Stadig nye bekjente, stadig en funikolor som ikke virker – og stadig gode dager med Olia og Irina!

Jeg har tenkt på det, senest i dag, da jeg enda en gang gikk med Irina på skuldrene mine, i solsteiken i Kiev, det er kjekt med det, at vi stadig treffer nye folk. Jeg tenkte på det på stranden, stranden på andre siden av gangbroen, på den største av øyene her nede, jeg er jo fra Ganddal, et lite sted rett nord for Jæren, en bydel i Sandnes, jeg er vant til å kjenne alle jeg ser, eller vite hvem de er. Jeg er ikke noe bymenneske, i hvert fall ikke noen storby, jeg trives aller best i landlige omgivelser, det er der jeg må bo, og være oftest. Men det er veldig kjekt her i Kiev, spesielt når man er småbarnsfar og har en liten skjønnhet å fostre opp, vi treffer alltid nye mennesker, alltid nye historier, alltid nye barn for Irina å trene sosiale relasjoner.

Morgenen i dag var uten trening. Det resulterte i bloggpostene for i går og forgårs, og noen gode kopper kaffe og cappuccino i en kaffesjappe som jeg begynner å like mer og mer. De har klisterlapper for hver kaffe man kjøper, og i dag fikk jeg bonus, en kopp gratis. Jeg hadde ikke hjerte til å be om en cappuccino til 14 griven, selv om de sa jeg kunne velge, og selv om det var det jeg hadde tenkt å ta. I stedet tok jeg en espresso til, for 10 griven, og kjøpte etterpå cappuccinoen min. Delt på tre er det nesten flaue priser for en nordmann, billigere enn kaffen vi drikker hjemme. Og her får vi den servert.

Til frokost var det Plov, ris og kjøtt, og så brukte jeg lang tid på å laste bilder opp til nettet, og til å gjøre klar tyske gloser og grammatikk. Nå til høsten begynner jeg på tyskstudier ved universitetet i Agder, og det er best å være forberedt. Derfor var det ikke så dumt med tiden mellom frokost og utflukt som det pleier å være, denne gangen var det faktisk jeg som ba om å forlenge den.

Det var en varm dag, over 30 grader, og å reise til stranden var en selvfølge. Olia hadde som vanlig et ærende, å få snakket med skoselgeren hun ville kjøpe sko hos, bare for å si henne at det ikke var nødvendig, og så var det derfra videre til buss 62. Etter litt om og men kom vi oss om bord den også, og gikk av nede i storkrysset der Khresjtsjatik møter gaten ned langs Marinskij park, og videre ned til Posjtova plosjad. Vi gikk ned mot gangbroen, Irina trygt plassert på mine skuldre, eller balanserende på en eller annen mur, og så var det – tradisjonen tro – å kjøpe en kvas før overfarten over broen.

Den tenkte Irina var øl, så den ville hun ikke ha, men med å ta litt på pekefingeren og la henne prøve den, så fikk jeg lurt henne til å skjønne det var godt. Dermed er hun med på laget.

Broen ligger midt i solen, så det blir veldig varmt, men det er også et sted vinden får tak, og kan svale litt. Jeg liker veldig godt å ta bilder på den, det blir mange fine motiv, men med kvasen i hånden er det ikke så lett, og Olia er langt fra like ivrig. Irina løper over, lenge før oss, og det er Olia som er stresset og redd for biler, og løper etter henne. Jeg kommer etter i mitt tempo, som regel konstant, samme hva som skjer rundt meg.

Det er deilig å få kjølt seg ned litt i elven. Her er det god bunn, og god plass. Irina og jeg leker og koser oss som vanlig. Vi har et rikholdig program med muligheter, fullt av ting vi finner på.

På land har Olia bare med vesken sin, denne dagen, og ikke noe pledd for oss å sitte på. Jeg liker uansett ikke å sitte på bakken, og finner noen svære røtter på et tre malplassert på stranden, å sitte på. I sanden er det nok ikke mye næring, men om det klarer å lure noe ut av elven, så har det vel nok til å holde det gående. Sollys skulle det være nok av.

Ei eldre dame, typisk babusjka, spør meg om det er tjueåttende i dag. Jeg har jo blogget en del, tilbakepostet innlegg og sånt, så jeg vet godt det er den tjuefemte. Den gamle babusjka sier hun går helt i surr i dagene, Olia kommer til og sier det gjør hun også. Ferien flyr av gårde, snart skal vi reise hjem, sånn sier Olia. Jeg forteller henne at denne damen trodde det var tjueåttende, altså at vi var kommet lenger enn det var, så for henne var det motsatt. Såpass trygg er jeg på russisken nå, at jeg er nokså sikker på at jeg har skjønt det riktig, og kan oppklare ting. Men jeg avslører meg og mister grepet, da jeg spør om hun er fra Vladivostok, stedsnavn er alltid en felle, den norske måten å uttale dem på, sitter tung i. – Er De fra Baltikum? spør hun høflig.

Siden klarer jeg ikke å delta i samtalen, så hun skjønner hva jeg sier uten å bli forvirret. Hun stoler ikke lenger på språket mitt, og da gjør ikke jeg det heller.

Med Olia går imidlertid samtalen som en vind. Olia sa etterpå hun er som meg, sånn som jeg kommer til å bli når jeg er gammel. Hun snakket liksom på siden av sitt eget liv, som om alt som var skjedd, ikke spilte noen rolle, som om det ikke hadde noe med henne å gjøre. Som om hun snakket om noen hun hadde lest om i en bok. Jeg fikk med meg at det var litt problemer i slekten, flere hadde fått barn veldig tidlig, 18 år gamle, og det hadde visst ikke gått helt bra. Nå var hun på ferie alene, her i Kiev, langt vekke fra Vladivostok, hvor hun var ellers. Hun var altså russer, men hun hadde polske aner, faren var polsk, og da går det an å regne seg frem til at denne faren nok var født i en tid da deler av Polen hørte til Russland. Det er mye historie i disse områdene. For oss er det tema i historiebøkene, for disse er det levd liv.

Selv til Olia å være, snakket hun lenge med denne damen. De to fikk veldig god kontakt. Som den gode babusjka hun er, hadde hun med mat, laget på forhånd, oppbevart i bokser, og selvfølgelig med fri tilgang også for oss. Særlig for Irina, som forsynte seg barnlig grådig særlig av honningmelon. Det er en fin tradisjon vi ikke får til i Norge lenger, at maten sånn blir delt mellom folk man treffer. Hvis man ikke er med i samme gruppe, er det ingen sjanse for at man spiser andres mat hos oss, det er kun i familie og venner på tur sammen. Her nede blir maten servert til alle i nærheten, alle som deltar i samtalen.

Ei lita jente på 4-5 år kommer forbi, mens Irina leker i vannet. Jenta er av typen som tar raskt kontakt, og vinner raskt tillit. Irina blir snakket til, og den lille barnehjernen hennes må jobbe hardt og raskt for å skjønne hva som foregår, og hva den andre jenta vil med henne. Hun er snill, og spør også meg om hva hun får lov til, om hun kan ta med Irina ut i vannet, hvor langt ut de kan gå, sånne ting. Irina liker også godt selv å bidra i leken, og prøver seg med forskjellige ting hun kan bidra med. På et tidspunkt er de langt ute, sånn til livet, og så mister jenta litt kontrollen, slik at Irina snubler, og får hele hodet under. Jenta blir tydelig skremt, og ser fort opp på meg, før hun løfter Irina opp igjen. Irina er rød i ansiktet, og hiver etter pusten, typisk sånn som hun og andre barn er når de har fått hele hodet under, hun tåler det, hun er ikke redd. Men hun måtte stå og hvile seg en stund hos meg, før hun kunne fortsette leken.

Dette området har flere små kafeer der alt blir servert. Her liker jeg godt å få meg en kald øl, mens Irina får seg en is og Olia kjøper grapsemat. Hun er vokst opp med denne maten, sovjetisk fastfood kan det kanskje kalles, mye frityrstekt, utifra det jeg kan bedømme. Jeg stoler ikke på denne maten, og rører den sjelden, mens Olia altså er begeistret. For henne er det vel så viktig at det er billig, som at det er godt. Irina koser seg med isen, frem til hun er mett og jeg må spise resten.

Deretter er det over broen igjen. Det er Olia som vil ha oss av gårde, det er som regel hun som blir utålmodig først, hun som vil ha oss videre. Nå jager hun oss over broen, vil ha Irina på skuldrene mine, vil ha alt til å gå raskere. Jeg husker ikke lenger hva som var årsaken til hastverket, eller om det hadde noen årsak, vi brukte jo veldig mye tid på andre siden, så det var ikke noe hun eller vi skulle. Så veldig masete var hun heller ikke, travelheten vår var ikke intens, kan man trygt si.

På andre siden slapp vi Irina ned på bakken, og her falt hun vondt. Det var et vanlig fall, på brostein, hun løp, og snublet, men det var vondere enn vanlig, og hun klaget lenge. Knærne var skrubbet opp, albuene har vært skrubbet opp lenge. Irina er en løpemester, i all slags terreng, og da blir det jo litt knall og fall, når man er liten, og ikke ennå har helt kontroll og erfaring med alt. Hun pleier imidlertid ikke å gråte så lenge som hun gjorde nå, når hun faller, hun kommer som regel forbausende raskt over det, som regel er det viktigere å få lekt videre, enn å få trøst. Nå gråt hun sårt og vondt på fars armer, hele veien til kaffebussen, der hun fikk seg en søtsak, mens faren fikk kaffe. Moren tørket av såret med litt eplejuice vi kjøpte. Kneet var skrubbet opp, så det var klart det var vondt, men det var også av typen sår som går raskt over, og blir helt friskt igjen. Det var bare å holde ut mens det stod på.

Kaffebussen er en skikkelig retro sovjetisk buss, med gamle telefoner og kassettspillere til pynt. Veldig artig gjort. Vi liker oss godt i den. Olia påpekte at senteret for busser her nede er like ved, så det var ganske naturlig bussen var plassert der den var.

Fontenen ved elvehavna var en storslager i fjor, men Irina vil ikke bort til den i år. Det er veldig rart, hun pleier å være ellevill med vann, men dette vannet har hun fått for seg er kaldt. Så hun vil ikke bort til det. Og så plager kneet henne ennå, av og til må hun ennå gråte litt.

En annen liten jente tilbyr en lekedinousaur til trøst. Det hjelper veldig. De to får god kontakt, men Irina viser også at sjarmen hennes kan ta usjarmerende proporsjoner av og til, hun strekker det langt, og vil etterpå ikke gi dinosauren tilbake. Hun må nok lære seg at enda alle synes hun er skjønn og herlig, kan hun likevel ikke få alt som hun vil, og at det noen ganger verken hjelper å smile eller gråte. Hun gråter så heftig av dinosaruen vi tar fra henne, at foreldrene til den lille jenta vil gi Irina vår en slikkepinne. Det sier vi nei til, Irina må lære seg at hun må gi fra seg ting som ikke er hennes egne, og at hun ikke kan forvente å få noe annet i stedet.

Jeg vet fra tidligere at Irina liker å løpe barbent på den lille plenen de har laget til på vei ned fra bussholdeplassen til havneområdet. Så jeg sender henne opp på den, så hun skal glemme dinosaurusen. Olia kjøper henne jordbær, så hun skal glemme slikkepinnen. Jordbærene er servert i et halvlitersglass, et sånt plastglass man bruker i uteservering og til konserter. En liten gutt er også der på plenen, sammen med faren sin. Irina tar voldsomt kontakt, sånn som hun pleier, løper helt bort i ansiktet, smiler og gjør sine triks. Den lille gutten på omtrent to blir ganske så overveldet. Irina har de ukrainske instinktene i orden, og gir ham jordbær, det ene etter det andre. Til slutt må faren si at nå er det nok, han må ikke få med. Irina får lurt i ham ett til, før også vi må si henne at nå er det nok, han får ikke lov til å spise flere jordbær. Og du får ikke lov til å gi ham flere.

Neste etappe på vår vei, er funicoleren, taubanen. Den er til reperasjon, og har vært det en stund. – Zjalko, sier Irina og jeg, – det er synd. Det er noe av det vi har sammen, her nede, hun og jeg, vi spør hverandre om hvordan det er med denne taubanen, funikoloren, som de sier på russisk, om den virker, rabotaet. Så er det rabotaet, den virker, eller ne rabotaet, den virker ikke. Og om den ikke virker, så er det zjalko, synd. Nå går vi opp til den for å se selv, og ganske riktig, dørene er stengt, det henger lapper og oppslag på vinduet. Stengt for reparasjon. Nå har vi også Olia med, hun kan lese ukrainsk og få med seg detaljene. Den er stengt for hele sommeren. Så det blir ikke flere turer med taubanen på oss, for i år.

I stedet reiser vi hjem, med buss 62. Etter nok en velfylt dag i Kiev.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s