På russisk heter nedbør Osadki (осадки), regnbyge er liven (ливен) og prøsregn er prolivnoj dozjd (проливной дождь). Om det virkelig øser ned kan man prøve seg med sipletsja dozjd (сыплется дождь). Det meste hadde vært riktig i går. Vi var på stranden, Olia, Irina og jeg, sammen med Babusjka og Tasia, da mørke skyer samlet seg og gav oss en leksjon i hva kraftig regn kan være. Gromit grom, er også noe det går an å si på russisk, – det tordner torden, er det direkte oversatt.
Frem til dette skiftet kom var været helt fint. Vi badet helt vanlig, som vanlig var barna ivrige etter meg, så ivrige at babusjka forbarmet seg over meg, og gav meg en hundrings så jeg kunne gå bort og kjøpe øl. Det var nok også et middel for å holde barna oppe fra vannet, de var jo kaldere enn man liker å ha dem her nede.
Det ble to runder med bading, så var det å hoppe litt på trampolinen, og så var det å spise mat på restauranten Kvartal. Det var mens vi satt her, regnet kom. Og det var mildt sagt kraftig. Selv med parassoller som dekke var det uaktuelt å sitte ute, alle gikk inn. Vannet la seg i elver og dammer langs bakken. Det var så ille at vi måtte spise mer, Det var ikke vær å gå ut i.
Til slutt regnet det så lite at det gikk an å gå. Siden vi var barbeint i badesko, kom vi oss også over eller gjennom regnpyttene, de dekket hele veien noen steder. Egentlig ville vi ringe etter taxi, sjelden i denne familien, selv om en taxi for oss neppe ville kostet mer enn 25 kroner hjem. Det ble imidlertid ikke noe av. Vi gikk og tok bussen, som vanlig.
I forbifarten kan jeg ta med at det er veiarbeid i Kiev, langs gaten som ennå og forhåpentligvis uten problemer fremover, heter Druzjba naroda, vennskap mellom folkene, og gjennom veiarbeidet fikk bare busser passere. Privatbiler – og sannsynligvis taxi – måtte kjøre rundt, i en trafikk som korket seg veldig.
I dag har det ikke vært regn. Men det har vært 10-15 grader kaldere. Etter dager med rundt 30, er vi nå nede mellom 15 og 20. Det var såpass kaldt at vi snudde, Olia og jeg og Irina, lettkledde som vi var, var det ubehagelig å være ute. Jeg hadde selvfølgelig overvunnet det, jeg blir ikke sendt hjem av været. Olia, derimot, hun insisterte.
Så her sitter jeg.
En helt grei blogg 