Nytt pass til Irina på årets første sommerdag

I dag kom den nye terrassen vår for første gang virkelig til sin rett. 18 grader nådde temperaturen på det høyeste, stort sett var det sol, og morgenkaffen smakte veldig, veldig godt på den nye, brede trappen konemor Olia har laget. Andre ting jeg kunne og burde gjøre om morgenen ble lagt til side. Jeg vekket til og med lille Irina, fordi det var en liten hvit sommerfugl som fløy omkring til løvetennene i hagene, årets første. Babatsjka, heter det på russisk, og vi har snakket om dem så mye, etter også å ha lest boken om den lille, sultne larven som blir til en sommerfugl i enden av historien. Nå kunne Irina se hvordan de ser ut i virkeligheten.

Det var tid for å bestille pass til henne. Det var dagens store prosjekt. Vi kjørte ut til Kvadrat for å se om fotoautomaten der virket, noe den ikke gjorde. Heller ikke på Sandnes amfi virket den, så vi endte opp i langgaten og fotograferte manuelt, og dyrt. Så lenge barnet er under tre år, får vi ikke bruke politiets automatiske tjenester. 250 kroner skal fotografen ha, for de enkle bildene han tar. Det skjærer Olia i hjertet, alt hun kan gjøre for slike summer i Ukraina, nå Europas fattigste land når det kommer til gjennomsnittsinntekt. Men mens vi var inne og fotograferte, fikk hun kjøpt seg noen billige og fine kjoler i en butikk hun fant i langgaten, så hun følte det nesten gikk litt opp i opp. Både på Kvadrat og på amfiet fikk hun rasket med seg noen saker, så turen gav god uttelling for henne.

Hos politiet hadde de et litt merkelig system med at vi måtte bestille time, eller hva vi måtte. Vi fikk i alle fall beskjed om at passkontoret var stengt for dagen, enda klokken var 1339, og det vitterlig stod det skulle være åpent til 1400. Ei annen mor med et barn virket atskillig mer stresset over det, enn vi var. Kanskje lå hennes tur nærmere i tid? Olia brukte i hvert fall sitt russiske instinkt, skaffet seg en kølapp for «hente pass», og stakk inn på kontoret for å høre. Der hadde de litt problemer med å forklare hvorfor vi ikke kunne få passet nå, eller hva vi egentlig skulle gjøre, de satt jo bare der uten andre kunder å betjene. Til slutt gav de opp forklaringen, og sørget bare for å gi oss passet vi trengte. Vi hadde jo alt med oss, egen legitimasjon, begge foreldrene, bilde av barnet, mer enn nok, hadde vi.

Det at vi fikk hjelp oppmuntret den andre moren også til å prøve seg, så dermed ble det litt å gjøre mot slutten av arbeidsdagen for passpersonellet. Det er jo veldig lett og greit i Norge, betale 270 kroner, fylle ut noen skjema og legge ved noen bilder, så kommer passet i posten i løpet av 10-12 dager. Vi kan med det reise til en lang rekke av verdens land, og de aller fleste av landene som er så attraktive at folk vil slå seg ned i dem. Vi møter også et tjenestevillig offentlig personale. Sånn er det ikke overalt i verden.

På vei hjem kjørte vi innom Mega og handlet raust. En god lunsj ble det på terrassen, før det var noen halvhjertede forsøk på å hvile. For meg ble det rett og slett for varmt i solen, så jeg måtte trekke inn. Men da Irina kom og skulle hjelpe meg i hvilen, sa det seg selv at det var slutt på den.

Videre på programmet stod skifte av dekk, og kanskje få jobbet litt i hagen. Skifte av dekk gikk fløyten, i år som i fjor. I fjor fant vi ikke ut av hvordan jekken virket. I år fant vi ikke ut av hvor vi skulle plassere den. En velvillig nabo kunne ikke bidra tilstrekkelig til at vi kunne gå i gang med arbeidet. Det kan rett og slett se ut som at Kia Soul ikke vil at hvem som helst skal kunne jegge opp bilen, og skifte dekk på den. Det fulgte jo ikke med jekk, heller. Vi må høre med andre eksperter. Bilen ble kjørt inn i garasjen igjen, inn til lading.

I stedet, og underveis, satte vi ut bassenget til Irina. Det er et sånt oppblåsbart, et vi hadde også vi søsknene da vi var små. Mama Olia var nøyere enn våre foreldre var, på at vannet måtte være varmt. Hun kokte opp liter på liter med vannkokeren. For oss var det vel helst solen som skulle gjøre jobben, om enn jeg husker noen bøtter varmt vann også jeg, fra vår tid. Irina syntes som barn flest at vann i basseng og vannslange var helt fabelaktig, det var kjempegreier. Hun fikk raskt av seg alle klærne, og løp omkring og koste seg. Far gikk rundt og fotograferte, og fant sannelig en marihøne også, bozje korovka, på russisk. Årets første, også den.

På lekeplassen fikk jeg gjort meg ferdig med dagens italienske gloser, mens Irina lekte med seg selv og med andre. Det er alltid kjekt når det kommer andre barn, og nå i sommerhalvåret er sjansene større. Hun tømmer også lekeapparatene for triks og utfordringer, akkurat nå er det store å komme seg opp rutsjebaner feil vei.

Til middag var det marinert biff vi ikke fikk spist til 17. mai, og seibiff Olia kjøpte i dag på Mega. Skikkelig kombinasjon. Men hun hadde lyst på fisk, så da ble det slik. På kvelden skyet det til, og ble kaldere, så da trakk vi inn. Mama Olia satte seg med strikketøyet, og studiene, Irina fant nettbrettet og en tegnefilm – og jeg fant denne bloggen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s