Polutsjilos!

Sommerferien er kommet, og jeg kan skrive noen av de postene jeg skulle ha skrevet for lenge siden.

Russerne bøyer verbene sine litt spesielt. I nåtid blir de bøyd etter person og tall, slik verbene i de latinske språkene blir det. I fortid blir de bøyd etter kjønn. Så når det er noe som har hendt, så er de opptatt om det er hankjønn eller hunkjønn som utførte handlingen, er det noe som hender, er de opptatt om det er jeg, du eller en tredje person. For refleksiv legger de til en endelse -sja, -ся, og den følger bøyningsreglene og lydreglene etter formen på verbet. Så når det er et intetkjønnsord som har utført noe i fortid, blir det til stammen av verbet lagt til -os, eller med kyrilliske bokstaver -ось. Det myke tegnet pleier ikke å bli tatt med i transkriberingen til norsk. Men det skal altså være en myk s, noe mitt tospråklige barn på to og et halvt får til uten problemer what so ever, mens jeg etter 13-14 år med forsøk kanskje begynner å nærme meg noe.

Det russiske ordet for å få er polutsjitj, i refleksiv polutsjitsja. I fortid blir det polutsjil, fortid intetkjønn polutsjilo, fortid intetkjønn med refleksiv polutsjilos, eller med kyrilliske bokstaver получилось. Verbene få og å få seg blir brukt på mange ulike måter utover grunnbetydningen i de forskjellige språkene, tenk bare på det engelske get. Russerne bruker sitt polutsjilos også i betydningen «det lyktes» eller «det gikk», direkte oversatt «det fikk seg». Kanskje har norsk en beslektet variant i sammensetningen «fikk til»? Kanskje er det også dette som gjør at jeg bruker ordet polutsjilos i denne betydningen, i overkant mye?

I alle fall begynte lille Irina i mars eller april å ta etter. Det er et avansert ord for henne, med fire stavelser, prøv bare å huske det selv, dere lesere som tror dette skal være lett. Irina sier nok noe mer i retning av -sjilosj, jeg tar med den siste j’en for å indikere at den myke konsonanten s er plettfritt uttalt, den sitter. Det er starten av ordet som er litt shaky. Her kommer også foreleseren min i faget norsk som andrespråk, ved universitetet i Bergen, inn i hodet. Han snakket om at det er noe med barn og språklæringen, som om de er programmert, «legg merke til slutten av ord». Meningen her var nok helst at slutten av ord ofte inneholder viktig bøyning, og det er slik barna får inn grammatikken, men det stemmer jo også overens med hvordan lille Irina uttaler ordet polutsjilos, det gikk!

Min mor sier ofte at da jeg selv var liten, og tegnet, så hadde jeg etterpå for vane å vise arket frem og si: Se hva det ble! Sånn har for øvrig hele mitt liv vært, alt jeg har gjort, og alt hvordan jeg har planlagt. Lille Irina har en litt annen variant. Hun bruker det når hun tegner, men enda oftere når hun bygger noe med legoklossene og duploklossene. Hun pleier å sette alle klossene opp i et høyt tårn, i forskjellige farger og former. Så påkaller hun oppmerksomheten til sin mor eller far, og kommer med en feiende -sjilosj!

Mama! papa! -sjilosj!