Litt hverdagsliv i Kiev, litt politikk i Ukraina og en hund med et ødelagt ben

I dag morges da jeg trente i Hydropark hørte jeg plutselig en hund klynke noe inderlig. De fleste løshunder i Kiev er avlivet, jeg vet ikke om det er noen igjen i byen, verken i sentrum eller i utkanen, men her i Hydropark finnes det ennå noen. De tusler forskremte rundt på jakt etter noen som kan forbarme seg over dem, og gi dem en matbit. Det er et hardt liv, og noen vil kanskje argumentere med at det ikke er å forbarme seg over dem å gi dem mat, men tvert i mot å forlenge lidelsen med å la dem leve lenger. I den diskusjonen går ikke jeg, men klynkingen jeg hørte, det var fra en av disse hundene. Den holdt det ene benet opp, og la ørene tilbake, i et fortvilet forsøk på medynk og lindring. Andre hunder kom til for å se hva det var. Ikke vet jeg, men den haltet noen meter unna, uten å bruke den skadete foten, la seg ned, og begynte å slikke seg.

Det gjorde litt inntrykk på meg med denne hunden. Jeg tviler på den vil bli avlivet, eller vil få noen meningsfylt hjelp. Skaden i benet vil gro eller ikke, med naturens egen hjelp, og det er også naturen som vil bestemme om hunden vil klare seg. Livet er vanskelig nok for en løshund med alle fire bena i behold, mangler den bruken av det ene venter et liv i smerte og ulykke.

Denne dagen vet jeg ikke mer hvordan det gikk med hunden. Jeg fortsatte treningen min, og tok metroen hjem til en god og lang frokost. Dagen ble som mange av de andre dagene våre her, alle sammen reiste til stranden på venstre side av elven, der det forresten også finnes en løshund, skabbete og syk. Vi var lille Irina, Olia, Tasia, babusjka og jeg, Olia som vanlig med et ekstra ærende, slik at det var vi fire andre som satt utålmodige og ventet på buss nummer 118, etter at vi hadde sett den forrige gå fra oss akkurat i det vi kom. Men det at vi måtte ta denne andre, gjorde at vi kom i samme buss som konemor Olia allikevel, hun hadde kjøpt en sparkesykkel – samokat – til å bruke til og fra Datsjaen vår i Glivaka (tror ikke jeg skriver det riktig), eller til og fra busstoppen der og selve datasjen. Den gjorde stor lykke hos barna, og var sentrum for oppmerksomheten gjennom hele bussturen.

Sånt har jeg skrevet om mange ganger denne sommeren, den ene posten er den andre lik, slik den ene fine feriedagen vår ligner på den andre. Det bare små variasjoner hvor vi reiser, hva vi gjør, og hva vi opplever. Så jeg tenkte å sneie innom et tema jeg har latt ligge en god stund, den politiske situasjonen i Ukraina. Det er ikke så ofte vi blir minnet om den her nede, her er en og annen liten demonstrasjon, folk uttrykker frustrasjon og misnøye når de blir satt i gang, men folk flest vil som oss ikke bruke sommerdagene på noe som er negativt. Det blir som denne bloggen, fylt med sol og glede, men samtidig vel vitende at denne solen og gleden slett ikke er hele bildet.

Jeg kom over denne artikkelen i The Observer, tittelen er:

I Ukraina vinner pistol over loven – forræderi er overalt. Ingressen er kort og grei; Bare 1,9 % støtter president Petro Porosjenko.

Artikkelen, trykket under vignetten Opinon, er skrevet av en som heter Mikhail Klikushin. Han kan ellers se ut til å ha skrevet artikler som virker litt spekulative, men jeg kjenner ikke godt til ham, og i artikkelen jeg her skal gå gjennom, siterer han tall og kilder det går an å etterprøve.

De som er interesserte, kan lese artikkelen selv. Jeg skal bare parafrasere deler av den her, med noen små ekstra tillegg og kommentarer fra meg. Klikushin skriver om et ukrainsk ord for forræderi, Zrada, det er et ord jeg ikke kjenner, og jeg kan heller ikke bedømme at det er riktig at ukrainere ser zrada, forræderi, overalt rundt dem. Jeg vet de er dypt mistroiske til sine politikere, og til det politiske systemet, og at de har god grunn til å være det.

Da den gamle presidenten, Viktor Janukovitsj, drev og forhandlet med EU om en avtale, var et av kravene fra EU at han skulle frigi Julia Timosjenko. Det er hun damen med den lyse håret og fletten, hun ble et symbol på oransjerevolusjonen i 2004, og EU ville ikke la Janukovitsj få noen avtale, om ikke Timosjenko ble satt fri. De fleste som følger med vil huske dette, at det var mye snakk om Timosjenko, og at hun satt urettferdig innelåst. Som man kanskje husker, så var det til slutt Janukovitsj, og ikke EU, som takket nei til en avtale, Janukovitsj ville ikke underskrive, og det var det som utløste Maidan-protestene. Disse protestene var støttet av en samlet vestlig verden, EU- og NATO-landene, politikere og presse hånd i hånd, ingen kritiske røster, ganske samstemt. Protestene endte som kjent med at Janukovitsj ble jaget bort, Ukraina fikk et nytt styre, og Timosjenko ble sluppet fri fra fengselet. Nå fikk hun imidlertid ikke spille den rollen hun hadde tenkt seg, hun fikk ikke noen god mottagelse på Maidan, og måtte finne seg i en tilværelse i skyggen.

Nå er det snakk om å arrestere henne igjen. For den samme «forbrytelsen» Janukovitsj arresterte henne for, nemlig å underskive en dårlig gassavtale med Russland. Skal vi tippe den vestlige verden vil forholde seg taus, denne gang? Om Timosjenko blir arrestert på nytt?

Det er en ganske grell ironi i at det nye styret begår akkurat de samme politiske forbrytelsene som det gamle, utmerket illustrert i forfølgelsen av Timosjenko, og forsøket på å gjøre denne gassavtalen til en kriminalsak, og ikke en politisk sak. Ukraina har lang tradisjon i at de som kommer til makten arresterer sine forgjengere, og bruker loven mot sine politiske motstandere. Her er det veldig vanskelig å se noen forskjell mellom det nye styret, og det gamle. Som Klikushin skriver, Ernst and Young gjorde en rangering av 41 korrupte land, Ukraina kom på 41 plass.

Mange av politikerne som inntok scenen med brask og bram og store medieoverskrifter etter Maidan, er borte nå. Finansministeren, Natalie Jaresko, som jeg selv var så kritisk til, tenk å utnevne en utenlandsk finansminister? Et av landets viktigste ministerposter? Jaresko er fra USA, har amerikansk statsborgerskap, og har jobbet i den amerikanske statstjenesten. Hun fikk sitt ukrainske pass, samme dag som hun tiltrådte stillingen som finansminister, eller om det var dagen før. Hun beholdt sitt amerikanske statsborgerskap også, noe som vel var ganske påfallende, og nå har hun da også reist hjem til USA, der hun tjener godt over en halv million dollar i året på å føre tilsyn til finansene i Puerto Rico. Det er bare å lese artikkelen til Klikushin, om de andre som er forsvunnet.

Det gjør vondt å lese hvordan pensjoner og lønninger er falt. Pensjonen er nå på $60 i måneden, kanskje blir det $70, før Maidan var det $190. Gjennomsnittslønnen var $410, er nå $230. Prisen på leiligheter i Kiev faller med tosifrede prosent i året. Vi har tre eiendommer her i Kiev, i familiens eie, der prisene har falt med disse prosentene, men det er selvsagt ikke synd på oss, som klarer å holde på dem. Vi ringte gartneren vår, han vi har brukt litt på datsjaen, for å spe på lønnen hans for jobben i botanisk hage, men han jobbet ikke lenger i botanisk hage, og han var flyttet fra Kiev.

Det står mye mer i artikkelen. Om at landet nå er neddynget i gjeld, den er økende, i en synkende økonomi. Det står om at tilliten til politikerne er forsvunnet, om den noen gang har vært til stede. Verdt å merke seg er at dagens politikere er atskillig mer upopulære og har betydelig mindre tillit, enn de som ble kastet med Maidan. Lovløse tilstander har det også blitt. Det har det vært før også, men det nye er, som en opposisjonspolitiker sier det, at nå kan man bare bli drept, og så marsjerer morderen vekk, som ingenting.

Og så står det om hvordan tilliten til politikerne svinner hen. Hvordan noen politikere snakker om «diktatur», andre om «de lange knivers natt», begge deler som «løsning» på problemene landet er inne i. Jeg legger mest vekt på de økonomiske problemene, det er de som merkes blant folk flest. 60 % lever nå under fattigdomsgrensen, bare 5 -10 % har råd til å benytte seg av den nye visa-frie muligheten for reiser til Europa. Disse få hadde nok muligheten til å få reist til Europa tidligere også.

Der vi er på stranden, ser vi det ene militærflyet etter det andre fly inn til en Kievs mindre flyplasser, ikke hovedflyplassen Borispol. På avstand kan vi ikke bedømme nasjonaliteten til flyene, de ser ut til å være transportfly av noen art. Det er vanskelig for oss å avgjøre. I alle fall minner det oss om at Ukraina er et land i krig. I tillegg til alle de andre problemene.

Olia og jeg liker ikke disse flyene, men hva kan vi vel gjøre? Disse tingene skjer langt over hodene på oss, på så mange måter. Vi reiser med bussen hjem, den nye, 118, og lar tingene være som hunden med det vonde benet. Smertene er til å holde ut, når de ikke er ens egne.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s