Når enden er god, er allting kjekt! (En varm dag vi ikke kom oss til stranden)

Jeg har satt meg til i en restaurant som ennå ikke er åpnet, men der stolene og bordene står ute fra i går. Jeg skal prøve å lappe sammen noen av postene jeg har hatt hengende, deriblant denne, fra det som i dag er i går.

Det er ikke helt riktig at vi ikke kom oss til stranden i går. Jeg kom meg dit, for femte gang på rad med morgentrening. Årsaken var at jeg la inn en ekstra lørdagen, og nå begynner det å merkes i armene. I dag er det godt med en pause.

Hjemme var det som vanlig en solid frokost, og vel så det. Babusjka hadde laget koteletter, slik det er karakteristisk for Kiev, innbakte på et vis. Sprø og gode. Hun laget rikelig, og selv om jeg gjorde et helhjertet forsøk på å spise dem alle, klarte jeg det ikke. Det gjorde meg imidlertid som vanlig mett, utover dagen.

Utfarten ble litt forsinket av at lille Irina hadde litt mageproblemer. Hun sa hun måtte på do, men fikk det ikke til. Også natten hadde vært litt urolig. Dette er sommeren med bleieavvenning for henne. Vi trodde vi var ferdige med det, men det ble visst litt ekstra. Erfarne foreldre vet sikkert mer om dette enn vi. Kort sagt, og tilrettelagt det offentlige nettet, så kviter hun seg ennå for å gjøre stort, og utsetter det for lenge.

Til slutt gav vi opp. Det var en varm dag, opp mot 30 grader, og alle var hjemme. Inkludert Tante Tanja. Det kan bli litt folksomt, særlig med to små barn som løper rundt, og til slutt måtte jeg og vi bare skjære gjennom, vi måtte bare gå ut. Først gikk Irina og jeg, mens kone Olia ble litt igjen for å pakke ferdig sekken. Som vanlig tok dette lang tid, og i varmen var det kjedelig og irriterende å vente. Det er en lekeplass like utenfor, men Irina pleier heller sette kursen mot busstoppene vi har utenfor. Hun har kanskje lært seg at disse går mot stranden?

Jeg hadde allerede mistet tålmodigheten, og med Irina på armen begynt å gå mot leiligheten for å hente Olia, da hun kom. Det var varmt, så stranden ville være veldig naturlig, men det var såpass på dagen at Irina begynte å bli sulten, så jeg foreslo businesslunsj i sentrum først. Olia ville veldig gjerne hente et nettbrett hun hadde kjøpt til moren, og levert til reparasjon. Det lille verkstedet, den lille boden, der det ble levert inn, ligger nede i gaten som går opp til det nye fotballstadionet bygget til EM i 2012. Dit ned er langt å gå. Og med Irina på skuldrene, er det ikke til å unngå at jeg blir litt gretten.

Olia, derimot, er solstråler og glede, hun snakker i vei, dette er en minnerik strekning for oss. Her gikk vi mye den gang vi løp rundt i byen for å skaffe dokumenteterne vi trengte for å gifte oss. Her har vi gått ofte hver ferie siden, også. Jeg skjønte det var ingen ting å være gretten etter, solen og varmen til tross, så jeg kjøpte meg et par espresso og fikk piffet meg litt opp med å være på ferie, ikke på stress. Vel føltes det unødvendig å bruke et par ekstra timer på å hente dette nettbrettet denne varme sommerdagen, vel synes jeg Olia har vel mange slike ærender, men det er jo hennes ferie også, og hun trives i alle sånne prosjekter med ting å kjøpe, hente og ordne. Hun var heller ikke så plaget av varmen som jeg, hun er jo herfra.

Den lille boden ligger like i krysset der vi kommer ned, på skrått over fra Palass Ukraina, og rett i nærheten den gamle favorittrestauranten min Hatinka, fra tiden før jeg giftet meg her nede. Siden har vi ikke vært her så ofte, dette området ligger litt klønete til for oss. Enten må vi gå ned denne lange strekningen, eller reise med buss eller metro i en trekant, skikkelig omvei. Det går alltid lang tid. Og etter vi fikk hentet nettbrettet, det var forresten helt ordnet, og det gikk på garantien, så var det å gå opp denne hovedgaten til det omtalte fotballstadionet som dominerer så enormt området det er i, og rundt det til restauranter der vi kan spise. Denne veien er alltid mye lenger enn vi har sett for oss, selv å gå rundt stadionet kan ta sine 20 minutter.

Det gjorde at klokken var nesten fire, businesslunsj var slutt på den persiske restauranten vi hadde sett for oss, og vi måtte gå ytterligere noen meter for å komme oss til Pervak. Pervak er bankers. Der varer businesslunsj til klokken 1700, den er ganske suverent den beste restauranten i Kiev i sin prisklasse og målgruppe. Her blir man aldri skuffet. Vi satte oss oppe på balkongen, Irina fikk til å gå på do, skikkelig, og alt var bare glede.

Det eneste var at vi ikke var noe sultne. Klokken fire er ingenting etter  ha spist frokost hos babusjka, de tre businesslunsjene med tre retter hver så veldig mye ut. Og for en sjelden gangs skyld klarte vi ikke å spise opp. Den ene suppen måtte bli stående urørt.

Nå var klokken mellom fem og seks, solen skled ned og ble kveldssol. Det var ikke lenger så plagsomt varmt, men vi opprettholdt målet om å komme oss til stranden. Vi hadde noen alternativer, rød linje i metro til hydropark, finne en buss og komme oss til Posjtova, deretter over gangbroen, eller kanskje til og med oppe på nummer 55 eller 118 nede i byen, og reise helt over til venstre bredd der vi pleier å være, over Patona-broen.

Vi ruslet oppover hovedgaten Khresjtsjatik uten helt å ha bestemt oss. Irina hadde et lite uhell med toalettet, men et hun ikke godt kan lastes for. Hun var litt urolig i magen dette døgnet fra i går, hun sa det selv også en gang, zjivotnoje bolit, vondt i magen, og vi skulle nok gjort et mer helhjertet forsøk på å få henne på do da vi forlot Pervak også. Nå ble det ekstra arbeid for Olia å skifte, vaske og ordne.

Dermed var også dagens problemer over. Herfra ble det ganske uventet en kjempedag, og det uten at vi kom oss til stranden i det hele tatt!

Etter å ha vasket og ordnet med Irina, følte Olia at hun ikke var helt ren på hendene, og ville vaske seg enda en gang. Det gjorde hun inne på storsenteret tsum, et senter som er pusset opp nesten til det latterlige, gitt standarden byen og landet ellers har, og økonomien til folkene som bor her. Det er blitt kulere enn Europa, kan man nesten si, fullt av luksusvarer, hypermoderne stilt ut, og flere vakter i stramme dresser og ledning til øret, enn det er kunder. Sånn cirka. Dit gikk Olia inn. Irina og jeg ventet utenfor.

Det var det en mor som drev og fotograferte sitt lille barn, på en avsats nederst av bygningen. Ved siden av var det satt opp en blomstervegg av kunstige blomster, så det var et flott motiv moren hadde funnet. Irina klatret også opp på avsatsen, og stilte seg opp som på bilde hun også, bare at hun ikke var i nærheten av blomstene. Veldig flott og egentlig litt ulikt henne var det tommel opp, et tegn jeg ikke helt skjønner hvor hun har fra, hvor hun har lært det, og hvorfor i all verden hun brukte det her. Det passet i alle fall godt, og moren til det lille barnet som ble fotografert, ville at også hennes barn skulle holde tommelen opp, eller gjøre noe morsomt, sånn som Irina. Irina overtok virkelig helt showet, hadde skrudd opp sjarmen til overdrive, med smil, og å bøye seg ned for å se den litt mindre jenta inn i ansiktet, og smile til henne og vinne tillit. Virkelig flott, egentlig, men kanskje forstyrrende om denne moren helst ville fotografere sitt eget barn, slik mødre gjerne vil, naturlig nok.

Så jeg spurte, – my mesjaem, – forstyrrer vi? på russisk. Jeg spurte en gang til, om det forstyrret, sånn som Irina holdt på, jeg lot henne skjønne jeg ville ta henne vekk, om vi var i veien. – Jeg er ukrainer, jeg snakker ikke russisk, sa hun. – Ah, jeg er norsk, sa jeg, ville jo ikke gjøre noen stor sak av noe. – Snakker du engelsk? spurte hun. – Ja, litt sa jeg, – men hun gjør det ikke, og så pekte jeg på Irina. Det «litt» er helst et signal om at jeg har ikke så veldig lyst til å snakke engelsk her nede, eller noen steder utenom de engelskspråklige landene selv, jeg snakker jo engelsk mer enn flytende, og langt bedre enn russisk. Hun prøvde seg litt på engelsk, men kom ingen vei. Jeg tenkte det var kjedelig språksituasjonen og den politiske situasjonen i Ukraina kunne ødelegge kommunikasjonen på denne måten. Barna våre hadde jo åpenbart kontakt.

Det tok imidlertid ikke lang tid før hun begynte å snakke russisk. Og det viste seg jo at hun kunne dette språket ut og inn, helt uanstrengt. Den lille politiske antydningen om at hun som ukrainer ikke ville snakke russisk, forsvant også helt. Gledelig og optimistisk nok viser det seg at ønsket om kontakt mellom mennesker, overvinner sånne hindringer. Hun snakket i vei som bare juling, det samme gjorde jeg. Hun ville også jeg skulle snakke litt norsk, så barnet hennes kunne få høre litt norsk. Det var fødselsdagen hennes, hun var to år i dag. I sekken hadde vi leker Olia hadde kjøpt, jeg tok dem frem, og Olia og den lille jenta lekte veldig kjekt, mens vi voksne snakket, og så på dem.

Olia kom også, etter hvert, med henne hadde det jo vært mulig å snakke ukrainsk, men dette var ikke lenger noe spørsmål. Samtalen fløt lett og uanstrengt, mye viktig og interessant informasjon ble utvekslet, om hvordan det er å bo i Ukraina, hvordan det er å bo i Norge, mye om hvordan vi tenker om disse tingene.

Det tok lang, lang tid før vi forlot dette ubetydelige stedet utenfor inngangen til det store kjøpesenteret. Jeg fikk også stukket inn, og prøvd med på toalettet, det var på den måten jeg fikk sett hvordan det så ut. I kortbukse, sandaler og singlet følte jeg meg for en sjelden gangs skyld helt feilkledd, virkelig som jeg ikke passet inn, noe jeg heller ikke gjorde. Toalettene var ikke lette å finne, jeg fant i stedet prøverommet, der det stod en parfyme. Akkurat i det jeg prøvde den på håndleddet, kom en medarbeider i senteret og sa parfymen var for jenter. Det skulle ikke være noen overraskelse, for der jeg var, var alt mildt sagt rosa. Å kalle det prøverom, er å være forsiktig og å gi assosisasjoner til norske prøverom, her gikk assosisasjonene mer til hotellsuiter. Jeg fikk kommet meg ut, og funnet toalettet, før jeg kom meg ut av hele senteret.

Med denne jenta og det lille barnet ble det sånn at vi egentlig ikke hadde lyst til å forlate hverandre. Mange vil sikkert kjenne seg igjen, man passerer det stedet man egentlig skal, der busstoppet er, men så går man litt til, for man kan jo bruke et annet busstopp også. De stod lenge, lenge og snakket, Olia og henne. Barnet hennes var også veldig med, og smilte sjenert og glad da vi snakket med det, og gav henne leker. Irina kan bli litt dominerende i overkant av det som er sjarmerende, enda hun har sjarm og skjønnhet i bøtter og spann, noe som gjør at hun pleier å slippe unna. Hun tar fra det lille barnet interessante leker, men gir jo noen tilbake også, og smiler og er snill.

Merkelig drev Irina på et tidspunkt her og sprang inn på en restaurant, Rukola. Jeg tror hun måtte på do igjen, hun sa det, men da hun var der inne, ville hun ikke. Det er en kjederestaurant, pizza og italiensk, og det er en turistfelle midt i hovedgaten, men som turistfelle langt, langt fra de verste. Den hadde et lite lekerom, og selv om dette var mørkt og ikke overfylt, var Irina barnebestemt på at hit skulle hun inn. Jeg måtte ta henne ut med makt, først en gang, så en gang til. Hun løp hele veien fra oppe ved selve Madian, der Olia og den unge moren stod og snakket, og de kanskje hundre meterne ned til restauranten. Jeg tenker de var ganske overrasket, der nede, da lille Irina på snart tre løp inn, 30 meter før jeg kom meg ned dit, jeg som gikk.

Vel, vel, Irina fikk viljen sin til slutt. Vi hadde jo ikke noe bestemt mål, lenger, Olia og jeg, til stranden begynte det å bli sent og meningsløst, klokken var kanskje åtte, kanskje mer. Vi så ikke lenger på den. På restauranten kjøpte jeg en øl, vi en juice til Irina. Så fikk hun leke.

Deretter stod vi litt rådville utenfor, der på Khresjtsjatik, hvordan vi nå skulle komme oss hjem, da buss nummer 114 kom sneiende inn på en busstopp like ved der vi stod. Dette tror jeg er en ny rute, tidligere tror jeg ikke det har vært noe særlig med busser på Khresjtsjatik. Vi hoppet i alle fall på.

Park Sjevtsjenko

Slik kom vi bort til Park Sjevtsjenko, og nye eventyr. Det er en flott lekeplass der. Og så pleier det være en mann som lager store såpebobler, og så er det sjakk. Irina hadde ikke vært lenge på lekeplassen, før hun ville bort til sjakken. Denne dagen var det imidlertid ikke noe ledig brett for oss. Derfor gikk vi snart tilbake til plassen.

På et tidspunkt stilte det seg opp en slags gateartist like ved. Han ble ganske ufrivillig morsom, fordi det var så pinlig det han gjorde. Ideen hans var å ha en mikrofon med en morsom og småtøff ekkoeffekt, musikk på mobiltelefonen, og så gikk alt over og ut fra en høyttaler han hadde med. Han hadde imidlertid ikke helt troen på det selv, kunne det se ut som, og han hadde store problemer med å både få og å holde på oppmerksomheten. Svart, krøllete hår, hvit t-skjorte, kaki-bukser. Han hadde prøvd sitt beste, også i klesveien. Kanskje hadde han øvd litt? I hvert fall så det ut til at han hadde tenkt seg hvordan det skulle bli. Men i tankene hadde han nok ikke helt sett for seg virkelighetens publikum, hvordan folk reagerer når det plutselig kommer høy lyd fra en høyttaler like ved der de siter for å slappe av i en park.

Det var ikke bare det at han ikke sang selv. Han hadde heller ikke lært seg teksten helt, så han kom bare inn sånn litt forskjellige steder. Det samme gjaldt for dansen som ledsaget opptredenen, han hadde en hodebevegelse som satt, ellers så det ut som han hadde store problemer med å fylle tiden mellom hver del av sangen han hadde noe planlagt.

Etter kort tid kom en gruppe eldre menn og kvinner og forkortet pinen for ham, og for oss andre. De gav ham antageligvis klar beskjed på ukrainsk vis at dette var noe stort tull. Han stod jo ganske tafatt, der med t-skjorten og kakibuksen sin, og den fine mikrofonen og høyttaleren. Han hadde nok håpet på at han skulle få tjene seg noen penger på denne måten. Sjansene så små ut nå. Ikke bare fikk han ikke en kopek, han ble også jaget bort. Den ene som stod rundt ham, hadde skrevet okoron på ryggen. Det betyr vakt.

For meg var det vel så underholdende det som skjedde nå, som det som skjedde da han opptrådte. Jeg ble nysgjerrig, som jeg alltid er, og gikk bort og lyttet, latet som jeg så på han mannen som laget såpebobler – en mer stille og vellykket aktivitet. Nå var det en gjeng babusjkaer som tok seg av den unge håpefulle artisten. De la ikke noe i mellom de heller, han skremte ungene og vekket barn som sov, de kjeftet på ham, regelrett. Og han stod og hørte på, med det fortapte og forskremte uttrykket i ansiktet han hadde hatt hele tiden, egentlig, nå hadde han også fått på seg en hatt, en aristhatt, kan man is.

Olia kom også. – Dette vil jeg være med på, sa hun. Hun gikk bort i samtalen hun også, som vanlig full av råd, og klar i beskjedene. For Olias del var det repertoaret som var feil, og plasseringen. Dette var en lekeplass, for barn, da måtte det være barnesanger. Hun hadde også flere tips om hvordan han kunne tjene gode penger, på å gjøre det på en litt annen måte. I disse tipsene lå det selvfølgelig også en god del drepende kritikk, av sånn som han hadde gjort det, og vurderingene han hadde gjort for å velge å gjøre det på denne måten. Etterpå kom Olia i snakk med de andre mødrene og bestemødrene som hadde satt den unge artisten på plass.

Jeg løp rundt med Irina på lekeplassen. Hun kom som vanlig i kontakt med mange barn, og var som vanlig helt uredd og bestemt, enten det var mindre eller større barn, gutter og jenter. Når hun har det kjekt, viser hun det mer synlig enn alle, smiler, ler og hyler. Nå fant hun et nytt lekeapparat, et slags brett satt opp med kjetting, slik at det er plass til flere barn, og det kan brukes som en huske.

Vi var omtrent de aller, aller siste som gikk. Det var blitt helt mørkt. Irina var helt fortvilet fordi hun ikke hadde fått en pistol, som vitterlig var en annen jente sin, og denne andre jenta ville ha den. Irina kjenner sin rett, også når hun ikke har den, og trenger nok å lære at det er ikke alt hun kan få, selv om hun vil og griner. Hun kan være veldig bestemt, en ny side som vokser frem nå som hun selv vokser opp og blir større, – barna vokser opp, vi blir gamle, som han på venstre bredd formulerte det. Moren til det to år gamle barnet syntes også tiden gikk vel fort.

Da vi stod og ventet på bussen etterpå, fantastiske 118, så følte vi ikke tiden gikk fort. Vi ventet og ventet. Holdeplassen var like bortenfor parken, nesten for godt til å være sant. Tidligere har det vært et stykke å gå fra parken for oss, for å komme til et sted hvorfra vi kan ta offentlig transport hjem. Nå var det rett ved, og 118 stopper like utenfor døren.

Klokken var godt over ti da vi kom hjem, en dag som hadde blitt helt annerledes enn sånn vi så den for oss. Men etter vi forlot Pervak, gav den oss opplevelser slik særlig jeg liker det, men Olia også. Særlig sånn vi bare hoppet på buss nummer 114 da den kom, inn til det ukjente, inn i nye eventyr. Slik liker vi det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s