Over gangbroen for første gang i år

Olia gjør en stor jobb med datsjaen vår denne ferien. Som hun også gjorde i den forrige, og den forrige før der igjen, og den før der også. Det begynte for alvor i 2014, da hun ville pusse den opp, og fant en arbeidskar til å hjelpe seg. Hun har holdt kontakten med ham, og smått om senn begynner det kanskje å ligne på noe med denne datsjaen. Selv har jeg ikke vært der siden 2014, og vi har aldri vært der med lille Irina. I dag forlot Olia oss sånn på ettermiddagen, for å reise ut for litt kveldsjobb. Det kommer hun til å gjøre nå, et par uker, sier hun.

Før hun kom så langt, hadde jeg en god dag med morgentrening, og en sedvanlig frokost med rikelige mengder pasta og kjøtt. Deretter var det ikke lenge før det bar ut. Olia hadde et par ærender i banken, og i det hele tatt gikk det litt tid der på formiddagen, så vi var ikke virkelig av gårde før nærmere to. Når Olia skulle av gårde videre rundt fire, så hadde vi ikke så veldig mye tid.

Men vi hadde jo fått benyttet tiden. Irina hadde lekt på lekeplass, mens vi ventet. Der hadde det dukket opp ei ny jente, som var veldig søt o kontaktsøkende, hun var med på alt Irina gjorde, fulgte alle regler for god lek. Hun var stille og beskjeden, og sa ikke så mye, enda hun var fem år, og sikkert snakket rent og flytende. – Hva heter du? spurte jeg. – Tonja, sa hun. – Jeg er Irina, sa Irina, vår, helt uventet. – Jeg heter Irina. Hun sa begge deler, for første gang i sitt liv, har hun helt utvetydig gjort rede for hvem hun er, og hva hun heter. På russisk er effekten bedre enn på norsk:

Ja Irina (jeg er Irina), først, så – menja sovut Irina, de kaller meg Irina. Det er den helt riktige uformelle og formelle måten å si navnet sitt på. Det var så kjekt, at Olia og jeg kysset hverandre, da hun kom, og jeg fortalte hva som var skjedd.

Det var også andre kjekke jenter på denne lekeplassen, som er fin for voksne å sitte ved, siden de har behagelige, gyngende benker, men vi har ikke vært der så ofte i år, ikke før nå. I fjor, da Irina var helt liten, var det bare å sende henne på hvilken lekeplass som helst. Nå blir hun snart lei av dem, hvis de ikke har noe spesielt å by på. Særlig liker hun disser. Klatreapparater med sklier, er ikke det helt store, men hun liker å klatre opp hvis det er noe som er litt høyt og vanskelig og skummelt. Det gjorde hun på denne lekeplassen også, til Olias store skrekk.

Far, som er jeg, tar imidlertid sånt med knusende ro. Jeg ser Irina har full kontroll, hun er ikke usikker i det hele tatt, og hun er ikke i nærheten av å ta sjansen på noe det er fare for hun ikke greier. Det er helt trygt. Og for sikkerhets skyld, pleier jeg også å klatre opp som et slags sikkerhetsnett, om hun kommer så høyt at det vil bli alvorlig vondt å falle ned.

Vi gikk den litt uvanlige veien bort til Lavra, klosteranlegget, for å ta buss 24 ned ved Marinskij park med den. Deretter gikk vi ned til gangbroen, og over den til strendene som er der. Det var ikke så mange som var der. Kanskje fordi det var en arbeidsdag, og kanskje fordi dette ikke var den varmeste av sommerdagene her nede. 24 grader er sånn middels, og det har vært noen dager kjølig, så også vannet er kanskje litt i kaldeste laget for sånne som er bedre vant. Vi vestlendinger, derimot, Irina og jeg, vi kan bade døgnet rundt i vann og temperaturer som dette.

Det er også jeg som liker godt variasjon, og å reise til litt forskjellige steder hver dag. Kiev har mange strender. Og selv om det er den samme elven, uappetittelig og kanskje litt kjedelig, så er det stor variasjon i utsikten, og elven er veldig barnevennlig. Med Irina er det alltid kjekt å bade. Hun  er blitt litt mer tilbakeholden med å få hodet under vann, nå. Og det samme er jeg, med henne. Både fordi håret hennes alltid er satt opp så fint, vannet vil ødelegge det. Dessuten flyter det rundt med grønne alger, eller hva det skal kalles. Jeg har ikke så lyst hun skal svelge det. Så nå er det mer å la henne flyte rundt, nesten så det grenser opp mot svømmetrening.

Olia badet litt også. Og Irina fant seg en lekekamerat, i en liten gutt like ved. Denne dagen hadde Irina med seg en fin, lyseblå hjemmestrikket veske med leker i, så her hadde hun ordentlige leker å dele med seg. Også gutten hadde et par leker, biler, slik at hun og han kunne stille dem opp. Det var koselig å se på, sånn de lekte. Med jevnaldrende blir det ofte god kontakt, og stor oppmerksomhet på andres kroppspråk og tegn, men språket strekker jo ikke helt til for å uttrykke ønsker, så de kommer liksom alltid litt til kort, også, og får det ikke alltid helt til. Det blir som regel at de leker sammen, men hver for seg, om man forstår hva jeg mener.

Vi kunne ikke være så lenge, for Olia skulle til datsjaen. På veien gjorde Olia et svært fornuftig pitstop i en kaffebuss, espresso og kaffelatte til meg. Det hjalp veldig. Jeg hadde følt meg trøtt, plutselig var jeg pigg og piff. Olia ble sendt av gårde i metro, Irina og jeg gikk først på en restaurant, Markovka, der jeg visste de hadde lekerom, så på den georgiske standardrestauranten vår, der jeg visste de hadde god mat, og øl. Det hadde de ikke på Markovka, de hadde ikke øl, og de hadde litt lite mat å velge mellom. Synd, for lekerommet var fint, og Irinaa hadde allerede funnet seg til rette der, da vi måtte gå igjen.

Helst ville jo Irina til Furnicoloren, det var jo målet med hele turen, hun hadde snakket lenge om den, og sittet tålmodig på restauranten. Det var nesten litt frekt så jeg hadde lokket henne med meg, vi var jo like ved, så skulle jeg først ta ut penger, så kom jeg på det var lurt å spise først, ikke etterpå. Nå var imidlertid tiden inne. Vi løp opp – bare for å se at den var stengt for reparasjon, i dag og i morgen.

Irina fant seg greit til rette med det. Uventet greit, nesten. Hun kunne jo også selv se at døren var stengt, det gikk ikke an å ta noen furnicolor. Først ville hun gå opp til fots, hun visste jo det er trampoline og kjekk lekeplass der oppe, men veien opp var litt vel bratt og halvlang, klokken sju om kvelden. Det ble til at vi i stedet gikk til bussholdeplassen like ved, der vi ventet på buss 62, som vi tok hjem.

Der, på lekeplassen like utenfor, var babusjka med hunden Mike og søstersøskenbarnet Tasia. Generøst sa hun, altså babusjka, at jeg kunne gå hjem, og gjøre min. Hun skulle ta seg av Irina et par timer. Så skjedde, og dermed fikk jeg tid til å skrive ferdig et par bloggposter, inkludert denne. Og akkurat i det jeg nå er ferdig med å skrive den, kom de hjem.

Advertisements
This entry was posted in Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s