Elvecruise i Kiev

I dag var jeg for første gang på et elvecruise på Dnjepr. Jeg har reist ned hit i over ti år, første gang var i 2007, jeg har vært her hvert år siden, men jeg har aldri vært på elven i båt. Før nå. Det var mitt lille barn som gav meg påskuddet til å få det gjort.

Elvecruise i Kiev ligger nok litt utenfor masseturismen. Det er en russisk tradisjon. Jeg skriver Russland, selv om jeg er i Ukraina, for dette er noe man finner også i Russland, og som ligner helt på sånn man gjør det her. Alle de innfødte vet hvordan man skal gjøre det. Det er som med nordmenn og ferjer, utlendingene vet liksom ikke helt hvordan man skal gjøre det.

For turister som er litt eventyrlystne er det imdlertid fritt frem. Kaien ligger i nærheten av Posjtova plosjad, blå linje på metroen eller buss 62 fra botanisk hage, via Arsenalnaja metrostop og ned med Marinskij park, er enkleste måte å komme seg dit på. Eller man kan simpelthen spasere ned fra hovedgaten Khresjtsjatik. Posjtova plosjad er et sentrum, og lett å finne. En annen liten havn for disse elvecruisene, finnes ved metrostoppet Dnjepr, rød linje mellom Arsenalnaja og Hydropark.

Billetten koster sannsynligvis 100 griven. Det staves hryvnaer, men det er ikke sånn det uttales, så jeg veksler litt i postene mine med å skrive det vi sier – griven – og sånn det skrives- hryvnaer. Delt på tre og plusset på litt, blir det omtrent 35 kroner. Så det er ikke rare utgiften for en uvant opplevelse.

Når man nærmer seg blir man overveldet av pushere, som vil ha deg med på akkurat sin lille cruise. Konkurransen er komisk hard på det lille elvestykket seilasene foregår, det er stadig minst 3 og helst flere båter ute. Irina og jeg valgte ласточка, lastosjka – svalen. Årsaken til det var at de tilbød en is i tillegg til billetten. Båtene ligner hverandre, typisk med to små etasjer, og rikelig med sitteplasser oppe. Vi synes vår båt så fin ut på bildene, grei nok.

Isen måtte vi ha en stemplet papirlapp for å få. Den skulle vi fått samme sted som vi kjøpte billetten, billetten blir kjøpt mens man går ombord, cruisene blir aldri utsolgt, selvsagt, om en båt mot forodning skulle bli full, velger man en annen. De går en gang i timen, så det er heller ikke nødvendig å studere noen avgangstabell. Man finner seg en båt, og går ombord.

Vi fikk ikke noen papirlapp med stempel da vi gikk ombord. Det skyldes nok mangler i min russisk. Matrosen som solgte meg billetten, spurte om noe jeg ikke forstod, så i stedet for å nøste opp i hva han mente, viftet jeg bare med hånden, svarte benektende. Men det lot seg lett ordne da misforståelsen ble oppdaget i den lille baren. Det var bare å gå ut og spørre om denne papirlappen. Og om det ikke hadde latt seg gjøre, så kostet isen bare 5-6 kroner, ikke noe å krangle om.

Mens jeg fikk igjen vekslepengene for ølet jeg kjøpte, eller rettere sagt, ikke fikk dem igjen, så forsvant Irina for meg. Som så mange andre steder her nede var det også her problemer med veksel, jeg betalte en 50-lapp for øl til 40 griven, og ventet på tieren min, mens hun bak baren ekspederte en annen, og Irina stakk av gårde. Da hun andre endelig var ferdig, sa hun bak baren at hun skulle huske meg, tieren skulle jeg få senere. Irina, vår lille, hadde i mellomtiden kommet seg helt bak i båten, og opp den bratteste trappen, til forskrekkede passasjerer på andre dekk.

Hun likte godt cruiset, selvsagt. Først var hun litt avholdende, men da vi endelig kom i gang, stod hun med rekkverket med store øyne, og vinket til byen og til folkene igjen på land. Turen vår gikk nedover elven, under gangbroen, metrobroen og bort mot Patona-broen, der vi snudde like før. Vi har også sett båter snu like etter, mens vi har vært på strendene og badet. På meg virker det som det er litt hipp som happ, og litt cirka, turen skal vare omtrent en time.

Området vi seilte i er et område vi kjenner godt, og har sett i timevis fra begge sider. Så her var det få overraskelser. Helst ville jeg seilet oppover elven, men båten som gjorde det, klarte vi ikke å finne. Noe helhjertet forsøk gjorde vi heller ikke, vi gikk ombord i svalen for å få det gjort. Om vi skulle seile nedoer, kunne vi heller gjort det fra kaien ved Dnjepr, metrostoppet, hvor vi starter lenger nede, og antagelig kommer ned mot jernbanebroen og metrobroen for grønn linje. Her er vi ikke så ofte, dette området ser vi helst på avstand.

De innfødte hadde disket seg opp med mat og medbrakt allerede før det lille cruiset var i gang. Irina og jeg måtte kjøpe alt ombord. Utvalget er ikke rare greiene. De har noen typer vis å velge mellom, og de har alle typer alkohol. De selger også god kaffe, espresso og cappucino, fra skikkelige maskiner. Det var også en liten meny med pizza og slikt, men den prøvde ikke vi. Vi spiste i stedet på vår georgiske favorittrestaurant, etter at det lille cruiset vårt var ferdig.

Jeg vil avslutte med at det er en russisk tradisjon dette, det er for de lokale, det er de som er målgruppen. Her er ingenting tilrettelagt for utlendinger, lite av informasjonen er på engelsk. Det var en familie fra Korea ombord, og jeg hørte noen amerikanere etter at vi hadde gått av, ellers var dette enten Kievianere eller ukrainere og andre russiskkyndige på ferie hit. Jeg skilte meg jo litt ut, med min kraftige aksent, og ikke alltid helt gjengse grammatikk og ordvalg. Som vanlig lurte de på om jeg var fra baltikum.

Til neste år blir det bedre, da lille Irina vil snakke flytende, og kan hjelpe meg å oppklare misforståelser. Som med den isen…

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s