I dag startet min dag klokken fem. Om jeg våkner opp og det er lyst, står jeg opp, og kommer meg til treningssenteret i Hydropark. Forhåpentligvis får jeg da gjort meg ferdig, og kommet meg hjem før resten av min lille familie våkner, og før det er frokost. Klokken fem er før metroen og den offentlige transporten er begynt, så jeg må gå til fots de 5-6 kilometrene det er hjemmefra. I soloppgangen og et fredelig Kiev er det en fin opplevelse.
Etter en lang og god trening kom jeg likevel hjem før kona og barnet var våkne. Babusjka – eller svigermor, som hun er for meg – slo til med en voldsom frokost, selv til henne å være. Plov, som rester fra i går, paprikasj med egg, tomater, paprika og løk som hovedingredienser, og til slutt det de kaller lenivtsij, på norsk kanskje «latmannskaker», siden de skal være så enkle å lage. De er laget på en fet ost de kaller «tvorog», og som ligner litt på Cottage cheese. Jeg vet ellers ikke hva vi spiser i Norge jeg kan sammenligne det med. Gode er de i alle fall.
Det var ikke jeg, men Olia som var trøtt etterpå, slik at det gikk et par timer før vi kom oss ut. Denne tiden mellom frokost og utflukt gjør meg ofte utålmodig. Rett etter å ha spist er det selvsagt godt å hvile litt, men det er måte på hvor mange nyheter og nettnytt det er givende å lese, jeg vil jo helst tilbringe dagene ute. Og jeg vil at lille Irina skal være ute. Sommerferien er ikke noe å tilbringe inne med nettbrett og mobiltelefon.
Det er imidlertid ingen fare. Olia trenger bare hvile seg litt og summe seg litt, så er hun klar, og vi alle sammen klare.
Turen skal nå gå med buss 62 til Postplassen, eller Postova plosjad, der vi skal ta banen opp til den lille høyden med kirkene. De kaller det «funikolor», eller hvordan det skal skrives på norsk, men høyden er jo helt latterlig sammenlignet med andre slike baner. For Irina er det jo imidlertid litt interessant, og for den nette pris av 1 krone får det være helt greit.
På toppen er det en lekeplass, og nå er vi mister spandale, vi er rike foreldre. Irina får lov til å hoppe litt i hoppeslottet, vi betaler penger for det, 8 kroner, eller noe sånt. Olia kjøper meg en kaffe og en is, så jeg får vekslepenger. Det er fredelige greier. Jeg har rikelig med tid å sjekke gloser på Anki, tyske og russiske, og Olia får sikkert lest litt på studiene hun snart vil ta fatt på. Irina løper sånn halvmotivert rundt i lekepparatene, vi stiller opp når hun vil ha fart i dissene, eller om hun skulle klatre opp i noe høyt.
Virkelig kjekt blir det imidlertid først når det setter seg en jevnaldrende pike i dissen – eller husken – ved siden av. Vi begynner å snakke med hverandre, hun og jeg, sier hei og hva heter du, og hvor gammel er du, introduseres, og jeg forteller også om Irina, hva hun heter og hvor gammel hun er. Mor til barnet kommer også, og dytter denne dissen. Barnet heter Sonja. Det er litt magi for oss, dette, det var Irinas første ordentlige venninne, den første som virkelig har lekt med henne og tatt henne med steder og snakket med henne. Eldre søskenbarn er her unntatt, det gjelder barn som kan møte henne i hennes verden. Nå var det en til som het Sonja. Og denne Sonja var enda mer jevngammel, 3 år, mens den første Sonja var 5. Ira vår er altså snart 3.
Det var ganske koselig hvordan verken Sonja eller Irina ville stoppe å disse før også den andre var ferdig, men begge manglet språk til helt å få det forklart, så det ble nok til at de begge disset lenger enn de egentlig hadde lyst til. Så løp de bort til en rutsjebane, og deretter til en sandkasse. Den eldre Sonja hadde litt mer erfaring, og kunne snakke litt mer, men det var også hun som var mest interessert i å holde vennskapet gående.
Jeg tenke nå fikk de hoppe litt i trampolinen. Irina har aldri gjort det før, med en som er på samme alder og størrelse. Jeg tenkte jeg fikk betale for begge to, jeg tok kontrollen her, fikk dem inn. Lille Sonja, godt oppdratt som hun er, måtte riktignok bort og spørre moren først, om hun fikk lov, og det fikk hun. Så gikk de inn, og hoppet i vei, mens jeg fotograferte og filmet og dokumenterte. Det ble veldig kjekt, de hylte av lykke, og gjorde seg til for fotograferingen og filmingen. De lærte seg å dette med vilje, og de kunne også gi enkle beskjeder, «jeg er en frosk», «hei!» og andre kjekke meldinger, særlig til fotoapparatet.
Babusjka til lille Sonja ville gjerne være med å betale, men det ville ikke jeg være med på. Det var jo fullt og helt mitt initiativ. Dessuten er jo mine norske lønninger ikke til å sammenligne med det de får her nede, det er en urettferdig anrettet verden, så her betaler jeg. Det var veldig, veldig kjekt at Irina fikk seg en jevnaldrende venninne å hoppe med, vel verdt de 20-30 kronene det kostet. Vi betalte han som organiserte trampolinen rikelig, sånn at det ikke skulle bli noen spørsmål om tiden. De skulle få hoppe så lenge de ville.
Det visste seg at lille Sonja var halvt britisk. Da var det kanskje mer forståelig at de så gjerne ville være med å betale. Da var det kanskje heller ikke så urimelig. Kanskje betalte de litt også, til Olia, eller betalte for senere langvarig fisking i en fiskedam med lekefisk, det vet ikke jeg. Veldig kjekt var det i alle fall. Olia fikk også snakket både lenge og vel, både med moren og bestemoren til den lille jenta.
Ned Andrevskij spusk
Etterpå ruslet vi ned Andrevskij spusk. Det er nedstigningen fra disse små høydene, til plassen som nå heter Kontraktova, og fra gammelt går ned mot elven. Andrevskij spusk er en gammel handlegate, og er nå blitt turistifisert, som så mange slike gater. Den har imidlertid beholdt mer av sin gamle identitet enn mange tilsvarende rundt om i Europa, det virker i alle fall på meg at det er genuint vanlige mennesker som setter opp sine små handleboder med ting de har laget selv, eller skaffet til veie på enkelt vis, for å selge. Her er eneste sted i Kiev hvor man får hørt en del engelsk. Karakteristisk er det menn som snakker engelsk, sammen med jenter som åpenbart er ukrainske, mange par og forsøk på par, dette.
Olia og jeg er jo også et slikt par, ukrainsk jente og utenlandsk mann, men vi har ikke snakket mye engelsk i vårt 8 år lange forhold. Nå gjør vi det aldri.
Det var kjekt å gå nedover denne gaten, og kjekkere enn jeg husker det. Enda vi går den ned hvert eneste år. Irina likte det også, og løp fra bod til bod, på jakt etter ting som kunne være interessant for henne. Olia var snill og spandabel, og kjøpte i vei. Vi var på ingen måte smålige. Selv hadde jeg også en espresso å få futt av.
Og til georgisk restaurant
Matproblemet løste vi ved å gå til den samme georgiske restauranten vi hadde vært med Tasia på, like før. Nå kom vi som gamle kjente. Vi kjøpte noe annet enn hatsjapuri, en fin kjøttrett til meg, koteletter og potetmos som så ut som mikke mus, til Irina. Alle var lykkelige.
En helt grei blogg 