Noen episoder en dag det ikke ble tordenvær allikevel!

I dag var det meldt regn og tordenvær. Da jeg kom hjem med Irina sent i går kveld, posten om hva som skjedde der, er ennå ikke skrevet, så sa Babusjka at i morgen blir innedag. Det er meldt torden. Jeg hadde egentlig ikke noe i mot en innedag, jeg har ting å gjøre på datamaskinen, så jeg innrettet dagen min etter det. På morgenen skulle det være treningsfri, men jeg trente likevel, for å få meg et bad i Dnjepr. Det var en idyllisk, skyfri sommermorgen, slik det også var varslet på forhånd. Jeg gjennomførte trening på apparater jeg vanligvis ikke bruker, hørte forelesninger om den amerikanske borgerkrig, om generalene til Robert E. Lee, og jeg pløyde gjennom russiske gloser på anki på vei hjem. Alt var som det pleier.

Frokosten var en kraftig toretter, både Plov og Pelemeni, og etter å ha spist og fordøyd den, var jeg mett gjennom det meste av dagen. Jeg var også for søvnig til å gå i gang med noe dataarbeid, alt fikk vente. Sånn som tordenværet og regnet også lot vente på seg. Jeg så på iPhonen hvordan varslet om regn og torden ble forskjøvet, time for time.

Til slutt var klokken nærmere to, eller der omkring, og det ble tatt en beslutning om å prøve oss ute allikevel. Det var en varm dag, opp mot 30 grader, og lille Irina hadde løpt fra seg sammen med litt større, men fortsatt lille, Tasia, søskenbarnet. Nå var vi klare for å gå ut. Til vår store glede og overraskelse ville også Olia bli med. Hun har jo ellers varslet at hun vil være opptatt med datsjaen en stund, eller ha andre ting å gjøre. Og nå begynner en serie små episoder, som jeg har tenkt å skrive om i små kapitler. Vel bekomme!

Det lille kaffestedet

Dette er ikke egentlig noen episode, det er en liten kaffebod utenfor hovedbutikken vår der vi handler. Der er det mange forskjellige utsalg, i karakteristiske hvite boder, nesten som brakker, helt på enkleste vis. Det lille kaffestedet heter på ukrainsk Kava tvogo mesti, direkte oversatt «kaffe ditt sted». Jeg pleier stikke innom der på vei hjem fra trening noen morgener, særlig sånn når det er i nærheten av helg, for å ha meg en cappuccino i plastkopp og pløye gjennom noen russiske eller tyske gloser. Så også denne morgenen.

Det var her jeg hadde planlagt å tilbringe deler av det jeg trodde skulle bli en regnværsdag, med å lese en tysk roman, Holzfällen – Eine Erregung, av Thomas Bernhard, og kanskje få skrevet noe også. Siden regnværsdagen ikke kom, ble ikke dette noe av, men jeg fikk avtalt med Olia at Irina og jeg gikk inn dit, for at jeg skulle få drikke en god cappuccino, og Irina skulle få seg en slikkepinne.

Slikkepinne

Her i Ukraina er man enda reddere for søtsaker og godteri enn man er det i Norge. Frykten er for sukkeret, og for alle e-stoffene, det de kaller «kjemikat» – ordet trenger nok ikke oversettes. Vår lille Irina spiser nok mindre søtt enn andre barn i Norge på henne alder, men hun spiser litt, vi er ikke fanatiske. Nå hadde jeg i tankene at hun skulle få en stor slikkepinne, en sånn tivolislikkepinne de ikke hadde i vanlige butikker da jeg vokste opp, fargerik og lokkende. Jeg spurte Olia om det var greit, Olia sa nei, men jeg bestemte meg for å kjøpe en allikevel. Og ble vel kanskje straffet for å være ulydig.

Irina pleier ikke være masete, men her nede på ferie har hun nok oppdaget at hun får en rekke med ting hun ikke pleide å få før, og at det kan hjelpe å presse litt på med smil eller mas, sjarm eller plage. Her, i det lille kaffestedet, oppdaget hun straks de store, lokkende slikkepinne, og ville ha den grønne, pekte og hopte (jeg skriver det slik, riktig i sammenhengen, korrekt er selvsagt: hoppet) og stod i. Jeg hadde allerede bestemt meg, så dette var greit, den skulle hun få. 35 griven kostet den, en kjempesum her nede, omtrent 13-14 kroner i Norge.

Straks jeg hadde sagt Irina det var greit, dukket et annet lite barn på samme alder opp i butikken. Jeg så med en gang problemet, denne lille jenta ville bli svært fristet, men på ingen måte kunne jeg kjøpe en slikkepinne til henne også, eller gjøre noe med det. Hun hadde bare fått noen kjeks, det vi også til vanlig ville kjøpt, og hun var jo naturlig nok mer interessert i slikkepinnen til Irina. Det gjorde det vanskeligere for de to å få ordentlig kontakt, selv om alt ellers lå til rette for at de skulle få det, og det gjorde det også litt vanskeligere for denne lille jentas mor og bestemor å holde henne under kontroll.

Det var så sin sak. Enda litt vanskeligere ble det da Irina gikk ut av den lille boden, der det var satt opp en liten sofa og sånne høye stoler ved vinduet, sånn som det er så populært og moderne nå om dagen, man sitter og ser ut.

Maur på kjolen

 

Sport i Hydropark

Bading, mais, leker og strandliv i Hydropark

En alle tiders utekafé

Lykke i Ukraina

Hjem igjen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s