Ny norsk sommerdag i sentrum av Kiev

Vi har visst innrettet det sånn her nede at når det er mellom 20 og 25 grader, altså norske sommertemperaturer, så tilbringer vi dagene i sentrum av byen. Da reiser vi ikke til stranden. Mellom 25 og 30 kan det være litt både og, mens over 30 ikke er noe spørsmål for meg, da må jeg til stranden. Denne uken ligger temperaturene på 22-23, overskyet og litt vind, så det kan nesten bli litt kjølig å gå i kortbukse. Kona og barnet går i hvert fall i langt.

Det var en litt urolig natt, lille Irina våknet mange ganger, så det tok sin tid før alle var klare til å komme seg ut. Særlig er det konemor Olia som gjerne vil hvile og sove og slappe av utover dagen, opptatt av å ta igjen den søvnen hun mistet om natten. Særlig er det jeg som er ivrig på å utnytte de lyse, varme timene midt på dagen, og heller være hjemme om kvelden. Jeg har det også i meg at sommerdager på ferie skal brukes utendørs, og særlig ikke sitte inne og se på nettbrett.

Etter litt om og men er vi ute av huset, og i marsjrutka nummer 450 når klokken er et sted mellom halv to og to. Irina og Olia og jeg. Marsjrutkaen går via sentrum og videre til området ved stasjonen og det polytekniske instituttet, ut mot området der Olia og familien hennes bodde da hun var liten, det som heter Lepse. Reisetiden ut dit er opp mot en time, noe som gir en idé om hvor stor denne byen er. Uansett går vi av ved de brede og sterkt trafikkerte gatene mellom stasjonen og det polytekniske instituttet, faktisk der med SAKS, hvor Olia og jeg giftet oss, og hvor mye av forarbeidet måtte gjøres. Området vekker sterke minner hos meg, men ser helt annerledes ut nå. Den vakre, hvite SAKS-bygningen med den litt spesielle arkitekturen, er nå omringet av gigantiske bolig-, forretnings- og kontorblokker, under arbeid og snart ferdige. Den forsvinner helt.

Frem og tilbake langs disse veiene er det ikke mye å gjøre. Trafikkstøyen er konstant, eksoslukten påtrengende. Men vi er her uforholdsmessig ofte, det er som om Olia trenger litt ekte byluft, etter at hun som ektefødt Kievianer nå bor i en liten og naturfrisk bydel i Sandnes.

Det er lysten på et måltid som får oss av gårde. Etter litt om og men her også, ender vi i en buss tilbake til store Boulevard Taras Sjevtsjenko, den som går opp fra hovedgaten Khresjtsjatik, og ned igjen mot stasjonen. Her er det en georigsk restaurant vi vet om, georgiske restauranter er hiten om dagen. Det er veldig god mat, og Olia godtar prisen selv når det ikke er business-lunsj-tid. Sammenlignet med norske priser er det nesten latterlig. Denne dagen fikk vi to glass vodka med matbit, to glass øl, fire glass spesiell, rød juice og tre hatsjapuri til en god norsk hundrelapp. De to glassene med vodka var en gave fra restauranten, og stod ikke på regningen. De ble betalt med tips.

Restauranten heter hatsjapuri, og anbefales. Fra i fjor har de også fått uteservering, med en terrasse diskret rammet inn, så man ikke føler så sterkt at dette er midt på et bredt fortau ved en hovedvei i en europeisk storby. Spesielt falt glassene med rød juice i smak hos den minste, noe som resulterte i hennes første vellykkede dobesøk (!) på restaurant, men også fulgt av et ikke fullt så vellykket dobesøk på farens skuldre.

Vi gikk etterpå opp til Vladimir-kirken på toppen av denne haugen, på høyden av boulevard Taras Sjevtsjenko. Dette er den karakteristiske, gule kirken, og jeg lærte endelig skikkelig navnet på den etter alle konfliktene rundt denne grunnleggeren av riket Kiev-Rus. Både ukrainerne og russerne er ivrige om dagen med at han er deres mann, og at han grunnla deres rike, men kildene sier ikke stort mer enn at det var Kiev-Rus, det er navnet. Det russiske imperiet har siden trukket sin historie tilbake til dette riket, og tilbake til Vladimir den store som grunnlegger, dette er tradisjonen, men Ukraina gjør altså nå et tappert forsøk på å etablere sin egen tradisjon om at også de kan trekke sin historie tilbake hit. Slik blir historien ikke bare et forskningsobjekt og et skolefag, men også en kamp om identitet og nasjonal tradisjon. Historien er ikke teoretisk, men en kamp om politiske mål og legitimitet for sin egen oppførsel. Jeg synes det er veldig synd at det har blitt slik.

Kirken er i alle fall veldig fin. Det er messe når vi kommer, og for min del gjør den ortodokse kirke dette bedre både enn vi protestanter i nord og katolikkene i sør. Religionen skal appellere til følelsene, messen skal være en stemning, og ikke en oppgave for fornuften og intellektet. Vi protestanter vil jo gjerne forklare Guds ord, gjøre Bibelen forståelig og argumentere og begrunne. Men mot religionen kommer fornuften til kort, synes jeg. Man skulle ikke engang forsøke. Her, i den russisk ortodokse kirke, er alt som det var fra gammelt av. Her er vakre ikon-malerier, alle todimmensjonale, slik de skal være, her er stearinlys, fine trefigurer, mye gull og gullfarge, veldig vakkert, og følsomt. De sper på med røkelse, for å appellere også til luktesansen, og et overjordisk vakkert kor står for musikken. Hos oss i nord har det vært litt å synge med den stemmen man har, nå avløst av eller spedd på med elektroniske instrumenter, elektrisk gitar, bass og slagverk, mikrofon og høytalere, helt malplassert i den kirkelige akkustikken.

Noe i de ortodokse kirkene virker selvsagt fremmed for oss, som at alle korser seg, at de kysser helgenbilder og at troende kvinner må gå med skaut. – Hvorfor det? vil vi spørre, men med det vil vi fjerne oss fra religionen, og gå over i den rasjonelle verden, der alt må begrunnes. Religionen er en sjanse til å slå av intellektet, til å gjøre tingene fordi slik må det være, til å overlate ens vilje og fornuft i andres hender. Dette er ikke noe som tiltaler den moderne, vestlige verden, derfor står heller ikke religionen så sterkt hos oss. Men jeg mener, sikkert litt uvanlig, at religionen har noe å tilby, som vi har mistet.

Nok om det. Vår tur gikk videre til de helt enkle gledene vår lille Irina kan få i lekeparken i Park Sjevtsjenko. Der løp hun omkring, vippet, disset og lekte i sanden. Så var det å løpe etter såpebobler, noe vår lille Irina gjorde utrettelig. Hun var et syn, det er ikke annet å si på det, der hun minst av alle, og ivrigst av alle, løp etter absolutt alle såpeboblene som kom ut av såpeboblekunstnerens tau. Om de var små eller gigantiske, vår lille Irina ville sprekke dem med fingeren sin. Og hun var helt uredd og fryktløs om det var større barn som løp ved siden av henne. Hun hadde også sjarmen skrudd opp til maks, smil og gledeshyl, slik at hun skulle komme godt overens med de andre barna.

I Park Sjevtsjenko er det også gatesjakken i Kiev foregår. Jeg har jo alltid lys til å gå bort dit, kanskje for å gjennomfør et parti eller to selv. Denne gangen ble det imidlertid med lille Irina. En liten ukrainsk familie spurte oss om hun kunne spille. Jeg sa nei, men at hun kunne navnet på alle figurene. Da jeg sa hvor gammel hun var, to år og åtte måneder, skjønte de at det nok ennå var litt tidlig for de ganske kompliserte reglene i sjakk. Irina leker med brikkene. Jeg flytter dem etter reglene. Så håper jeg at hun lærer det litt på denne måten. Det som kan sies å være den norske måten: Lek og frivillig.

Hjem igjen herfra går det alltid i metro, eller meto, som Irina kaller det. Hun digger det, og foretrekker den reisemåten, det er alltid den hun velger når hun får valget. Jeg mistenker at det hun liker aller best er rulletrappene opp og ned, og kanskje den helt annerledes stemningen det er nede i undergrunnen. Uansett var det kort vei hjem. Og da var det for min del slutt. Da var jeg trøtt, og ville sove.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s