Strandtur igjen, etter litt strev om natten og morgenen

Stort sett sover lille Irina godt hele natten gjennom. Natt til i går våknet hun imidlertid mens det ennå var mørkt, og ville ikke stoppe å gråte. Alt godsnakk fra mama Olia, og etter hvert papa meg, hjalp ingenting. Det var et eller annet som plaget henne, og hun klarte ikke å si hva det var.

Det viste seg nok at hun antagelig var tørst og plaget av varmen, og alle instektbittene hun har fått. Jeg husker da jeg var i tenårene, og en gang tenkte det måtte være en slags rekord at jeg hadde 13 myggstikk på samme fot. Jeg følte i alle fall at det var veldig imponerende. Irina har nok flere. – «Masekomie», kaller hun dem etter det russiske ordet for instekt «nasekomie», som jeg bruker. Hun virker ikke til å være særlig plaget av stikkene, hun har dem bare, og peker av og til på dem, sier hva det er. Kanskje plaget de henne om likevel om natten, og i varmen. Det er over tretti grader om dagene, godt over tjue om nettene. Mye for varmt for oss nordboere.

Babusjka kom også inn for å hjelpe. Her i landet er det viktig å virke sikker og besluttsom, det er ikke den norske tradisjonen med å lufte ideer og prøve forskjellige tanker, liksom diskutere seg frem til hva det kan være. Antakelig hjalp det at Irina fikk litt vann, og at Olia satte på litt rolig musikk på nettbrettet, «musikk for søvn», på russisk. Da sovnet hun ikke, akkurat, men hun sluttet i alle fall å gråte. Hun var våken i flere timer.

Likevel fulgte jeg treningsprogrammet mitt, og reiste bort i Hydropark i 9-tiden, da jeg våknet. Det var ikke så populært. Olia var ganske sint da jeg kom tilbake, og mente jeg hadde stukket av fra morgenforpliktelsene. Jeg var jo ikke tilbake før tolv, så hun hadde grunn til å være irritert, men på den annen side var det jeg som hadde ligget lengst med Irina på natten da hun ikke ville sove, så det var egentlig ikke noen stor sak. Olia har et sterkt, russisk temparement. Det gjelder bare ikke å fyre henne opp, så går det helt fint.

Min opprinnelige plan var at vi skulle reise til Hydropark, et sted jeg mente det kunne være skygge rundt strendene. Vi hadde vår teori at det hadde blitt vel mye sol for Irina dagen før, og at det var en del av grunnen for at hun hadde sovet så lite. Men det gikk ikke så bra å komme seg dit. På veien ville vi ta ut penger, noe som gikk veldig bra, og var ganske greit, tatt i betraktning Kiev i likhet med resten av Ukraina var rammet av et cyberangrep, og minibanker og andre visaterminaler har vært ute av funksjon. Nå virket de imidlertid som om ingenting var skjedd, så med det merket vi ikke dette angrepet i det hele tatt. Vi brukte hele tiden penger og oppførte oss akkurat som vanlig. Men vi kom oss ikke til Hydropark, for vi hadde glemt badebuksene.

Her var det nok litt torden i hodet på Olia. Men det ble snart oppholdsvær og mildt, når vi kom oss på riktig buss, fantastiske 118, og reiste over til venstre bredd, der vi pleier å være. Hun gikk inn i en nærbutikk, og handlet mat, slik hun pleier, mens Irina og jeg gikk rolig til stranden. Der lekte hun først i den store, fine båten de har laget til som et lekeapparat, så var det le-enge, leenge i dissene, så lenge at jeg begynte å lure på hvor Olia ble av, før hun kom, og vi kunne ta fatt på badingen. Da var det bare velstand.

Selv til Ira å være badet hun vilt denne dagen her. Hun er helt ustoppelig, og vil bare uti igjen. Er ikke redd for noen ting. Denne dagen var det tross varmen, litt vind, og det gjorde at det var litt bølger. Ved en anledning gikk hun uti selv, og kom i skyggen av en litt omfangsrik dame, slik at jeg ikke så henne. Det er jo litt skummelt, så jeg måtte straks uti – og ganske riktig. Der stod hun med vann til halsen, og bølger som skvulpet over hele ansiktet, nese og munn, uten at det så ut til å plage henne det minste. Jeg løftet henne straks opp så hun fikk puste, selvfølgelig. Tøff som hun er, synes jeg det er viktig at hun skal være overbevist om at alt er helt trygt så lenge vi er her, hun må aldri få noen drukningsfornemmelser eller panikk, som gjør henne redd for vann.

På vei tilbake kjøpte vi ekstravagante mengder og sorter med kaffe. Kievianerne har det med å behandle kaffen skikkelig respektløst, de har oppi alt mulig, akkurat som om de ikke er opptatt av smak, og i alle fall ikke ren smak. Først kjøpte jeg det som het «kaffe med eplepirog», noe som var kaffe, krem, karamell og epleessens, eller noe sånt. Så kjøpte Olia til meg, på min oppfordring, «humle», som var kaffe – espresso – med isklumper, karamell, appelsinjuice og honning. Så det så.

I nærbutikken Olia hadde vært i, kjøpte hun også litt leker til Irina. De hadde hun å holde på med, mens Olia og jeg drakk alle kaffeeksperimentene de driver med her nede. Vi kjøpte mye godt til henne også, selvfølgelig, og hun fikk være lenge, lenge i lekeparkene, lekt skikkelig fra seg, før vi reiste hjem, slitne og lykkelige. Irina sovnet tungt på bussturen hjem, sov som bare barn kan gjøre det, slapt og varmt og trygt. Og denne natten, sov hun gjennom, foruten et lite gjestespill våken for å drikke et glass vann. Det fikk hun.

Reklamer

Ny tur til venstre bredd i et Kiev hardere rammet av cyberangrepet enn vi trodde

Jeg skrev i går at vi ikke har merket så mye til cyberangrepet som har rammet Ukraina, og flere andre land og selskap. Det kommer vi kanskje til å gjøre. I dag, ute på lekeplassen for ungene fikk vi høre at bankterminalene ennå ikke virker. Det lar seg ikke gjøre å ta ut penger med kort, eller betale med visa, så vi utlendinger kan ende opp i vanskeligheter. Sant å si er jeg usikker på om det går an å ta ut penger manuelt heller, i bank, altså om vi kan få Olias familie til å ta ut deres penger, og låne av dem, om det skulle knipe. I dag, en varm dag det var nødvendig med mye drikke, gikk det raskt ned mot null for oss i kontanter. Vi klarer bare morgendagen før vi går tom, altså dagen dette innlegget postes. Det er skrevet om kvelden, dagen før.

Vi hadde en rolig morgen med selv til Kiev å være en lang og god frokost. Det var både plov – en sentralasiatisk ris- og kjøttrett – og blini – russiske pannekaker. Jeg spiste meg mer enn mett, og var sedat fornøyd da vi tok ut sånn litt over klokken tolv. Først var jeg alene litt med barna på lekeplassen, så kom Olia og babusjka. Babusjka tok seg av lille Tasja, tantebarnet vårt, og Olia og jeg tok med oss vår egen Irisjka over til venstre bredd. Den fantastiske buss 118 tok vi ikke ennå, litt tilfeldig slik vi forlot lekeplassen gikk vi heller til gamle, gode nummer 55. Begge er gode å huske for andre turister som vil komme til noen av Kievs vakre strender, og vil unngå kaoset og støyen i Hydropark, eller bare vil variere fra den folk flest drar til, siden den har en metrostopp. De fleste busser fra stoppestedet Druzjba Naroda (metrostopp, grønn linje) går også over hit.

Anyway, det var en varm dag, opp mot 30 grader, stekende sol, men Olia ville likevel gå litt rundt i boligområdene der på venstrebredden. Hun er nostalgisk, vet dere, hun er herfra. Og hun tåler nok varmen bedre enn oss bleke nordmenn. Jeg led i alle fall lite grann, med lille Irina på skuldrene, og forsøkte å komme meg inn i skyggen, der det var mulig. Disse boligområdene er egentlig ganske attraktive, nær sentrum og nær elven som de er, men sånn ser det ikke akkurat ut. Det kunne nok være en tanke for godt vante og god bortskjemte nordmenn å ta en tur bort hit, og se hvordan folk egentlig bor rundt om i verden. Det er heller ikke lett å komme på at alle de pent kledde og pent utseende menneskene vi møter på gaten, alle sammen bor i boligblokker som dette. Kaksene som bor bedre, viser seg aldri blant folk.

Irina lekte litt på noen av lekeplassene. Det var ikke så lett, apparatene stod midt i solen, og alt av metall og plast var så varmt at det ikke gikk an å komme i berøring med det med bar hud. Så hun satte seg heller på en huske, og ble husket frem og tilbake, slik hun liker så godt disse månedene mens hun nærmer seg tre år.

Klokken var nærmere tre da vi endelig krysset veien, og var over på strandsiden. Jeg ymtet frempå noe om businesslunsj, et måltid mat, men Olia klarte heldigvis å overtale meg. Vi var jo allerede gode og mette fra frokosten. Hva vi trengte, var bading. Og det fikk vi deilig, deilig på den langstrakte stranden langs denne delen av elven. Irina badet i hundre og ti, som hun alltid gjør, nå også syngende «Ro, ro til fiskeskjær», for virkelig å understreke at her er det et barn det er noe spesielt med. Og mellom øktene i vannet, hadde mama Olia et godt teppe for oss å hvile oss på. Is, juice og øl fikk vi kjøpt i en kiosk like ved, mye nyttigere og bedre enn businesslunsjen jeg hadde ymtet frempå om. Så var det uti vannet igjen, og igjen. Og enda en gang.

Så var det også stopp. På spørsmålet «vil du bade mer» svarer Irina for en sjelden gangs skyld, nei. Det er mor og far, altså jeg og Olia som har oss en siste dukkert. Hver for oss, selvsagt. I tillegg til verdisakene vi har i sekken, har vi en veldig stor verdisak i lille Irina, vår. En av oss måtte alltid være på land og passe på. Her var det lett å passe på Irina. Hun hadde fått seg en tube såpebobler, og for første gang i sitt veldig unge liv klarte hun å blåse boblene ut selv. Så var hun opptatt for en stund.

Dette var dagen babusjka kunne fortelle oss at også Olia nektet å gå på potte da hun var barn. Nå får hun det igjen, med Irina som blånekter, enda hun vet når hun må på do, og klarer seg uten bleie. En annen ting Olia hadde for vane, sagnomsust, da hun var barn, var å labbe i vei på egen hånd, midt i storbyen Kiev, og mye lenger unna foreldre og andre som passet på, enn alderen skulle tilsi. Det samme gjør Irina. Ikke så ille som andre barn, vil jeg tro, Irina er innen rimelighetens grenser, men det koster henne ikke stort å forlate stranden når hun er lei av den. Olia er på vei for å skifte, og får det ikke med seg, mens jeg i tillegg til å passe på tingene våre, også vil passe på Irina. Eller omvendt.

Det er den slags små utfordringer foreldrelivet gir. Oppe på paviljongen, eller strandpromenaden, er vel et bedre ord, kjøper vi kaffe til Olia og meg, og mer å drikke. Det er slik pengene går. Lille Irina prøver seg på alle lekeplassene som er der, disse er skikkelig fine, og noen av dem havner også gunstig i skyggen av trær og andre ting, slik at det ikke blir steinhett å være på dem. Her treffer vi også for første gang her i Kiev, et barn som bare snakker ukrainsk, som ikke kan et eneste ord russisk, og som vi dermed ikke har noen sjanse å kommunisere med. De aller, aller fleste er jo ellers tospråklige, og kan slå om og tilpasse seg.

Språkbarrieren gjør at Irina og han ikke får lekt skikkelig sammen. Det kan jo stå som et symbol på hele situasjonen i Ukraina.

Vi tar den fantastiske buss 118 hjem igjen. Det er ikke til å tro, den stopper 50 meter fra inngangen vår, det er ikke mulig å komme nærmere fra en bilvei. Vi går til den vante lekeplassen like utenfor blokka, der mange kjente barn leker. Her er språket utelukkende russisk, og Irina har allerede kontakt med mange, mange barn, og lærer seg å leke på den naturlige måten. De voksne, stort sett mødre og bestemødre, sitter på benker rundt omkring og snakker sammen og følger med, og griper bare inn når barna gjør noe galt eller noe skummelt. De med små barn, er på beina og følger med konstant. Større barn er også med på å følge med, og gripe inn om det er noe som skjer galt, for eksempel om noen griper en leke fra en annen på en urettmessig måte.

Da babusjka og Olia er godt forsynt med druer og frukt Olia har kjøpt, der forsvant enda mer av pengene våre, får jeg fri og tillatelse til å gå opp på rommet og skrive denne posten. Men ikke før jeg har fått høre at cyberangrepet ikke bare har rammet bankene, men selveste nærbutikken vår, supermarkedet Velika Kesjenia, som i går var stengt, og i dag bare solgte varer i et helt begrenset utvalg. Og bare med cash, selvfølgelig. Forhåpentligvis varer ikke problemet så lenge. Kanskje er det allerede løst når dette innlegget postes. Er det ikke løst i løpet av dagen, er vi i trøbbel.

Bilbombe og cyberangrep i Kiev

Det passet seg nesten litt godt at gårsdagens post omhandlet en del av problemene Ukraina etter Maidan sliter med. Mens jeg satt og skrev, var allerede nyheten om en bilbombe som drepte en ukrainsk offiser her kjent, og kort etter ble Ukraina hardest rammet av cyberangrepet Petya.

Jeg for min del hadde en fridag i går. Mama Olia og babusjka gav meg fri fra alt barnepass og samvær, så jeg kunne rusle rundt i Kievs gater som i ungkarsdagene. Ikke at det er så kjekt lenger, jeg har liksom gått fra meg, og det meste av tiden brukte jeg på å lese en tysk roman og plotte inn tyske gloser for å forberede meg til et nytt studium fra i høst. Bare sånn måtelig så jeg over nyhetene.

Den beste kilden for å lese om bilbomben er avisen en artikkel i avisen The Guardian, skrevet av Alec Luhn. Luhn er korrespondent i Moskva, han gjorde selv et stort nummer av han ble arrestert i forbindelse med demonstrasjonene mot Putins menn og korrupsjonen tidligere i vår, og han har fulgt Russland og de omkringliggende landene tett de siste årene. Artikkelen i Guardian er balansert, navnet på offiseren blir nevnt, oberst Maksim Shapoval, fra etterretningstjenesten, og ukrainske offisielle kilder ble sitert på at dette var terrorisme, og at Shapoval hadde vært med i kampene i øst, i Donbass. Den sedvanlige anklagen mot Russland blir lagt i munnen på en Jurij Butusov, redaktør av et nettsted Censor.net, det er han som i en post på Facebook skriver at Shapoval ledet en enhet som kjempet i Øst-Ukraina, og at russisk etterretning kan stå bak. Jeg har verken hørt om Butusov eller om nettstedet hans.

Luhn setter også drapet på Shapoval i sammenheng med flere andre drap i Ukraina de siste par årene, alle i Kiev, og både pro og anti det nye regimet i Kiev. De mest prominente som er blitt drept er journalisten Pavel Sheremet, også han drept av en bilbombe, det russiske parlamentsmedlemmet Dennis Vornonenkov, som ble skutt, og journalisten Oles Buzina, som også ble skutt. Særlig for Buzina er det utenkelig at det var russisk etterretning som skjøt, Luhn skriver selv Buzina var «pro russisk», noe som kanskje er en overdrivelse, men han var sterkt kritisk til det nye regimet. Det er langt flere enn disse tre som er drept, eller har dødd under mystiske omstendigheter, og langt flere som er mot det nye regimet, enn som er for det. Tar man med attentat begått i den rebelske regionen Donbass, så blir det riktig uhyggelig.  Men drap som kan knyttes opp mot Russland og særlig mot Putin, får mye større oppmerksomhet i vestlige medier. Sånn bygger vi, og opprettholder, fiendebilder.

For oss med familie i Kiev og bekjente i andre deler av Ukraina, er det bra at slike drap og attentat blir presentert også som et ukrainsk problem, og ikke bare et russisk. De siste par årene, etter Maidan, har det vært atskillig flere i Ukraina enn i Russland, atskillig flere enn i Russland under Putin, samlet sett, faktisk. Mye av det Russland med rette blir kritisert for under Putin, som sensur og politisk motivert vold og arrestasjoner, er mye her i Ukraina, under det nye styret satt inn etter Maidan-demonstrasjonene. Forfatteren Anton Khurkov er for Maidan, han støtter det nye Ukraina, og har skrevet mange artikler og gitt ut bok om endringene som har skjedd. Hans mest kjente bok er Døden og pingvinen, fra 1996, der han skriver om det nye Ukraina etter Sovjetunionens fall. På 90-tallet var Ukraina – som Russland – plaget av en sterk nedgang i levestandarden, og av mange høyprofilerte drap og attentat. Tiden vi er inne i nå, minner uhyggelig om den.

Cyberangrepet Ukraina ble rammet av stiller i en annen kategori. Her var Ukraina bare et offer blant mange. Kildene som skriver om dette angrepet er veldig mange, mine lesere kan google det frem like lett som jeg. Jeg har lest og fått med meg at det er metroen, flyplassen, sentralbanken, elektrisitetsverket og atomkraftanlegget i Tsjernobyl som er rammet, blant annet. Her er det også hintet til at Russland kan stå bak, men den beskyldningen er anstrengt, siden det russiske oljeselskapet Rosneft er rammet, blant flere russiske virksomheter. På meg ser det helst ut til å være økonomisk motivert. Siden de som står bak angrepet krever løsepenger for å frigjøre de rammede datamaskinene. Borer man seg litt ned i materien, og sjekker ryktestrømmen og diskusjonene på sosiale medier, ser man at en kar som Edvard Snowden mener at feilen som gjør at dette angrepet virker, er en åpning amerikanske NSA brukte for spionasje, en feil i Windows som ikke er blitt rettet. Feilen har et navn: Eternal Blue.

Her er nok også en del storpolitikk, og anklager i flere retninger. Amerikanerne vil gjerne ha skylden på noen de er i mot, som Russland, Nord Korea, Kina eller Iran, mens de som er mot USA gjerne vil ha skylden på dem. Angrepet er i alle fall virkelig nok, og det andre store angrepet bare på noen måneders tid. Så det virker som vi har å gjøre med et veldig reelt problem, som det bør komme reelle løsninger på, og man ikke burde bruke tiden på å slå hverandre i hodet med beskyldninger. For folk med bare vanlige datakunnskaper, er det veldig vanskelig å skjønne hvordan disse angrepene virker, noe som gjør dem desto skumlere, og noe som gjør at det kan danne seg ideer om litt av hvert. Jeg liker å få tingene forklart på en måte så man kan forstå dem. Det bør man forsøke med disse cyberangrepene også. Foreløpig synes jeg diskusjonen rundt dette består av mye støy.

Vi som er her nede merker ikke stort til det. Min kone Olia hadde ikke engang hørt om det da hun kom hjem for kvelden (derimot hadde både hun og moren hørt om bilbomben, like i nærheten der Olia, barnet og jeg var i går, så det syntes de var skummelt). Min kjære mor uttrykte bekymring for at en SMS hun sendte på iMessage ikke ville komme frem. Jeg kunne ikke betale regningen for et måltid på restauranten Pervak med visa, visa virket ikke, så jeg måtte betale kontant. Kanskje var dette på grunn av hackingen? På BBC leser jeg at metroen ble rammet slik at det ikke gikk an å betale med kort, der, noe jeg sant å si ikke visste gikk an å gjøre i det hele tatt. Alle bruker det sjetonger, og sjetonger kjøper man for småbeløp det er meningsløst å bruke visa for. Så her vet jeg ikke hva ellers så etterrettelige BBC har hatt i tankene. At de skriver som de gjør, indikerer imidlertid at metroen sannsynligvis har virket, noe jeg ikke visste om den gjorde, og noe som heller ikke spilte noen rolle, siden jeg ikke hadde bruk for den.

Antagelig virker alt sammen helt fint i dag. Går det lang tid før banksystemene begynner å virke, får vi problemer med at kontantene løper ut. Men det tror jeg skal mye til. Så vi er ikke bekymret. Vi er forbannet, frustrert og irritert over det som skjer i Ukraina, alle drapene og volden, krigen, korrupsjonen, sensuren og den elendige økonomien, men vi forsøker å holde også disse negative følelsene i sjakk. Det er jo sommerferien vår. Vi vil gjerne glede oss i den.

Ny busslinje 118 fra Tsjernigovskaja til Politeknitsjeskij institut

På overflaten lever folk ganske godt her i Kiev og i Ukraina. Men fasaden skjuler en vanskelig tilværelse i et av Europas fattigste land, kanskje det landet i Europa med lavest lønninger, og et land der utviklingen går i økonomisk feil retning. Det er også mange andre ting som kan irritere her i Ukraina, men hva og hvordan kommer nok litt an på hvor man står politisk, og i Ukrains forhold til omverdenen og til Russland. Jeg irriterer meg over at jeg skal følge en lenke til et intervju med den russiske sjakkspilleren Kramnik. Jeg har en engelsk oversettelse, men når jeg vil klikke meg videre til den russiske originalen, så klarer jeg ikke å åpne siden. Er det fordi den russiske avisen er blokkert, sånn som så mange andre russiske medier, filmer og bøker? Kona vil sjekke en gammel mail, på mailkontoen hun brukte her nede, mail.ru, men den er blokkert her nede, og lar seg ikke åpne. Det samme er søkemotoren Yandeks.ru, og det store sosiale mediet Vkontakte.

Sånt setter meg bare i dårlig humør, og det vil jeg ikke være her nede. Det er kommet en ny bussrute, en fantastisk rute for våre behov, en rute som vil gjøre mye reising lettere og raskere for oss. Vi oppdaget den helt tilfeldig. Vi var til og med litt gretne da vi gjorde det. Olia styrte med en lisens til et dataprogram hun kjøpte da hun kjøpte en PC i 2015, lisensen varte i to år, og nå ville hun sjekke opp det gikk an å fornye den. Irina og jeg ventet på en lekeplass i nærheten. Men Olia kom aldri. Til slutt mistet vi tålmodigheten, og gikk opp etter henne, bare for å se at også hun var litt irritert, siden hun ikke fant ut av denne lisensen. Og Irina blir irritert når mor og far er irriterte. Så kommer altså denne bussen like for øynene våre, nummer 118, og den går til Polyklinisk institutt (Политехнический институт).

I det området liker Olia seg veldig godt. Men det er litt brysomt å komme seg dit. Det lar seg ikke gjøre uten å bytte buss, eller gå fra buss til metro, buss til trikk, eller metro med bytte av linje. Vanligvis unngår vi metro, metro er for nybegynnere, lett som det er å finne frem i rutene. Men det er kjedelig å reise under jorden der man ikke ser noen ting, og den er virkelig treig, med kort mellom stoppene, og lang tid på å komme seg opp og ned rulletrappene. For kjennere er det bedre å bruke buss, trikk og marsjrutka, så man i det misnte får se byen mens man reiser. Som regel er det ikke så vanskelig med dem heller, men man må kjenne kyrillisk skrift, så det går an å lese skiltene i ruten.

Uansett, nå fikk vi en buss som tar oss strake veien, i én tur. Og bedre enn det, den går fra Tsjernigovskaja, på andre siden av elven, og over Patona-broen. Det vil si at det er dette som er bussen til strendene vi pleier å bruke. Nå går den praktisk talt like utenfor leiligheten vår! Det betyr slutt på tiden vi måtte kave oss til Druzjba Naroda, eller sjanse på en overfylt buss 55 (også en ypperlig buss).

På et blunk var all vår irritasjon vekk. Olia kom som vanlig i snakk med de andre passasjerene. Og som så ofte ellers går det ikke lang tid før frustrasjonen begynner å bryte seg frem. Denne kvinnen jobbet som tannpleier, forstod jeg det som, og var i likhet med oss veldig glad for denne bussen, som sparer henne mye reisetid. Ellers var hun ganske lei av Kiev og det meste, virket det som. Hun fortalte oss lønningene før Maidan-revolusjonen, eller den såkalte Maidan-revolusjonen, i tiden med den gamle presidenten, Janukovitsj, og hun fortalte oss lønningene sine nå. Den var redusert til en tredjedel, målt i dollar.

Så i den grad amerikanerne var med på denne revolusjonen, de forsøker jo å si at det var «det ukrainske folket» som ønsket endringene, men da kunne de jo kanskje ventet til året etter, da det var valg? Amerikanerne var så absolutt med på å presse frem endringene der med en gang, regimeskift, som det kalles. Den gamle presidenten ble jaget bort, ny president ble valgt, og nytt parlament ble også valgt, og det er denne presidenten og dette parlamentet landet har nå, som det mer eller mindre er glemt igjen av den vestlige verden. Men folks lønninger er gått drammatisk ned, økonomien har fått en alvorlig knekk etter allerede å ha vært ganske desperat, og det er fritt frem for sensurering av russiske medier og nettmedier, til fordel for amerikanske. Jeg har mistet litt troen på det vestlige prosjektet, etter dette.

Men det gjelder jo om å ha det fint, og å være glad. Vi kommer oss av denne herlige bussen, og er rause med å kjøpe allslags godsaker og søtsaker til Irina, og til oss. Kaffen vi kjøper er helt håpløs, selv etter min standard, jeg drikker jo det meste som heter kaffe, og ikke er pulver, men dette var vann med svart farge og skitten smak. Olia får det for seg at vi vil spise lunsj, så hun finner en litt merkelig, liksom hypermoderne og cool restaurant, der maten serveres i krukker og det henger BH-er i baren. Maten er bare sånn passe, og blir raskt kald i syltetøykrukkene.

Dessuten begynner det å regne. Mildt sagt kraftig. De tapre parasollene som er satt opp, og liksom skal dekke uterestauranten, må snart gi tapt. Det samme må vi og restaurantpersonalet, vi må bære alt sammen inn. Olia styrer for å finne ut av dette med autocad, og få komme seg rundt sperringen av mail.ru, mens jeg følger glad med mens Russland banker USA 4 – 0 i sjakk VM. USA kommer faktisk tredje sist, på plassen like over Norge. Kina vinner, etter seier mot Polen i siste runde.

Irina blir ganske utålmodig, og er egentlig ganske tapper, her. Dette er jo ikke noe ferie for henne. Først lang tid i buss, så å gå på vanlig fortau, deretter sitte lenge på restaurant. Hun og jeg beveger oss over gaten, til krigsminnesmerket ved det polytekniske instituttet. Der har vi hatt det gøy før, da hun var mindre, og så vidt klarte å gå, så vi kunne løpe rundt og rundt dette minnesmerket og liksom gjemme oss. Nå ble vi forstyrret av et nytt, kraftig regnskyll, så vi måtte søke ly i et lite kaffehuss. Der kostet espressoen 8 griven mer enn vanlig, uten å være det spor bedre. Men innehaveren tok flere bilder i smug, av Irina, i døråpningen, kikkene på regnet hun ville ut til.

Å kjøre metro er kjekt for Irina, så det fikk hun lov til. Turen gikk til Arsenalnaja, der det er lang tur opp rulletrappene til høydene over Dnjepr. Så hadde jeg håp og tro om endelig å få Irina til en lekepark, men Olia ville heller hjemover, og lekeapparatene i parken vi passerte var uansett våte av regnet. Så det ble mye gåing og sitting og transport for Irina, denne dagen her. Noe hun ikke ser ut til å plages nevneverdig over.

Første virkelige feriedag her i Kiev

I går fikk vi vår første ordentlige feriedag her nede. Vi tok bussen over elven til venstre bredd, og fant der den lille favorittstranden vår. Dagen ble satt av til bading og lek for Irina, rolig slaraffenliv for Olia og meg.

Det var meldt 28 grader og delvis skyet sol, så været var ganske passe. Vi kom oss av gårde før det var altfor sent. Olia hadde som vanlig et eller annet å ordne, denne gangen gjaldt det å bytte til seg et nettbrett, og jeg hadde planer om å få kjøpt meg et simkort. Det er kanskje merkelig at Olia og jeg ikke kan nå hverandre på telefon her nede. Vi har ikke kjøpt ukrainsk simkort, og det er vanskelig å se for seg hvilken pnikk som skulle gjelde for at vi skulle bruke våre norske telefoner med norske priser. Som regel har ikke Olia en gang med seg sin norske telefon ut.

For meg var det de pågående sjakkturneringene som var utslagsgivende. 3G internett koster ingenting her nede, småpenger, og jeg kunne for under hundrelappen få gratis samtaler og sms, og nett opp til 2 gigabyte, noe sånt. Men det var søndag, og de vanlige utsalgene var ikke åpne.

Så det ble ikke noe simkort. Ikke hadde Olia særlig med batteri på sin telefon heller, hun har fått somlet seg til å kjøpe et ukrainsk sim-kort, men av frykt for tyveri har hun innstallert det i en gammel telefon vi arvet fra mor, en gammel Samsung. Dermed måtte vi også – som alltid – avtale nøye hvor vi skulle møtes, og la det være på et sted det er mulig å oppholde seg lenge, for det er aldri godt å si når Olia kommer. Altså på stranden. Cirka en time, sa hun.

Lille Irtsjik forteller oss navnene på trolleybussene, autobussene og marsjrutkaene her nede, og er påpasselig med rødt og grønt lys. Fra Druzjba Narodov går det i marsrutka over Patona-broen, og så går Irina og jeg av på første stopp. Det er de kanskje en drøy kilometer til den lille stranden vi skal til, kanskje litt mer. Jeg har håp om at Irina skal gå mest mulig alene. Det er hun flink til. Veldig flink, alderen tatt i betraktning.

Det er mye som har blitt verre her i Kiev og i Ukraina årene vi har reist ned hit. Det har jeg skrevet litt om før, skal skrive mer om senere. Noe er også blitt bedre. Den gamle lekeplassen med slitte, gamle leker er erstattet med en virkelig flott båt. I den kan barna løpe rundt og være sjøfolk og sjørøvere og hva de vil, og rutsje ned i flere rutsjebaner. I tillegg til den var det nye husker, eller disser, som vi sier i Rogaland, nytt klatrestativ, en ny liten sklie, og en flott sandkasse, også den formet som en båt. En klar, klar forbedring. Nå blir det enda kjekkere for oss å være på stranden vår, og lettere å lokke Irina bort fra vannet når badingen tar overhånd.

Det gjorde den. Som vanlig. Når jeg først fikk henne uti vannet, og skvettet litt vann på henne så hun fikk dukket, så var hun ustoppelig. Det var ikke vanskelig å få henne uti heller, forresten. Hun synes det er veldig, veldig kjekt. Og hun parkerer alle andre barn og voksne, både her, og i Norge, hvor vi har badet litt i Giskehallen. Hun er med på absolutt alt, ethvert sprell, hun liker å bli kastet opp i luften, snurre rundt, stå på mine knær, klenge seg til meg mens jeg svømmer, på rygg og på bryst, – ja ne boius, ja ne boius! roper hun, etter først ikke å ha ville ta i et sneglehus som fløt. I vannet er hun ikke redd for noen ting.

Og hun holder ut lenger enn alle. Jeg har også bra stayerevne, i vannet som i det meste, men i Irina nærmer jeg min overmann, eller overjente. Hun blir aldri ferdig, vil alltid mer. Av og til forsøker jeg å lirke henne opp, hun er ikke redd for å gå selv, med vann helt opp til halsen, og på gjørmete og grapsete bunn, hun går rolig inn på land, bøyer overkroppen og løfter armene til værs bak seg, går litt på denne morsomme måten, så snur hun og løper ut i vannet igjen. Og igjen. Og igjen.

Det er godt vi har lekeplassen. Jeg kan få henne opp dit, når leppene er blå, og de begynner å dirre. For meg gjør det ingenting, jeg tror friske mennesker ikke har noe vondt av å være iskalde en stund, det går over, men jeg vet at her i Kiev er de redde for det. Så jeg vil ikke at det skal se ut som jeg plager barnet. Om det skulle være fare for det, så mye hun ler og hyler av glede. Det er ikke vanskelig å se at det er hun som er drivkraften, hun som pusher på, hun som vil ha mer, jeg som bare lar henne få lov og kaster og slenger henne som hun vil, og liker det.

Mens vi er på lekeplassen kommer Olia. Hun har bedre kontroll på antrekk, og den slags, og får på Irisjka noe ordentlig, før det er på tide med mer bading. Nå med alle tre, litt vekselsvis, den ene alltid på land for å passe sånn halvveis på tingene. Den på land fotograferer og filmer litt også.

Et sted her får jeg lurt meg unna til en restaurant, med internett. Jeg ser det er drammatikk i sjakkturneringene, særlig i Paris, der vår mann Carlsen har en liten kollaps akkurat i det jeg ser på, men der de spiller i et format jeg ikke helt kan like. Dette er amerikanisert showsjakk, liksom medie- og sponsorvennlig, med en tidskontroll som øker presset på utøverne og øker sjansene for feil, liksom mer action. Mer kontroverser, og ting å diskutere. Jeg foretrekker den ekte varen, der spillerne skal få sjansen til å tenke ut de beste trekkene, og der det er et poeng å vurdere hvilke stillinger det er lurt å bruke tenketid på. I Showsjakken endte det opp med at de spilte på tilleggstiden, 3 sekunder per trekk. I Khanty-mansisjk og VM for lagsjakk gikk Norge som ventet grundig ned mot Kina, mens Russland vant over India og holder følge ett poeng bak. Mens jeg så dette, spiste jeg en Spaghetti Bolognese til 124 griven, og ble turistsvindlet med øl til 94 griven for to stykker. Jeg ba om lyst øl, og fikk etter ukrainsk standard dyrt importøl, Heiniken. Det enkle måltidet ble mye dyrere enn det som er vanlig her nede, men til omlag 80 norske kroner står jeg det selvsagt lett over. Det er ikke noe å mase om.

Jeg kjøpte et par kaffe med meg til Olia og Irina. På pavenyen spiller et lokalt ompaorkester, blåsere og slagverk, stort sett, gamle slagere, og av det lille jeg kan om denne typen musikk, kan jeg høre at dette er bra nivå. De kan sine ting, og det er helt gratis. Irina vil selvfølgelig bade enda mer, leke enda mer, og det er vanskelig å få henne med oss når Olia omsider vil hjem. Vi tar den tiden vi trenger. Irina skal ikke hjem med makt, denne dagen her. Det er også hennes ferie.

På veien til metroen ved Livoberezjnaja stopper vi på en lekeplass til, og med noen lekebiler vi betaler 20 griven for at hun skal få kjøre. Egentlig koster det 40, men Olia får prutet det ned, det er jo ikke mye vår lille Irina kan kjøre. Dette er hennes første forsøk, og hun finner vel ikke helt ut av det. Det går i rykk og napp, og hun klarer ikke å koordinere gassen og rattet, og hun får heller ikke til konseptet med å variere trykket på gassen. Det er maks eller ingenting.

Så gjenstår bare den drøye kilometeren til metroen. Olia kjøper øl til meg og is til Irina, som niste på veien. Det er romantisk og harmonisk. Litt regn legger ikke noen demper på noe.  Om noe, så øker det farten vår litt.

Irina liker godt å kjøre metro. Så for henne blir det en flott avslutning, på en flott dag. Den første virkelige feriedagen vi har her nede. Solfylt, og på stranden.

Morgenpost fra Kiev

Denne morgenen tilbringer jeg hjemme. Kona og barnet sover ennå, her, i samme rom som jeg. Det er leilighet i gammel, sovjetisk stil, likt over hele den veldige unionen; kjøkken, gang og tre rom, pluss bad, som regel med atskilt dusj og toalett. Vi har det ene rommet, søster Tanja og barnet hennes det andre, og babusjka det tredje. Alle dørene er alltid åpne, særlig barna er flittige i å løpe usjenert rundt i dem alle. Jeg flytter meg også litt rundt av og til, til rom der det er ro og fred.

Både i går og i forgårs ble litt ufrivillig rolige dager hjemme. Fredag var det et varslet uvær som ikke kom så voldsomt som det var meldt, i går var det mer tilfeldigheter. Frokostene er som alle måltidene her, veldig tunge, og jeg faller rett og slett i søvn av og til, etter å ha spist godt og lenge. I går var det poteter og lever og smørsaus, med dill og vårløk og tomater. Mens jeg sov, tok babusjka med seg barna ut på lekeplassen. Konemor Olia har alltid sine prosjekter, nesten flere prosjekter enn heldig er, og i går gjaldt å få skiftet ut et nettbrett som ikke virket. Det er snilt av henne, men det går mye tid vekk. Kiev er en by med store avstander, og selv om offentlig transport er ypperlig, så går trafikken tregt, og både busser, marsjrutkaer og metroen har mange stopp som forsinker reisen. Det går raskt et par timer, selv når det bare gjelder å få ordnet en liten ting. Sånn må livene være veldig frustrerende for de som faktisk bor her, og aldri kan slippe unna de lange arbeidsdagene, lave lønningene og alt som suger tid utenom.

Olias mor jobbet i sin tid i barnehage. Etter hva jeg forstår, hadde hun ansvar for 30 barn om gangen. Da gjelder det å ha faste regler, og ikke nøle. Hun liker at man ikke tar noen sjanser med barna, at de leker i ro og fred på en lekeplass like i nærheten, at de spiser godt, og sover mye. Vår Irina er litt av en annen støpning, jeg er veldig av en annen støpning, eventyrlysten og sulten på noe nytt som jeg alltid er, men vi jenker oss selvfølgelig så babusjka føler hun har kontrollen. Det er nesten urimelig snilt at hun tar med barnet vårt ut, så vi kan slappe av hjemme.

Da de er ferdige med lufteturen, setter hun barna i badekaret, mater dem med en god lunsj, og vil ha dem til å sove. Det er derfor Olia drar ut på egen hånd denne dagen, lille Irina er nybadet og mett. Nå skal hun liksom sove. Jeg gjør et hederlig forsøk på å få henne til det, forteller om bukkene bruse som vi pleier når det er sovetid, men jeg vet jo at Irina sjelden sover om dagen, og slett ikke på kommando. Det er ganske håpløst. Så løper hun rundt i huset.

Jeg får fulgt bedre med på sjakk og nyheter enn jeg egentlig har behov for, denne dagen. Det er verdensmesterskap for lag i Khanty-Mansisjk, og det er stor og prestisjefylt lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris. Vår mann Carlsen er veldig i sentrum av begivenhetene, han har ledet turneringen fra første stund, og har vært nær ved å dominere feltet, men har også hatt noen uhell og feil som kan se ut til å ha vippet ham litt ut av balanse. I et intervju med den offisielle mediekanalen til turneringen, erfarne Maurice Ashley var intervjuer, så svarer Carlsen merkelig irritert på spørsmål om at «alt ikke er godt så smooth«. Filmen og hendelsen er veldig diskutert i sjakkretser og på sosiale medier, og det må vel kunne gå an å si at Carlsen ikke kommer så godt fra det, om enn spørsmålet nok ikke helt anerkjente prestasjonen Carlsen hadde gjort. Han ledet jo tross alt, og har stort sett spilt godt. Det kommer nok frem at Carlsen lever og opptrer under et voldsomt press, og at han nok ikke har det helt behagelig under dette presset. Kanskje er det også andre ting som spiller inn. Andre ting som har vært diskutert, er at Carlsen får spesialbehandling, og slapp å delta på et arrangement de andre i turneringen måtte delta på. Slik fikk Carlsen to timer ekstra hvile, noe Sergej Karjakin fant så urettferdig at han måtte twitre om det. Tweeten ble likt av Hikaru Nakamura, så det kan se ut som han har et poeng. Det skal jo heller ikke være slik at noen får spesialbehandling. Konkurransen skal være på like fot.

I Verdensmesterskapet for lag er det ingen slike kontroverser jeg kjenner til. Mediedekningen der er jo også langt mindre intens, enda dette er langsjakk, med lang betenkningstid, og skikkelig. Hurtigsjakken i Paris er mer av et show, det er en amerikanisert form for sjakk, veldig medievennlig, med store penger involvert, og med svært trente PR-agenter og medieaktører. Smooth, kan det vel kalles. I Khanty-Mansisjk er det skikkelig. Der spiller de sine partier, mange ukjente spillere fra Tyrkia, Hviterussland, Polen og Egypt, og også mindre kjente spillere fra de store nasjonene Russland, Ukraina, USA og India. Kina er vel de eneste som stiller noe nært et fullt lag, om enn også her vet jeg folk som mangler, og lille Norge er med med et veldig redusert lag. Jeg trodde det skyldtes at stormesterne våre ikke ville bruke sommerferien på sjakk i Sibir, at dette var noe for unge og sultne kommende mestere, men forstår nå at en stormester som Kjetil Lie hadde veldig lyst å være med, og er sterkt kritisk til uttaket. Det skal ha vært et omstridt krav om «aktivitet», som skal ha vært med å gjøre utslaget. I alle fall har Norge punktert litt etter en lovende start, der de var nær ved å gjøre et sensasjonelt resultat, men der det likevel endte opp med knappe tap. Siden har tapene ikke vært så knappe lenger, og kritikken mot uttaket får fornyet kraft. To av spillerne som er med har bare oppnådd et halvt poeng til sammen, de har sammenlagt bare klart en remis, ellers har de tapt alle kampene. Ofte har de stått godt underveis, men det hjelper så lite når de går ned i tidsnøden. Det er jo det som er med på å skille de gode fra de nesten gode sjakkspillerne, de gode får de gode stillingene i mål, og klarer å redde dårlige stillinger. De nesten gode glipper det for, enten de står godt eller dårlig.

Jeg tror Kina nå gikk opp i ledelsen, etter å ha slått Russland. India gjør det også bra, og vant i går mot Ukraina. USA satte en stopper for overraskelseslaget Tyrkia, med en klar seier. Hviterussland fortsatte fremgangen etter storseieren mot Norge, og vant nå mot sisterangerte Egypt. Norge møtte Polen, fikk remis på førstebord, vant på tredje, og tapte de to siste. Vi ligger nå nest sist, bare foran Egypt.

Lille Irina ble utålmodig, og ville ut igjen et stykke utpå dagen. Hun snapper opp russiske ord og uttrykk i en rasende fart, og vil vel kanskje i løpet av sommeren passere meg i forståelsen av språket. Her leker hun stadig med Tasja, hører russisk fra babusjka og fra unger og mødre på lekeplassen, det er veldig friske språkomgivelser, ikke lenger bare morens ord og uttrykk å måte å formulere seg på, og min tillærte, primitive. Nå gjaldt det å få på seg de hvite skoene, hvite sandalene. Det skjedde akkurat i det Olia veldig beleilig kom hjem. Tasja klarte også å snike seg med på turen vår, hun har en drøm om å komme seg til Marinskij-parken, der hun vil hoppe i hoppetårnet. Slik gikk det imidlertid ikke.

Irina strever litt med å bli avvennet med bleier og tilvennet med potte. I Norge går man gjerne rett fra bleier til do, så vidt jeg har forstått, man kjøper bare en ekstra ring for barn, og så slipper man bryet med potte. Her har jeg inntrykk av at man kan drive med potte i årevis, helt opp i skolealder. Uansett så nekter Irina å sette seg på potten. Hun tisser bare i badekaret. Større ting kommer ufrivillig. Det er et problem vi har å overvinne. Det har milliarder av barn overvunnet før henne, så det går seg til. Men akkurat nå er det vanskelig for henne, når hun kjenner at det trengs. Så vi kom oss ikke lenger enn til lekeparken. Irina holdt seg til baken, gråt og sa domoj – «hjem». Tasja gråt også, for nå ble det ikke noen tur i parken denne dagen heller.

Lignende ble resultatet da babusjka tok med seg barna og bikkja på kveldsturen. Olia og jeg gikk også ut, etter at hun hadde brukt lang, lang tid på å ordne med internett og nettbrettet og de tekniske tingene hun har kjøpt til familien sin. Vi lekte litt på lekeplassen, men så var det på nytt domoj, fra Irina. Denne gangen kom det også.

Utenom dette, er Irina i storform, og ser ut til å ha funnet seg veldig godt til rette. Barn har den fantastiske egenskapen at de aldri tenker på problemer som ikke er gjeldende akkurat nå, så når hun ikke må på do, er alt fint. Hun har mange lette, fine sommerklær som gjør henne helt skjønn, og babusjka og mama Olia pleier å sette opp håret hennes med haler og sløyfer, så hun blir ganske uimotståelig. Sånn ser det ut som hun føler seg også, der hun løper rundt, og forteller alle hvordan verden henger sammen.

Tyveri av t-skjorte 

I dag ble t-skjorten min stjålet. Jeg gikk som vanlig ned til treningssenteret i Hydropark, gjennomførte mine vanlige repetisjoner, men da jeg skulle ta på meg t-skjorten og  gå hjem, var t-skjorten vekk. Jeg måtte gå hjem i bar overkropp.

Det er kjedelige greier. Jeg har trent der borte i flere år nå, men aldri vært utsatt for noe tyveri. For et par år siden ble barnevognen vår stjålet i oppgangen, i går var det ei dame som forsøkte å lure til seg ballen vår på lekeplassen, gjenglemte ting forsvinner raskt, men jeg har alle de år jeg har vært her aldri blitt offer for tyveri verdt å anmelde. Det holder å blogge litt om det.

Til tyvens forsvar skal jeg si at jeg hang – eller la – t-skjorten fra meg på kleshengerstativet, slik at det var fare for at den kunne ramle ned. Og ramlet den ned, ville den fort ha ramlet i søpla, slik at den kunne se ut som en t-skjorte noen ville kvitte seg med. Kanskje er det det som har skjedd.

Men t-skjorten var altfor fin til at noen ville kvitte seg med den, og sjeldent fin til meg å være. Det var en sports-t-skjorte fra Nike, lite brukt, og aldri til trening, så den var hvit og fin som ny. Det var rett og slett ganske dumt å gå med en så fin t-skjorte til treningsanlegget, når jeg uansett skulle legge den fra meg. Jeg har klart meg et helt liv gjennom å være skjødesløs, men ikke ha så mange ting verdt å stjele. Sånn at klær man eventuelt blir frastjålet, egentlig er like greit å miste.

Nå forsvant altså en av de beste t-skjortene jeg har. Den lar seg erstatte for penger, men jeg likte jo akkurat den, og vet ikke om jeg får den igjen. Dessuten har jeg et sunt og velutviklet instinkt over virkelig å ergre meg over ting mister, og ting som går tapt. Akkurat med klær har det vært en lei tendens til at det er de jeg har bruk for, som blir ødelagt, stjålet eller forsvinner. Ofte i forbindelse med ferier.

Nåvel. Kanskje verst var det å måtte gå hjem i kortbukse, sandaler og ingenting mer. Det er ikke god kutyme på metroen, og slett ikke gjennom byen. Jeg følte et sterkt behov for å fortelle alle at t-skjorten min var stjålet, at det ikke skyldtes mangel på dannelse og kultur at jeg gikk som jeg gikk.

Til slutt fortalte jeg det til en kar som stod og kostet utenfor blokka vår. Han gjør det stadig, alltid ulastelig antrukket, i klær fra en svunnen tid. Meg hilser han som regel på tysk, eller av og til litt engelsk. Konemor Olia sier at han er i mot alle revolusjoner som har vært, og egentlig kunne tenke seg tilbake til sånn det var i tsartiden, da folk hadde dannelse og oppførte seg, eller hvilken forklaring han nå har. Jeg har sett han bli intervjuet her nede, lenge og vel, av ei ung dame som flittig noterte med blyant i en notisblokk.

Han sa – det er Ukraina, og ville ikke helt la meg gå. Først tenkte han det var verdt å skrive om i avisen, noe jeg tok som en spøk, men han sa var alvorlig. Jeg vet ikke om han har en egen avis, eller hva han mente. I alle fall viste han meg noen filmer på mobiltelefonen sin, en god gammel av den kornete sorten, det var 4-5 filmer å velge der. Han viste meg tre. Først reklame for vodka av et bestemt merke, så av ham som billettselger og bussjåfør, og til slutt ham som isbader. Jeg fikk like mye ut av det som dere lesere, tenker jeg.

Hjemme var kona og svigermor også ganske avslappet til det hele. – Dette er Ukraina, du må aldri legge noe fra deg, sa de med smil og latter. I alle fall ikke noe av verdi. Så satte de frem en haug med poteter, og tungt leverkjøtt av kylling, og purre og vårløk og tomater, og så var det visst mulig å leve godt her nede likevel.

Bildet har ingenting med tyveriet å gjøre, men jeg tok det – i bar overkropp – på vei hjem.