Punktert dekk

Flatt dekk.

Nå lørdag skulle vi endelig prøve å skifte dekk på vår Kia Soul electric fra 2015. I fjor fikk vi det ikke til, av en eller annen grunn fant vi ikke ut av hvordan jekken virket, nå i år kan vi ikke skjønne hva som var problemet. I det ene dekket står en stor, tykk stift, en slags forsterket tegnestift, usikker er jeg på hva de brukes til og hvor den kommer fra. Ikke vet jeg lenger hvor lenge den har stått i dekket. Jeg forsøker å ta den ut – det må dere ikke gjøre, folkens, det er en stor feil, la den stå i – men får det ikke til. Kona kommer til med litt verktøy, og vipper den ut.

Vi har litt utradisjonelle kjønnsroller hos oss. Det vanlige er at jeg tar barnet, mens kona gjør grovarbeidet. Ikke omvendt. Akkurat med bil føler jeg at jeg har et forsprang, siden jeg har sertfiktat og har vokst opp med bil, noe hun ikke har noen av delene. Hun har heller aldri vært med på å skifte dekk, noe jeg har gjort selv, det var en av de få tingene far ville ha meg med på av arbeid. Og i moderne tid har jeg skiftet dekk på mors bil, da jeg punkterte med den. Så jeg vet litt hva det går i, og har et lite forsprang på henne. Likevel insisterer hun på å være med, og etter hvert overta, som vi skal komme til.

Nå, ved første forsøk, greide vi ikke å skifte dekk på bilen i år heller. Vi fant ikke ut hvor vi skulle plassere jekken. Kona er veldig skeptisk til hele hjulskiftet, hun har jo aldri gjort det før, og stoler slett ikke på meg. Jeg vet – eller mener bestemt – det skal være mulig. Men denne elektroniske bilen vår har et plastdekke under, som ser ut til å dekke det hele. Og det er ikke godt å forstå hvor jekken skal plasseres. Jeg forsøker å gjøre det på plasten, et sted den kjennes hard, og med stål og bil like over, men i det jekken begynner å ta og bilen løftes, virker det veldig feil. Vi gir opp. En nabo, som beleilig kommer hjem, prøver etter beste evne å hjelpe oss, men finner ikke ut av det han heller.

Sånn er den nye generasjon, teknologien løper fra oss. Vi skjønner den ikke, og betaler for å få den fikset, eller kjøper nytt. To menn i 30- og 40-årene ville aldri blitt stående opprådd med bil og jekk, den gang vi selv var unge og vokste opp. Da hørte det med til hverdagskunnskapen alle hadde.

Uansett, vi parkerte bilen i garasjen, og gjorde oss noen tanker om at vi kanskje bare skulle bruke vinterdekk hele året dette året også. Det er ikke så uhørt som det høres ut, vi er jo bortreist store deler av sommeren, og bruker bil veldig lite i sommerhalvåret. Allerede i oktober er deg legitimt å skifte tilbake. Så det er bare snakk om et par måneder, for oss som kommer tilbake fra ferie i midten av august.

Søndag ettermiddag skulle Irina og jeg på en kort kjøretur. Det var ikke noe spesielt, vi tenkte oss bare et nytt sted og leke litt. Det var her vi oppdaget hjulet var flatt, paddeflatt. All luften var ute. Bilen var punktert.

Så hva gjør vi? Med punktert hjul kommer vi ingen steder, og snart har vi bruk for bilen. Mandag morgen ringer jeg verkstedet, som sier at jeg må få bilen bort, så skal de få fikset hjulet. Jeg innvender at jeg kommer meg ikke bort med punktert hjul, og legger til at bilen står i garasjen, hvorpå de forklarer hvordan jeg kan bruke en kompressor til å pumpe luft inn i hjulet midlertidig, nok til å komme meg til verkstedet. Eventuelt må jeg jekke bilen opp, ta hjulet av, og komme med det. Sånn slutter samtalen.

Ut over formiddagen blir jeg mer og mer usiker. Jeg finner jo ingen kompressor bak i bilen, der den skulle være, og om jeg hadde funnet den, er det slett ikke sikkert jeg hadde skjønt hva jeg skulle gjøre med den. Og å jekke bilen opp, det hadde jeg jo forsøkt, uten å få det til. Jeg vurderer å ringe slekt og kjente, folk som kan komme med tips og hjelp, kanskje til og med komme og hjelpe selv, en eller annen dag. Vi har jo levd uten bil noen år. Selv om vi er blitt godt vant nå, skulle vi kanskje kunne klare det igjen.

Det er når kona står opp det blir fart i sakene. Hun sov lenge denne morgenen og formiddagen, og da hun våknet, insisterte hun på å spise. Jeg hadde jo ikke tenkt at hun kunne gjøre noe med bilen, og slett ikke tenkt på å be henne om noe, men hun ble ganske sint, ba om å få spise ferdig, så skulle hun fikse det der med bilen, etterpå.

Spise ferdig gjorde hun, og med russisk pågangsmot gikk hun i gang med en kraftig sykkelpumpe for å få luft i dekket. Det hadde nok blitt luft i tvilsomme mengder, men kanskje nok til å kjøre forsiktig til et verksted i nærheten, eller et sted å fylle på mer. Men det var en start, etter at jeg hadde vært lamslått en tid. Enda mer fart i sakene ble det, da jeg spurte en eldre nabo, en i mine foreldres generasjon, om han visste noe om punkterte dekk. Det gjorde han selvfølgelig, og enda mer visste karen han hadde på besøk. Han og konemor Olia har jo utvekslet litt kunnskap og erfaringer i husbygging og oppussing, vi har holdt på med det begge.

Han her karen kom over, fant frem kompressoren, som lå under enda et hakk i bagasjerommet, et rom jeg etter halvannet års bruk av bilen ikke har funnet, og han hadde heller ingen problem med å bruke den. Han fylte på luft som bare juling, visste på tallskiven hvor sterkt trykket skulle være, og hadde i det hele tatt full kontroll. Konemor Olia fylte nøye med.

Så kunne vi kjøre til verkstedet.

Først prøvde vi et verksted like ved, et verksted som ikke var forhandleren. Der kunne de ta oss inn, men ikke straks. Vi kjørte i stedet til vår egen forhandler, litt lenger unna. Det gjorde vi lurt i, for vi ble tatt veldig godt i mot, fikk rikelig med kaffe og sjokoladedrikk til den minste, og hadde det i det hele tatt veldig fint mens de prøvde å finne feilen. Noe de ikke gjorde.

Enda hvor mye arbeidskaren blåste dekket opp og smurte med såpevann, så kom det ingen bobler, ingenting som indikerte hull. Vi var jo ganske opprådde, og visste ikke hva vi skulle gjøre. Samme morgen hadde hjulet vært flatt, det var helt sikkert, og en stor stift hadde stått i det, det var også sikkert. Jeg hadde tatt bilde av det, men dessverre ikke på mobiltelefonen, så jeg hadde ikke bildet tilgjengelig og kunne vise. Uansett fikk jeg bli med inn og se på hjulet, og se at det så vitterlig veldig, veldig helt ut. Vi ble enige om å hekte hjulet på, og reise hjem. Ikke en krone skulle de ha. Ypperlig service på Ålgård Auto, det må det være lov å si, her, offentlig.

De visste oss også hvor jekken skulle settes, og garantert oss at den jekken vi hadde, var brukendes nok. Det var kona som fulgte med på dette, jeg tenkte at om jeg vet det virker, skal jeg nok finne ut av det. Men kona gav seg ikke før han hadde visst nøyaktig hvor det var, og til og med hadde satt jekken bortil. Så skjønte hun det.

Dermed kunne vi skifte til sommerdekk. Betimelig, men også nyttig, siden vi da kunne ha det punkterte hjulet av bilen, og se om det holdt seg. Om luften gikk ut av det, kunne vi ta det med flatt, og så ville de kanskje finne ut av det.

Kona var veldig i mot å skifte dekk samme kveld, enda jeg sa det var jeg som skulle gjøre. Sånn gikk det ikke. Kona insisterte. Jeg ble sendt inn for å lage middag, og ta meg av barnet. Hun gikk i gang med bilvask, og så hjulskift.

Nå gikk det som en drøm. Før jeg hadde fått det med meg at hun var i gang, var første hjulet skiftet. Og mens lille Irina og jeg var en kort tur i nabolaget, ble resten skiftet ferdig. Vinterhjulene er trygt plassert i garasjen. Også det som eventuelt er punktert.

Bilen så veldig frisk og fin ut, nyvasket og med nye sommerdekk, nye felger. Det var rent som jeg fikk lyst til å kjøre, bare på gøy. Vi tok en liten runde rundt kvartalet, den korteste runden vi kan gjøre fra der vi bor, og bilen gled stille og fint. Først var det uvant og skummelt, men den ble snart kjørt inn. Alt var i orden. Punktert dekk er fikset. Neste gang vil vi klare det bedre. Nå vet vi hva vi skal gjøre.