grøft med vann måtte vi også forsere på veien, over en liten trestamme falt over, eller lagt over.

Lille Irina og Sara har instinktene i orden, og forsvinner straks inn i terrenget når vi skal på tur. Mor og tante Tone finner praten, og jeg går for det meste rundt og fotograferer. Bare den korte biten fra parkeringsplassen bort til hovedstien, den som følger runden, er det mange interessante ting å se og gjøre, og å fotografere. Det går to fine broer over to enda finere bekker, og det er mange fine trær, mye spennende. Sælandskogen er en av de aller, aller siste av de opprinnelige skogene på Jæren, et av de få stedene vi kan gå for å se hvordan det var før vi mennesker kom for alvor. Sælandskogen skal få lov til å være urskog, den blir ikke forvaltet. Men det er fremmedelement av barskog, den opprinnelige besto av løv, hovedsakelig eik, så vidt jeg tror. I dag er skogen også berømt for heggen, som blomstrer så fint, litt senere på våren. Denne aprildagen stod de fleste av trærne bare i knopp.

Tone og jeg ble enige om at vi skulle gå runden motsatt vei, denne gangen. Tyngdekraften drar oss liksom mot høyre, da vi kommer opp til hovedstien, det er den som går langs vannet, og har den kjekkeste biten først. Den mot venstre har vi aldri gått, der går turen først langs en sti i løvskogen, og så over det lille fjellet, ned en bitte liten barskog, og så er den imponerende bondeveien langs den karakteristiske elven. Dette er skikkelig vei, lagt med nevene, og ikke sånn som veier lages nå, der det rent blir for mange av dem.

Irina er i toppform. Hun er veldig begeistret for Sara, et søskenbarn 9 år eldre enn henne, er det vel, og hun er begeistret for tante Tone og begeistret for bestemor, og så begeistret for meg, selvfølgelig, jeg som er faren. Men meg ser hun jo hele tiden, det er noe ekstra når disse andre er med, og Irina skrur på all sin sjarm på maks, for å holde på og gjøre seg fortjent til oppmerksomheten. Sara er sikkert ikke vant med å være et sånt forbilde hun kommer til å bli for Irina, Irina roper på henne og snakker om henne hele tiden. Sara er klatrejenta i familien, og løper opp på enhver stein, opp i alle trær. Det liker vi alle å gjøre, men ingen gjør det bedre og oftere enn henne. Den lille, tynne kroppen er råsterk, og det gunstige forhold mellom styrke og vekt, kjenner jeg ingen andre som har.

– Sara, hold fast! store stein, skummel! roper lille Irina, der hun løper mot Sara som har klatret opp på en stor, stor stein. Det er den lengste og mest kompliserte setningen Irina hittil har sagt, den er et språklig sjumilssteg. Hun kombinerer de fleste ordene hun kan i en setning som henger helt godt sammen, og som inneholder et tilrop, en kommando som samtidig er et velment råd, og så en beskrivelse av situasjonen, som også forklarer hvorfor rådet er så godt. Det inneholder også en veldig søt bekymring fra den lille til den store, Sara må holde fast, så hun ikke faller ned. Irina løper bort, og får hjelp til å komme seg opp på steinen hun også. Det er bare fra den ene siden den ser så stor ut som den er, man kan bruke bakken den ligger i til å komme seg opp på den, uten problemer.

Og så er det en grein å løfte på, og så er det det ene og det andre, før stien blir merket til høyre, opp fjellet. Her begynner mor å bli litt utålmodig, og Irina å bli litt sliten. Mor er nødt til å rekke det arrangementet hun skal på, og til å være uthvilt når hun går dit, så hun kunne nok absolutt heller tenkt seg bare å gått rett bort til vannet, og være ved det de timene vi var ute. Irina er ikke så nøye, men dette voksne tempoet, det vil hun ikke være med på. Og hun er ikke så altfor ivrig til å sitte i bæremeisen heller. Og bare sånn måtelig interessert er hun i å bli båret. For meg spiller det ingen rolle, jeg er vant til å lirke henne med, men det er synd med mor som blir stresset med tiden. Vi får ta en rast, en liten sjokolade- og klatrerast. Det var noen fine bjørkegreiner å dingle i, et sted der, og ganske fin utsikt utover Jæren i bakgrunnen.

Så forsvant de tre store oppover, mens Irina og jeg ble igjen bak. Men så snart Irina kom seg opp i bæremeisen, og ble fornøyd der, så ble rollene byttet om. Det var ingen sak å ta igjen de andre, og jeg gikk på til vi var over fjellet, det er jo ikke noe fjell å snakke om, et par hundre meter i høyden, og bare en kilometer å gå oppover, og så er det ned igjen. Men det er et lite parti der oppe, der det ikke skjer så mye, en liten transportetappe, kan man kalle det. Det var i den Irina satt i bæremeisen.

Da vi kom til skogen var det opp å gå for Irina, igjen. Da ble vi også snart tatt igjen av de andre. Nedover her gikk turen et stykke i fellesskap. Solen kom frem og det var også strålende solskinn i overført betydning, jeg er så begeistret for den elven, en av de beste i hele Jæren, i hvert fall på vår side av Undheim og høgjæren. Dessverre hadde Sara og Irina et lite uhell, slik at Irina falt og slo seg, og da jeg som far skulle trøste, forsvant de andre for oss. Det hadde ikke vært noe problem, om ikke Irina også hadde funnet det for godt å gjøre skikkelig i bleien. Først ville hun – naturlig nok – ha pause mens det stod på, sitte i fred, og så ville hun – like naturlig nok – verken gå så voldsomt eller sitte i bæremeisen helt greit, når bleien var full i drit, som det heter på godt norsk. Litt dyidig er hun også, den lille damen, og sjenerer seg litt for å innrømme hva som har skjedd. Det må skje alt med diskresjon. Også her på bloggen.

Derfor venter ingen detaljer om hvordan bleien ble skiftet. Det er elver og natur, ingen problemer, dette fikser vi, og etterpå er alt så mye, mye bedre. Irina var igjen i toppform, og vi kunne endelig, omsider finne igjen dde andre, som nå begynte å lure på hvor vi var blitt av, og sendte Sara for å sjekke. De hadde gått helt ned til det store vannet igjen, for å raste der, de hadde ikke engang tenkt på å raste langs elven, annet enn helt nede ved munningen, der det var opptatt. Dem om det, nå var vi i alle fall ved vannet, og samlet, men vi kunne ikke være der så lenge, for mor måtte snart gå, for å rekke arrangementet sitt. Dermed måtte Sara og Tone også gå, de kjørte jo i samme bil, og sånn var Irina og jeg på ny for oss selv.

Det er vi vant med. Irina skrek som vanlig fortvilet, og satte også etter de andre på egen hånd. Hun kom så langt at det ble pinlig, og folk måtte komme tilbake til meg for å spørre om det var min, denne jenta, som tuslet av gårde langs den steinete og vanskelige stien, like ved det store og for små barn sikkert litt farlige vannet. Joda, det var selvfølgelig min jente, men jeg kunne ikke gå før jeg hadde fått pakket sammen, og fått med meg alt. Irina tok det med stoisk ro, selvfølgelig, ingen seremoni over gjenforeningen. Og heretter gikk det i vårt eget tempo. Det vil si svært, svært sakte. Hvert punkt på veien ble utforsket, vi lekte pinnene var sauer og kuer og bjørner, og vi ruslet og klatret og fotograferte, og kastet pinner og steiner i vannene. Det gikk sikkert ytterligere et par timer, slik det alltid gjør.

Edlandsfjellet

Turen i dag var av en helt annen karakter. Nå var mama Olia med. Da går praten på russisk. Og Irina synes det er veldig kjekt å ha med moren, selvfølgelig, og vil gjerne vise henne alle triksene sine, men hun kan ikke vente turen blir like livlig. Den blir heller ikke like lang, det blir tur på en helt annen måte.

Det er alltid vanskeligere å lirke med seg konemor Olia, enn lille Irina. Det gjelder både ut av huset, og for hver meter ute i terrenget. Jeg måtte bruke all min overtalelseskraft for å få henne med, spille på et rikt register, legge presset på den riktige måten, lokke og være tålmodig, sette inn støtet når det gjelder. Jeg visste jo også det ville være godt for Olia å komme seg ut i frisk luft, i alle fall en solskinnsdag som denne.

Tidligere når jeg har gått i Edlandsfjell, så har jeg ikke funnet parkeringsplassen. Jeg har bare parkert langs veien, og lagt i vei på egen hånd. Uten andre mennesker å forholde meg til, har jeg endt opp helt borte med Kringleli, før jeg har snudd, det er et veldig fint turterreng. Nå fant vi både parkeringsplassen, og var ikke i nærheten av å komme så langt. Vi kom ikke engang opp til demningen, Stemmen.

Det var så varmt at jeg gikk i kortbukse og t-skjorte, Olia uten jakke, og Irina også i lette klær. Med Edlandsvannet og Ålgård i bakgrunnen, ble alle bildene vakre. Jærterrenget med grønt gras og grå steiner under sol og blå himmel er veldig fotovennlig, og fritt og vakkert også å bevege seg i. Lille Irina løp omkring, og kravlet over steiner og hauger og tuster, også der det ikke var nødvendig. Hun sa navent på alle tingene hun kunne, like godt på russisk som på norsk, og helt uanstrengt. Jeg er veldig glad for at hun fra tidlig alder lærer seg at steiner av en viss størrelse er til for å klatres opp på, de skal være vanskelige å gå forbi, man skal opp på dem.

Ved en av disse steinene ble vi bare sittende. Olia ville ha litt niste. Vi hadde med dagsferskt brød, laget av meg, samme morgen. Og så hadde vi med turkniv å skjære brødet med, skikkelig smør og skikkelig spekemat, sognemorr. Etter å ha spist litt, ville Olia også ha kaffe. Det måtte lages på primus. Så var det frem med den. Etter kaffen, ville Olia straks lage varmmaten, nå som den allerede var tent. Dermed ble det straks omelett. Egg, champignon og skinkebiter hadde vi med, til og med pepper og salt, og en skvett melk. Det skulle ikke stå på noe. Olia syntes det var forunderlig med oss nordmenn, som på død og liv skulle lage tingene ute, vi kunne jo bare lage dem hjemme, og ta dem med. Det kunne vi nok, men det er ikke det samme.

Også Olia skjønte det, da hun begynte å spise. Og kaffen er villmannskaffe. Vi har dyr kaffemaskin hjemme, drikker eksklusiv kaffe fra Etiopia og Guatemala, fra bestemte land, kvalitetskaffe, ferskmalt. Men her på turen, drikker vi gammel kokekaffe fra en pose som har vært åpnet siden i fjor, og hvor vi må spytte ut gammel grut som ikke har sunket til bunns. Det er bra.

Advertisements
This entry was posted in Tur.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s