Med storfamilien på søndagstur i botanisk hage

Det er søndag kveld, og jeg har fått fri til å tusle rundt som jeg vil. Den tiden har jeg så langt brukt til å gå rundt i gater jeg sjelden går, og hørt på foredrag om Bach og barokken, mens jeg har vært på halvhjertet jakt etter et sted med nett å sette meg ned med PC. Det har jeg ikke funnet, ubekvem som jeg er med å vippe opp datamaskinen en pub eller ren restaurant der det er mange folk. I stedet har jeg satt meg ned i parken (som om det var noe bedre), der med minnesmerkene for andre verdenskrig og for sultkatastrofen 1932-33, like ved siden av Lavra. Der er det nydelig utsikt over til venstre side av Dnjepr, med den nye bebyggelsen som ikke helt klarer å ta over løvtrærne som dominerer landskapet. Kiev er heldig som storby, som har disse høydene langs elvebredden til å gi ro i sjelen, til å la øynene hvile over stort landskap og sletteland. Mange gjør som jeg, og tilbringer kvelden her.

Dagen tilbrakte vi i dag i botanisk hage. For første gang denne ferien var alle sammen med, babusjka, tante Tanja, søskenbarn Tasia og oss tre i kjernefamilien. Særlig for Tasia er det stor stas når alle er med. Irina liker det også godt, når storesøsten, som hun blir kalt, er med som forbilde og lekekamerat. Olia liker veldig godt å ha med familien, særlig moren, mens Tanja og babusjka kanskje gjør det litt mer som et pliktløp, om enn et kjekt pliktløp. For meg kan det bli litt anstrengende. Det blir veldig markant at jeg er havnet i en familie med bare jenter, med mye prat og jenteting, og barna som er klart mest masete med meg. Både Tanja og babusjka er mye, mye mer beskyttende med barna enn jeg er vant til, så Irina og jeg leker som med handicap. Vi gjør ikke, og kan ikke gjøre tingene som vi pleier.

Symptomatisk, kanskje, er at babusjka kjøper meg en kaffe ved inngangen. Eller, hun sier hun skal kjøpe kaffe. Det hun kjøper er en sukkerbombe av kaffe, krem, sukker, eple, sukkerkuler, sjokoladekuler, sukker, honning, og jeg vet ikke hva. Det er snilt av henne, veldig snilt, hun skjønner bedre enn det egentlig er nødvendig, at det kan bli litt kleint for meg i dette selskapet, så hun kjøper alltid noe godt til meg. Hun er min svigermor, men hun er snillere mot meg enn noen andre i verden.

Atypisk for barna, så er vi ikke lenge i lekeparken like innenfor portene. Irina har jo nettopp vært i denne lekeparken, kanskje er det derfor hun blir fort lei, mens de også aldri helt klarte å bli enige hvor de skulle være. Tasia ville være nede med de nye lekene, de hun aldri har prøvd (og som egentlig er for handicapede), mens Irina ville være oppe i den vanlige, og prøve apparatene der. Særlig dissene.

Fra lekeparken pleier turen vår å gå ned de store trappene sentralt. Det er også dit Irina setter kursen, i en veldig fart. Men ikke fort nok for Tasia, hun vil ned og se på dyrene, fontenen, og alt som er nede i enden av disse trappene. Nå er det imidlertid de voksne som bestemmer, og de vil gå en annen rute, på oversiden.

Så da er det bare å gå opp igjen. Irina er motvillig først, men blir dradd med. Oppe blir det tatt mange bilder, foran alle slags blomster og fine steder. Olia tar bilde av barna, jeg tar bilde av henne, og barna, babusjka tar også bilde, med sin mobiltelefon hun har fått av Olia, og i det hele tatt. Turen blir dokumentert flittig.

Barna har med seg mange leker, dukke, bamse og dukkevogn. Irina setter seg i dukkevognen, Tasia triller den. Olia filmer dem. Jeg filmer alle.

Det er en haug Tasia klatrer opp på. Irina vil også med, men tante Tanja er redd Irina skal fall, og sier Tasia må passe godt på. Lite vet vel Tanja at Irina har forsert slike hauger snart et år nå, de er ingenting for henne. Hun klarer jo å klatre opp og ned når det er bratt, så hun må krype. Hun har gått søndagsturer hele sitt liv.

Med så mange mødre og barn med på tur blir det snart pitstop. Det passer alle bra. Jeg får min øl, resten får sine iser. Olia forteller igjen, og igjen, hvor lykkelig hun er. Det er ikke så ofte hun får være samlet med hele familien, på denne måten. Og lille Irina har en prateprestasjon som overgår det jeg har registrert, da Tasia spør om hun skal ha isen Olia har kjøpt til meg, og som jeg ikke vil ha. – Budet, sier Tasia på russisk, selvsagt. – Njet, sier Irina, – ne budu, «Nei, det skal jeg ikke». Og så: Eto mamasjki morozjnoe. Det er mors is. For å få til dette på russisk, må hun sette verbet fra tredje til første person, fra budet til budu, og så få mor i genitiv, attpåtil i kjæleform, mamasjki i stedet for mamasjka. Hun tar også med det spesielle eto, best oversatt med «det er», og substantivet morozjnoe (is), slik at det blir fullstendige og helt korrekte setninger.

I en alder av tre år er det sikkert ikke så spesielt, men for meg som svært språkintressert er det fascinerende. Det er også spesielt hvordan Irina mye, mye lettere enn jeg snapper opp nye ord hun har bruk for, slik som slikkepinne og trampoline. Trampoline har jeg omsider lært meg, etter å ha sett det skrevet, det er badut, mens slikkepinne har jeg nå glemt igjen. Irina bruker begge to, helt usjenert og uanstrengt.

Etterpå er det opp å se på rosene. Mye mer for de voksne, enn for barna, men barna løper jo glade rundt allikevel, og stiller opp på bilde. Særlig må Irina til pers mange ganger. Babusjka får vekke til live minner fra den gang og hennes nå avdøde mann, sammen gikk her med Olia og Tanja som små. Nå tar vi det samme bildet med meg og Irina, som de har tatt med ham og Olia, på samme stedet.

Det har kommet noen regndråper, mens vi er der, og nå blir det så sterkt at vi må søke ly. Babusjka må også ta på Irisjka en lett bukse, hun klarer ikke å se på at hun går i skjørt og bare ben når det regner. Ned trappen må Irina holde i hendene, enda hun få dager i forveien har gått ned alene lenger og verre trapper, uten rekkverk, og med dokkevogna og slepe på. Det er også fast rutine at hun går opp og ned trappene til leiligheten i fjerde etasje selv, i alle fall når hun går med meg. Men nå måtte hun holde i hendene. Man skal ha respekt for folk som er bekymret.

Kjedelig for Tasia ble det ikke mer i botanisk hage denne dagen. Vi skulle egentlig bort i lekeparken for en stund, men så begynte det å regne igjen, og da er det brått stopp. Det er forståelig hun blir lei seg og synes det er dumt når denne sjeldne muligheten til å være alle sammen samlet, varer så kort, men sånn er det.

Buss nummer 14 kommer med en gang, og vi reiser hjem. Der får jeg bildene over på data, og på nett. Der får jeg skrevet ferdig bloggposten for i går. Og der får vi spist en sedvanlig kraftig lunsj, med mengder av kyllingvinger, georgisk brød, fylte paprikaer og godt øl. Lille Irina har spist litt med babusjka, og spiser så litt med meg, ettersom babusjka går ut. Her har Irina og jeg en veldig koselig samtale, der jeg spør om hvordan hun har hatt det, hva vi har gjort og hva vi har sett. Sjeldent for henne å være, samtaler om ting som har hendt for en stund siden, eller skal hende om en stund. Det er så lett å se på det søte ansiktet hennes at hun tar spørsmålene og samtalene veldig alvorlig, og virkelig prøver å huske om vi har sett humler og fluer og biller, og når vi kjørte trolleybuss, autobuss og metro, og trikk. Hun vil gjerne bidra selv, og sier «humlen er død», – sjmel umej, som hun kaller det (umer, er riktig), det er jeg som har brukt uttrykket om insekter og biller som ikke beveger seg, eller ser knuste ut. Det har tydelig gjort inntrykk. I dag også, så så vi en død humle som maur spiste på. Så hun hadde helt rett.

Om kvelden fikk jeg altså fri, og gikk ut. På ny ble jeg overrasket av regnet, slik at jeg gikk inn i patrick pub, like ved, der jeg skrev ferdig denne posten, og postet den.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s