Morgen med kaffe og øl på Katysja

Rutinene mine her nede er at jeg to av tre morgener drar ned til Hydropark for å trene styrke i fantastiske Katsjalka. Den siste har jeg fredelig hjemme. Da hender det jeg stikker over gaten til den døgnåpne kjederestauranten Katysja, og får skrevet litt, lest litt og surfet litt internett. Morgenmaten består av kaffe og øl. Frokosten venter hos babusjka på kjøkkenet.

Vi ankom Kiev sent, sent på kvelden natt til tirsdag. Irina var synlig trøtt, men gikk tappert og ubeskrivelig søtt med den rosa kofferten sin, håndbagasjen, rundt omkring på den tomme flyplassen Borispol. Bagasjen vår var ikke kommet, trodde vi. Det var jo litt problemer med den, da vi sendte den, automatisk innsjekk virket ikke, og all bagasje ble satt på meg. Det ble litt hektisk. Men da vi skulle gå og melde om problemene, viste det seg at bagasjen allerede var ankommet. Den hadde vært med på en raskere reise enn oss, via Amsterdam. Så det så.

Dermed ble det sedvanlig taxi til sentrum. Olia går straks i samtale med taxisjåføren, alltid på russisk, og raskt veldig politisk. Det er slående hvor forskjellige politiske samtaler er her nede, og hos oss. Det er to forskjellige verdener. For Olia er det helt herlig å snakke med sine, samme humor, samme referanser og samme sosiale koder. I Norge må hun legge bånd på seg. Her er hun i fri utfoldelse, og det er veldig tydelig hun koser seg. Vi utveksler telefonnummer med taxisjåføren, så vi kanskje kan bruke ham når vi skal hjem i august også.

Familien til Olia skjuler det godt, men de lever et vanskelig liv her nede, tross de i oss har økonomiske garantier og Olias visakort. Nå hadde Olias mor bestilt inn pizza, i stedet for å lage den selv. Hun hadde visst vært i bursdag i kjederestauranten Mafia, og likt maten såpass godt at hun har begynt å bestille den selv. Vi spiser selvfølgelig av hjertens lyst, det gir ikke mening at babusjka skal slite seg helt ut for vår skyld. Pizzaen gir også frokost og mellommat noen dager fremover. Vi er dessuten trøtte etter reisen, og går ganske raskt i seng.

Tirsdag er familiedag for storfamilien. Lille Tasia får det meste hun vil, sammen med oss hele dagen. Hun er ganske intens, og vil gjerne ha meg som erstatning for faren hun ikke har. Det er også uvant for henne å ha noen som er så begeistret for henne, som Irina er. Irina gråter sine modige tårer, når Tasia går for fort, eller ser ut til å ville leke med andre enn henne. Vi er en bemerkelsesverdig trio, Tasia som forguder meg, Irina som forguder Tasia, og jeg som forguder Irina. Sånn holder vi sammen.

På kvelden går vi ut hele gjengen, inkludert babusjka og hunden Mike. Mike smetter ut sammen med Irina og Tasia og meg, så det er jeg som må sette på ham halsbåndet. Hunden vet bedre enn jeg hvordan det skal gjøres, og setter hodet frem. Lille Irina har Samokat, sparkesykkel, og hun tusler seg av gårde på den, etter Tasia, hvor enn hun måtte gå. Først går turen nedover avenyen, Lesu Ukrainku, mellom rosene som nå står i blomst. Ukraina er et fritt land, på mange måter Norge ikke er det, og ufritt på andre, selvfølgelig. I alle fall er det ikke så farlig om hunder er i bånd, Mike kan slippes fri og løpe for seg selv, midt i byen, ingen reagerer på det.

Og lille Tasia setter av gårde, på sin store samokat, mens Irinas lille ikke går fort nok. Så hun setter den fra seg, og løper av gårde etter heltinnen. De små bena går som trommestikker. Irina er rett og slett i god form. Selv aktive mosjonister vil ha problemer med å løpe på full intensitet, så lenge, som Irina gjorde her. Opp og ned bakken, alt for å holde seg i nærheten av Tasia. Tasia er også snill med henne, og leker og venter og snakker med henne. Språket til Irina kommer til å skyte fart. Så jeg spøker med at når vi drar herfra, kommer Irina til å snakke russisk bedre enn jeg. Det er nyanser i det språket, nesten umulig å få med seg, om man ikke har det som morsmål.

Olia har et håp om at hun og Irina og jeg skal få litt tid for oss selv, en liten romantisk tur, som hun kaller det. Men denne kvelden vil det seg ikke slik. Da vi forsøker å snike oss unna, begynner Irina å gråte. Hun vil være med Tasia. Så da slipper Olia meg fri, og jeg tar straks turen til treningssenteret i Katsjalka. Der får jeg også badet og kjølt meg ned, denne dagen var det over tretti grader, og i vannet fikk jeg endelig overbevist meg selv om at vi virkelig, virkelig er på ferie, etter en svært, svært hektisk mai og juni.

Og i går forstod Irina og Olia det også. Da hadde vi den romantiske turen vår, og fikk la feriefreden senke seg over den lille familien vår.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s