Som vanlig kom vi oss sent av gårde. Men når vi først var samlet på vei, mor og far og barn, så går det veldig greit å komme seg til botanisk hage fra der vi bor. Det er mange ruter med hyppige avganger, buss 14 langs Lesu Ukrainka, eller buss 62 fra Kontraktova plosjad og over Arsenalnaja. Blir vi utålmodige, kan vi hoppe på nummer 38 eller nummer 15 også, eller noen av de mange marsjrutkaene, og komme oss innen en rekkevidde på noen hundre meter fra parken.
Det er særlig Olia som har et sentimentalt, nostalgisk forhold til parken. Hun har vært her siden hun var barn. Nå er hun der, med neste generasjon barn. Mye er forandret i Kiev, og i det Ukraina hun vokste opp i, men parken er for det meste det samme. Blomstene og trærne forandrer seg ikke stort fra år til år, og de ulike veiene å gå er også som de har vært i årtier.
Det var til den botaniske hagen Olia og jeg gikk første dagen etter vi hadde giftet oss, første dagen etter gjestene var reist og vi var for oss selv. Jeg har også minner derfra, sittende på en av dens mange kafeer, med en øl, eller bare rusle rundt i de ulike småveiene og avenyene. Det er et veldig avslappet sted å være, det passer for rolige dager, der det ikke er så altfor varmt.
Parken er også barnevennlig. Like ved inngangen er det en fin lekeplass, Irina har likt den fra første stund, før hun egentlig var i stand til å gjøre noe der, og ennå liker hun å krype rundt i rørene de har lagt til der. Nå er det imidlertid dissene som er favorittaktiviteten, å disse eller huske frem og tilbake, mens far – som er jeg – gir fart. Jeg gir stor fart, så stor jeg bare klarer, og helst når mor – som er Olia – ikke ser det.
Nå har de også fått noen nye leker. Typisk, for det nye Ukraina, med navn på firmaet som har sponset apparatene, og mye tekst på engelsk. Ingenting på russisk, som er vårt språk. For første gang i mitt liv ser jeg også leker tilrettelagt handicappede, lekeapparat for rullestolbrukere, også noe som indikerer en ny tid, eller forsøk på en ny tid, i Ukraina. Og navnet på sponseren stod på, en engelsk sponsor. Karakteristisk for det nye Ukraina, er det noen ting som skinner, mens mye ikke er på plass i det hele tatt, for eksempel toalettpapir på toalettene. Dette ganske nyttige tilbehøret til et toalettbesøk, gjør seg ikke å sponse, og kanskje derfor er det ikke på plass i Kievs ganske mange offentlige toaletter.
Men ok, det var kjekt med litt nye lekeapparat, godt tilpasset litt større barn, som Irina er i ferd med å bli. Vi var på denne lekeplassen i flere timer, og forspiste oss vel litt å søtt, kaffe med sukker og is. I alle fall var jeg guffen i magen da vi gikk, og drakk bare siste rest av kaffe i protest. Derimot var det deilg å få seg en øl, noe usøtt, på en av kioskkafeene som er der. Tidligere fikk vi friskt øl på fat, av en eller annen grunn får vi ikke det lenger, men vi får i det minste flaskeøl. Det er ikke alle steder vi får det heller. Irina var veldig fornøyd med å få flere slikepinner, hun er fra Norge ikke vant med å få så lett det hun peker på, men her er vi på ferie, lille venn, dette er annerledes.
Olia er på plutselige og kortvarige slankekurer, stort sett mellom måltidene, og uten å være så altfor nøye på når måltidene er, i alle fall ville hun ikke ha noe. Men hun var glad vi var fornøyd, og satt litt og leste på sine neste studier, på russisk, og på mobiltelefonen.
Så gikk turen over til et annet nivå, og skiftet litt karakter. Nå satte Irina av gårde med vognen, de fant en gammel dukkevogn nede i kjelleren, Olia og moren, og den hadde Irina med i dag. Med den løp hun av gårde, stoppet bare for å se på humler og biller og andre insekter. Olinka var på do, og kom grovt på etterskudd, da Irina brakte oss inn på en vei vi aldri pleier å gå, og som jeg bare kan huske å ha gått en eneste gang, da jeg slapp fri når Olia hadde med seg familien hit en gang. Den går liksom bakenfor, og opp på en høyde.
Vi gikk ikke opp på høyden, vi gikk rundt den. På den måten kom vi inn i terreng, som om vi var på en god norsk søndagstur, bare at alt her var mye tørrere, og faunaen helt annerledes. Selv det høye, gule gresset og tornebuskene så fint ut i den lave kveldssola, og min skjønne kone og mitt vakre barn ble selvsagt helt herlige, lett sommerkledd som de var. Her ble det mange bilder, også av meg, en litt malplassert far som ikke helt kan skjønne lykken han har havnet i.
Enda en øl, og flere slikkepinner til Irina, ble det også plass til. Det var Irina som bestemte, – sett deg ned, sa hunpå russisk. Sadis. Det gjorde jeg, og så ble det mer servering. Olia var snill mor, som tillot sine å bli mette, glade og fornøyde. Dette er også favorittkafeen min i parken, der jeg liker meg best og hvor jeg har mest minner fra, den som ligger litt oppe, og i nærheten av kirken som er der.
Etter dette var det bare sjarmøretappen inn til mål, og ut av parken. Det er mye fint å se dette lille stykket også, mye å fotografere. En liten, kunstig andedam har de laget til. Riktignok uten ender, men med liljer og broer, og vakre blomster rundt. Olia får ideer hvordan hun skal innrette datsjaen vår, og hva vi skal gjøre med hagen hjemme i Norge.
Utenfor parken er det like enkelt å finne buss hjem, som det var å finne den bort. Tradisjonen er nå at Irina finner de andre i lekeparken utenfor, og blir avlevert, mens Olia blir der og får snakke med moren min. Jeg får fri for kvelden, og kan gjøre som jeg vil. De siste kveldene har det betydd litt nødvendig, og ekstra, hvile.
En helt grei blogg 