Heldag i Kiev med Irina

I går var det full dag med lille Irina og meg, midt i storbyen Kiev. Hennes mor er derfra, som faste lesere av bloggen vet, så dette er en by vi kjenner godt og vet hva vi skal gjøre i. På en varm sommerdag som i går, der temperaturen bikker 30 grader, så må det selvfølgelig bli bading. Deretter var det god mat på georgisk restaurant, før dagen ble avsluttet med funicoloren opp til lekeplassen ved ?-kirken. Det var de brede linjene, detaljene kommer her.

Min morgen startet klokken seks, med en tur ut til treningsanlegget i Hydropark. Der har jeg forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret, mens jeg gjennomfører mine repetisjoner, og har meg en dukkert i elven, før jeg reiser hjem mellom ni og ti en gang, med en plastkopp espresso på veien for liksom virkelig å starte dagen.

Hjemme er Olia i full gang med å pakke sekker med verktøy hun har tatt med fra Norge. Hun skal ut til datsjaen med en arbeidsmann, Sasja, for å pusse den opp. Koselig får hun beskjed om at alt verktøyet er unødvendig, han har utstyret han også, så all den ekstra bagasjen på flyet var ikke noe vi trengte å ta med. Slik er vårt fargerike ekteskap; smil og latter.

Etter en sedvanlig tung frokost servert av babusjka, slik vi ville kalle middag hjemme i Norge, er det straks ut på utflukt. Endelig slapp jeg ventetid mellom frokost og avgang, den som kommer når Olia skal være med, hun har så mange prosjekter. Babusjka spør om hun skal kle Irina for byen eller for stranden, jeg sier stranden, og babusjka kler Irina opp i stil med hvor skjønn hun er. I sekken er det pakket klokt og ekstra, særlig ekstra bukser og truser, slikt som lett kan bli vått og skittent for et barn på snart tre, på strandtur med en aktiv far.

Turen går til Hydropark. Da er det marsjrutka langs Arsenalna-gaten, opp til Arsenalnaja metro-stopp, Irina kan navnet på alle kjøretøyene og transportmidlene her nede, og er aller ivrigst på metroen. Denne dagen forsøker jeg også å få inn at denne metrostoppen heter Arsenalnaja, at hun kan navnet også på steder. Det så ut til å gli inn.

Hydropark er den turistifiserte av strendene her i Kiev. Her er hva vi kan kalle Syden-liv, med ukrainsk vri, fullt av utsalg og musikk, og folk i bevegelse. Det er liv og røre. Jeg har ikke tenkt så mye på det før, men elven her er god å bade i slik Irina og jeg bader. Det er brådypt, noe som ikke skulle være barnevennlig, men Irina bader jo med meg, og her kan jeg trekke henne frem og tilbake i lange strekk. Bunnen er fast og fin, ingen steiner eller ting å stikke seg på, ikke noe graps. Det er heller ikke noen liljer og andre planter til å forstyrre bevegelsene våre. Vi bader lenge og vilt, slik vi alltid gjør.

Badevaktene

Et kapittel for seg er badevaktene. Stillingsinstruksen ser ut til å være veltrent kropp, og evne til å se viktige ut. Modellen er helt åpenbart USA, de har til og med røde bukser og opererer med fargene rødt og gult, nesten som om de var en parodi. I USA og Australia er det imidlertid hav, med bølger og andre ting som kan forsvare flaggene de setter opp, her langs elven er det ikke godt å skjønne hva de røde og gule flaggene skal bety. Elven langs Hydropark er heller ikke den egentlige elven, men en smal arm som går nesten på tvers, mellom to andre mindre deler av elven. I området er det mange øyer, slik at elven går som i sund. Så det er virkelig, virkelig rolig.

Det eneste er at det er motorbåter og andre farkoster som krysser over. Det tar badevaktene på høyeste, høyeste alvor. De har satt ut bøyer, slik at svømmerne vet de ikke skal svømme ut i området som er for farkostene. Og aldri har jeg sett noen blåse mer helhjertet i en fløyte, enn denne veltrente, men kortvokste, blonde badevakten i rød kortbukse og solbriller. Han blåste for hver eneste én som sneiet over på båtenes side, uansett om baderen åpenbart hadde full kontroll, og det ikke var noen båter i nærheten. Fikk han baderens oppmerksomhet, var det en armbevegelse ingen militær, trafikkpoliti eller ferjedirigent kunne ha overgått, her var det ingen tvil, kom inn på riktig side. Om dette ikke virket, eller han ikke lyktes i å få oppmerksomheten til den stakkars baderen, var det Walki-talki, yes, walki-talki, eller et lignende kommunikasjonsmiddel, slik at han kunne snakke med noen av de andre i hæren av badevakter langs den kanskje tohundre meter brede stranden. Det ble snakket i høyttaler, med ropert-stemme, på ukrainsk, men det skulle jo likevel kunne gå an å skjønne at det gjaldt en påminnelse at man måtte svømme innenfor bøyene.

I tillegg til hæren på stranden, hadde de én ute i felten også, én ute i den knøttlille elvearmen. Her kan det være på sin plass å påpeke at elven her er kanskje 20 meter bred, kanskje 30, det er som å svømme fra den ene til den andre siden av et basseng. Likevel hadde badevaktarmeen en kar padlende på et slags surfebrett, et brett, for å fortelle badere på feil side at de måtte inn på riktig, eller for å fortelle noen av båtførerne som ikke hadde skjønt flaggene, hva flaggene betyr. Det siste hørte jeg selv, «oransje flagg», det er ikke lov. Den stakkars båtføreren skjønte like lite som jeg, og kjørte videre uansett.

I anstendighetens navn – og til badevaktenes side – skal jeg legge til at båtføreren ikke kjørte båt, men scooter, og at det tidligere har vært en plage at scootere har kjørt gjennom her i stor fart. Særlig kona har vært redd og irritert på grunn av det, så om badevaktene kan begrense dette, har de en funksjon. I tillegg til å være komiske, og morsomme å se på.

Nye deler av Hydropark

Hydropark er en øy, men av praktiske årsaker blir navnet brukt om hele anlegget rundt metrostasjonen Hydropark, selv om det egentlig er forskjellige øyer. Jeg hadde en idé om å spise litt mat i en elverestaurant, rundt her ligger mange båter på elven og serverer mat. Olia synes disse restaurantene er dyre, så hun vil aldri inn i dem. Jeg er imidlertid vant med norske forhold, da kan ikke noe være dyrt her nede. Og jeg vet Irina er glad i båter. Jeg tenkte også å sjekke ut utleiet av småbåter, kano, kajakk og robåt, med mer. Dit vi kom, var det bare utleie av kajakk. Det ville kanskje bli vel drøyt for et barn på ennå ikke tre. Så vi gikk videre.

Dermed kom vi inn i et helt nytt område for meg. Det er ikke så verst gjort, jeg har jo gått frem og tilbake og på kryss og tvers her på øyen, gjennom utallige treningsmorgener og andre opphold her borte. Jeg kan det stort sett ut og inn, Irina har fått hoppet på trampolinen til 20 griven, den billigste i Kiev, og vært litt på det hun kaller «lekeplassen», men som egentlig er treningsanlegg for det som vel heter Street-sport, trening der man bruker egen kroppsvekt for å få treningen. Ukrainerne er kanskje best i verden i dette.

Men nå var vi altså på vei inn i et nytt område. Det gikk ned til høyre fra den store broen, over en mindre bro, der med kano- og kajakk-utleiet, forbi den karakteristiske elverestauranten (som så ut til å være helt tom), og videre inn dit jeg aldri har vært før. Der var det – nesten som om det følte drømmenes logikk, der hva som helst kan skje, uten fornuft og logisk sammenheng – et enormt klatreanlegg for barn. Hjemme i Rogaland kjører familien i bil og ferge for å komme til klatreanlegget nær Haugesund, i nord-fylket, og til hundrevis av kroner. Her var det et bortgjemt og ukjent klatreanlegg for småpenger. Selv på denne varme sommerdagen da stranden var flittig benyttet, var klatreanlegget tomt for folk, annet enn et par karer som jobbet der. Irina ville prøve seg, selvsagt, men hun er ennå for liten til at det er meningsfylt.

Videre kom vi til en ny, flott strand, der det var et nytt og litt bredere sund, over til en hvit paradisstrand på andre siden. Også dette fulgte drømmenes logikk, der liksom bare alt skjedde etter hverandre, ting bare var der. Det rodde robåter frem og tilbake, og fraktet folk fra den ene til den andre siden av sundet. Jeg var fristet til å gjøre det samme med Irina. Vi hadde jo alt vi trengte med oss i en liten sekk. Og på andre siden av sundet var den store øyen som også har den store gangbroen, den som leder mot Marinskij-park og Posjtova-plosjad, området rundt havnen. Det kunne blitt en fin tur, først over med båt, så bade litt, og så gå gjennom skogen og forskjellige slags veier vi fant, til vi kom til gangbroen og kunne gå over den. Deretter ville vi være i nærheten av den georgiske restauranten jeg også hadde planer om å nå.

Kort sagt: slik gikk det ikke. Irina og jeg badet litt, så gikk vi videre.

Gamle deler av Hydropark

Nå kom tiden det var på  tide å spe på med litt godt og litt drikke for å holde Irina gående. Hun fikk is, og juice. Jevnt over er isene mye, mye bedre her nede enn i Norge, men særlig i Hydropark hender det de selger iser som helt åpenbart har ligget altfor lenge, kanskje fra forrige sesong. Dette var en slik is, Irina ville ikke ha den.

På den siden av sundet nærmest metroen ligger et lite utsalg jeg liker godt. Det er gjort på enkleste vis, spikret opp noen planker til en slags terrasse, satt opp noen bord, og så selger de øl og annen drikke. Strømmen får de fra et aggregat. Jeg kjøpte øl til meg og en hel liter juice til Irina, de solgte ikke juice i mindre. Alt sammen kom til den nette sum av 20 kroner. Vilt og utenkelig i Norge.

Her var vi ganske lenge. Irina fant frem lekene jeg hadde med, og lekte litt på den bitte lille stranden som er her. Jeg fikk drikke ølen i ro og mak, og også etter en stund kjøpt en til. Irina hadde med sin liter for henne ubegrensede mengder eplejuice å drikke av. Flere ganger badet vi. Den lille stranden her er ikke noe bra, med annet enn at den er liten og fredelig, og at vi har den for oss selv. Bunnen er steinete, det er liten plass, og på begge sider er det liljer og planter. Så det går ikke an å løpe frem og tilbake, slik vi kunne på andre siden, Irina og jeg. Det er mer å snurre rundt.

Ved siden av her, er en enorm kran som blir benyttet til strikkhopp. Irina er begeistret for kraner, og nå skulle hun kanskje også få se sitt første strikkhopp i livet, det første hun hadde sjanse til å være oppmerksom på. Men karen som dro opp ble der oppe lenge og vel, før han sammen med plattformen han stod på ble med ned igjen. Han turte ikke. Siden han var den første denne dagen, fikk han en enorm oppmerksomhet fra hele stranden, på begge sider av stranden. Alle så på ham, og ventet på at han skulle hoppe. Ikke rart han stod med bøyd hode, og ikke så på noen, da han forlot plattformen og forsvant fra våre liv.

En karakteristisk episode med en gutt og ei jente

Mens vi satt her og koste oss, kom et par kajakker padlende. Den første var styrt av ei jente, den andre av en gutt. Jenta kom først, og anstrengte seg tydelig for å gjøre dette skikkelig. Hun padlet på tvers av stranden med god intensitet, før hun resolutt satte padleåren rett ned på venstre side, i et forsøk på å svinge 90 grader på et blunk, og så styre inn på siden av et surfepadlebrett som allerede var der, og som var styrt av en disse to padlerne tydelig kjente. Dessverre for denne jenta som så gjerne ville vise at hun kunne dette, lyktes dette bare nesten, hun krasjet med det smale brettet. Tjue centimeter til siden, og alt hadde gått helt fint. Nå gikk han som eide brettet, ut og grep kajakken hennes i snuten, og dro henne inn dit hun skulle, akkurat passe ydmykende for jenta. Hun måtte altså ha hjelp for å få kajakken på plass, akkurat det hun så gjerne ville vise hun ikke trengte.

Så kom gutten hennes. Han styrte mer mot skrå inn mot stranden, inn mot kajakken til jenta. Jeg forventet at han også ville gjøre 90 graders trikset, med å sette padleåren tvert i vannet, men nei, han styrte rett mot jentas kajakk, rett og slett i et forsøk på å krasje med henne. Det skjedde akkurat i det hun satte fingrene på kanten for å reise seg opp, – pass fingrene! skrek han på russisk, – hva &%&? svarte hun med et ord jeg ikke får lov til å bruke, og så fikk hun klemt fingrene mellom kajakkene.

Sånt gjør vondt. Det er lett å forestille seg. Fingre mellom to kajakker som krasjer.

Så hva skjer? Jeg tror de to var kjærester, han ville tulle litt med henne, og krasje kajakken inn i hennes. Så gikk det galt, hun fikk fingrene i mellom. I flere minutter blåste hun på fingrene, viftet på dem, gjorde hva hun kunne for å døyve smerten, samtidig uten å ville påkalle seg for mye oppmerksomhet hvor vondt det egentlig var. Han? Jeg har sjelden sett en mer fornøyd kar. Hele han er smil og velvære, han lener seg tilbake i kajakken, helten i verden, tenner seg en røyk, null omsorg, null oppmerksomhet, ikke engang en unnskyldning. Hun viser ham fingrene, merket hun har fått, han ser på henne, muntert uttrykk, som om han med fjeset sa: så hva vil du jeg skal gjøre med det, du vet godt jeg ikke ville treffe fingrene dine, så det var bare et uhell, ferdig med den saken.

Han? Blond, kjekk, lett å se på ham at han tror han kan få hver jente i verden. Hun? Ordinær, vanlig jente, jeg vil si pen, men jeg synes jo vanlige folk er pene. Hun hadde imidlertid et problem, og det var tennene. De var stygge. Det var noe i veien med dem, på avstand var det ikke lett å si hva. Så forholdet mellom dem var slik at hun måtte kjempe for å beholde ham, mens han på et eller annet tidspunkt kommer til å forkaste henne.

Sånn er verden utrettferdig

Videre til georgisk restaurant – og Irina på toalettet!

Klokken var vel henimot fem da Irina og jeg setter oss på metroen for å reise til posjtova, og den georgiske restauranten jeg ville spise i. For å komme dit må vi skifte ved Khresjtsjatik, den prosessen minner meg om hvorfor metroen ikke er vårt foretrukne transportmiddel, men Irina synes jo ennå det er spennende, så det er bare fine greier. Den georgiske restauranten har vi besøkt før, alle tre, og ved et tilfelle fire (også søskenbarnet Tasia var med), så vi vet den er bra for oss. Denne dagen skulle den også inneholde et lite mirakel for oss, med det at Irina gikk på to ikke bare én, men to (!) ganger. Ennå er hun ikke helt over avvenningsperioden, vi har sluttet med bleier, men er i en slags limbo når det gjelder do, potte og/eller gjøre sitt fornødne utendørs.

Nå visste jeg at hun hadde drukket en del juice, så jeg hadde drukket en del øl, og jeg tenkte hun fulgte hun min rytme. Når jeg måtte på do, så måtte vel kanskje hun også det? Jeg gjorde mitt, og satte så henne på doringen på restauranten. Den må være mor eller far selv, og selv ha vært gjennom det, for å kunne skjønne dybden og rekkevidden av gleden når man så hører det sildrer i klosettet, hun tisser!

Dermed kunne vi spise maten vår med lav risiko for uhell.

Jeg tenker Irina er mitt barn, jeg er meg, jeg bestiller to skikkelige hovedretter. Ikke noe tull og barnemat, ikke noe pizza og lettspist, to spennende kjøttretter. Den ene med kylling, den andre med lam. Begge med georgiske urter og grønnsaker. Til den ene «landsby-stekte poteter», den andre «hjemme-stekte poteter». Når jeg bestilte begge samtidig, lignet de til forveksling på hverandre, men det får være så sin sak. Irina spiste som en mann. Både poteter og kylling, og saus og urter. Nesten alt. Resten ble spist av meg, uten problemer av noen art. To retter er ingenting for meg på en vanlig restaurant, i meg er alltid plass til mer.

Så sier Irina: toalett. Det er det samme på russisk og norsk. Jeg tar henne med, setter henne på ringen, der hun blir sittende mens jeg må ordne praktiske ting, som å lukke døren, og så reiser hun seg igjen. Hun er ferdig, uten å ha gjort noe. Jeg gir meg imidlertid ikke, setter henne på ringen igjen, og denne gangen holder jeg henne så det blir lettere for henne. Og så hører jeg det plasker og plopper. Igjen, så må man ha vært gjennom det selv for å skjønne at dette er store greier. Store greier iblandet en viss frykt, får jeg nesten si, for selv om jeg har skiftet en god del bleier i mitt liv, så har jeg ingen erfaring med barnetørk på normalt vis. Man lærer som man må, er hva jeg vil si om den saken.

Funicolor

– kolor, kolor, sa Irina flere ganger, uten at jeg skjønte hva det var. Flere ganger satte hun av gårde på på egen hånd, opp trappen i kjellerrestauranten, på vei ut mot lyset. Hvor var det hun ville hen? Etter en stund skjønte jeg det. Fonicolor. Banen fra Postjovoa plosjad opp til kirken.

Koselig kaller Irina alle små jenter hun treffer, og som hun liker, for Sonja. Den første Sonja traff hun i Norge, den andre traff hun her på lekeplassen. Begge disse har hun fått uvanlig god kontakt med. Nå prøvde hun seg mot noen som løp forbi, pekte og sa «Sonja!», men det var ingen som reagerte. De to Sonjaene lignet jo litt på hverandre også, brunt hår og nøttebrunt ansikt. Så om det er andre som er under fem år, og ser litt slik ut, blir det raskt Sonja.

Denne gangen var det imidlertid ikke noe slikt treff. Men hun fant ei annen jente å være i hoppeslottet med, ei lys, ei. Med henne fikk Irina det bedre til i hoppeslottet, enn da hun var der alene sist gang. Etter hvert kom det også en gutt og var med. Selv om ingen av dem kunne snakke i lange setninger, så var det nok kommunikasjon dem i mellom til at man kunne skjønne hva det gikk i. Det var jo heller ikke så mye ord nødvendig. Det gjaldt om å klatre opp, og renne ned igjen. Det gjorde de alle tre.

 

Jeg måtte lokke med fiskedammen for å få Irina bort, etter at de ti betalte minuttene var gått. Fiskedammen er en dam med plastfisker og små fiskestenger. Stengene har en magnet, men det virket ikke på meg som om fiskene hadde det. En liten gutt som kom og fisket, viste hvordan det skulle gjøres. Magneten til fisken er i munnen, logisk nok, så det gjelder å ta snøret og magneten bort til fiskemunen, slik at den «biter».

Irina holdt på lenge, lenge med det. Så var det litt i dissene, før jeg etter hvert klarte å lokke henne med til banen ned igjen. På veien fikk hun med seg en is, det var jo en raus dag.

Bussen hjem går like ved der banen stopper. Der var det også ei jente som het Sonja, i Irinas verden. Hun oppfylte kravet med å være nøttebrun, karamellbrun, og ha brunt hår, og de fikk veldig god kontakt. Leken gikk ut på å kaste småstein ut i veien, og telle dem. Jenta, som også het Irina, eller om det var Erina, var et par år eldre, men vår Irina vet jo også hva det vil si å telle. Så når jenta kastet en stein og sa adin, så kastet Irina en stein og sa, dva. Slik telte de seg opp til ti, om enn den andre jenta gjorde litt feil, og telte samme tall to gangerr her og der. Til gjengjeld kunne hun også telle videre, til adinNADset, og dveNADset. Her er Irina usikker.

Så kom bussen, og de to små holdt litt kontakten der også, selv om vi satt et stykke fra hverandre. Det var også andre som ville ha Irinas oppmerksomhet, for hun var jo helt skjønn, i tillegg til at hun etter en så lang og flott dag, var leende, sprudlende og ennå på jakt etter nye eventyr og opplevelser.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s